Da jeg traff Benjamin Netanyahu på hans forretningskontor i Jerusalem i 2002, hadde han hengt navneskiltet fra tiden som statsminister på døren. ”Benjamin Netanyahu, Primeministers Office”, stod det. Det var ikke vanskelig å forstå poenget. Denne mannen ville bli statsminister igjen, og det blir han.
Ved valget i Israel fikk høyresiden 65 av 120 plasser i Knesset. Derfor måtte president Shimon Peres be Netanyahu danne regjering. Han har flere alternativer. Aller helst vil han danne en nasjonal samlingsregjering med de tre største partiene ved valget, sentrumspartiet Kadima, hans eget høyreparti Likud, og det mer populistiske høyrepartiet Israel Beiteinu.
Kadima ble stiftet da Likuds tidligere israelske statsminister, Ariel Sharon, brøt med sitt parti etter å ha trukket de israelske styrkene ut av Gaza. Netanyahu advarte og hevdet at det kunne føre til at Hamas startet rakettangrep mot Israel fra disse områdene, og var imot. Til slutt ble Sharon så lei av krangelen med Netanyahu at han rett og slett startet et nytt parti. Sentrale skikkelser i Likud, som lederen Tzipi Livi og tidligere statsminister Ehud Olmert, kommer alle fra Likud. Politisk skulle det derfor ikke være vanskelig å samarbeide.
Verre er det nok med Israel Beiteinu, som ledes av Avigdor Libermann, men han har tross alt tidligere vært medlem av regjeringen til Olmert, mens Netanyahu var i opposisjon.
Foreløpig har Kadima sagt nei til en nasjonal samlingsregjering, til tross for at Kadimas leder, Tzipi Livni, var den første israelske politikeren som tok til orde for en slik løsning da valgresultatet var klart. Men da var hennes forutsetning at hun skulle lede regjeringen, ettersom Kadima fikk en representant mer enn Likud i nasjonalforsamlingen, Knesset. Det israelske arbeiderpartiet gikk på en skikkelig smell på valgdagen og har gjort det klart at det vil være i opposisjon. I så fall gjenstår en regjering av de høyrepartiene som samlet har flertall. Det inkluderer flere religiøse mellomstore og små partier.
Problemet med en løsning med partier ti høyre for Likud er blant annet at Liebermann under valgkampen sa at han gjerne spiste svinekjøtt, og dermed ble stemplet som en representant for Satan av lederen for det største religiøse partiet, Shas. Slikt lover jo ikke godt for et regjeringssamarbeid, men i israelsk politikk er det meste mulig.
Liebermanns parti er dessuten tilhenger av en tostats-løsning der palestinerne får deler av Jerusalem som sin hovedstad. Noe Netanyahu er meget sterkt imot.
Med Netayahu som statsminister kan Israel vente seg mer av den markedsliberalistiske privatiseringslinjen som førte til gode resultater for Israels økonomi under Benjamin Netanyahus forrige regjeringsperiode og da han var finansminister. Utenrikspolitisk vil han være en pådriver for å forhindre at Iran skaffer seg atomvåpen. Det vil ikke overraske dersom han til syvende og siste sender israelske fly inn i Iran for å bombe deres atomanlegg. I forhandlingene med palestinerne er han imot å bringe Jerusalem-spørsmålet inn i forhandlingene, og han vil neppe stå passiv å se på dersom Hamas igjen sender raketter inn i Israel, eller bygger seg opp med nye moderne våpen i ly av en våpenhvile. Det samme gjelder hetzbollah i Libanon.
Nå danner han regjering med Barak.
VG: Arbeiderpartiet godtar likevel å gå inn i regjeringen.
Netanyahu strekker hånden ut til palestinerne
Netanyahu blir statsminister -- hva betyr det?
At du kjenner den nye statsministeren?
Det er nok å ta for hardt i. Jeg kjenner ikke Netanyahu, men har møtt ham et par ganger. Jeg fikk en æresbevisning av en israelsk organisasjon i 1998, og den ble overlevert av Netanyahu under en tilstelning i Jerusalem. I 2002 hadde jeg en noe lengre samtale med ham på hans kontor i Jerusalem. En av mine beste venner har vært teknologiminister i Israel, og han er en privat venn av Netanyahu. Jeg har også hatt gleden av å ha pratet med den nå avtroppende statsministeren Ehud Omert på tomannshånd. Men venner er vi nok ikke. Derimot støttespiller er jeg uten tvil. Med de naboene Israel har rundt seg trenger de vår støtte.
Tzipi Livni skal bli Statsminister ikke han tullingen HAN Benyamin NEtanyahu:S Det er ikke en gang sikkert at han blir det en gang Selv om Tzipi Livni ikke vil starte en regjering med David Lieberman….Så betyr ikke det at Benyamin Netanyahu blir statsminister fordet….HÅPER TZIPI LIVNI BLIR STATSMINISTER….VI TRENGER EN NY GOLDA MEIR
Anonym er skrevet av meg. Glemte bare å logge meg inn.
Hva mer kan det bety? Kanskje at verden endelig får en statsminister som tør å bombe Iranske atomraketter som er rettet mot vestlige og demokratiske land? Du skriver at det sannsynligvis skjer gjennom flyangrep. Det er jeg usikker på. Istedenfor for å benytte fly og utsette seg for ”radardetection” og ”luftvernangrep”, har det kommet opp forslag om å benytte tunge raketter med eksepsjonelt kraftige sprengladninger. Slike bunkerbomberene trenger lett igjennom betong og fjell med en enorm sprengladning basert på en slags uranmix (med høy temperatur og kraftig sprengkraft) og vil lett sette Iransk atomprogram ut av spill.
@Tore Hund
Selvfølgelig interessant å høre dine «våte drømmer», men jeg er redd de skaper flere problemer enn de løser dersom Israel mot all forventning skulle være like forrykte som deg.
Mine innvendinger er mange.
* Moralsk er det forkastelig at Israel skal bombe en suveren stat for at den muligens ønsker å skaffe seg samme våpen de selv har. Jeg skriver «muligens» fordi IAEA ikke har påvist noen produksjon av HEU, ei heller has USA’s NIE pekt i den retning.
* Legalt er denne type «preemptiv» krigføring forbudt. J.fr. Irak-krigen
* Praktisk vil bunkerbusters ikke kunne ramme evnt HEU-produksjon som om den foregår finner sted over 50 meter under bakken, og OM den skulle rammes, kun utsette programmet i 2 år.
Du begynner å ane graden av galskap bak din kommentar ?
Bra.
Jeg anbefaler at du leser hva Gordon Prather skriver i Antiwar.