Løgneren i blant oss
En stolt Carl I. Hagen forteller til dagens Dagbladet hvorfor han forsøkte å forhindre at Vidar kleppe, Øystein Hedstrøm, Dag Danielsen og meg selv skulle renomineres på Fremskrittspartiets stortingslister i 2001.
Det var for å forhindre oss i å gjennomføre våre planer om å etablere et Le Pen-parti i Norge. Kjekt å vite, for oss involverte.
De samme syv stortingsrepresentantene, hvorav jeg var en av dem, utgjorde alltid mindretallet i stortingsgruppen med innvandring som fellesnevner, forteller han til avisen. Vi måtte fjernes fordi vi ellers ville ha meldt oss ut av Fremskrittspartiet etter valget, og isteden etablert et nytt rasistparti.
Ja vel, ja. Sannheten er som følger: Det fantes på dette tidspunktet ikke noen planer om å etablere et nytt parti. Det fantes ikke noen fraksjonsgruppe innen Fremsikrittspartiets stortingsgruppe, som kom sammen og diskuterte felles stemmegivning på partiets gruppemøter. Jeg deltok aldri i noen slike møter, verken formelle eller uformelle, og det gjorde så langt jeg har undersøkt, heller ikke noen andre.
Jeg var overhodet ikke misfornøyd med partiets linje på dette tidspunktet, verken i innvandringsspørsmål eller i andre spørsmål, og hadde heller ikke noen steder gitt uttrykk for kritikk av partiets politikk og strategi.
Carl I. Hagen har hengt seg opp i at mange avstemninger i stortingsgruppen ga som resultat 18-7. Jeg har ikke foretatt noen slik vareopptelling, og på gruppemøtene stemte jeg som regel på alle private initiativ fra medrepresentanter, selv når jeg ikke var helt enig selv, fordi jeg mente det var bra at noen tok initiativ. Det var helt uavhengig av om forslagsstilleren var Vidar Kleppe eller noen andre.
Jeg har sjekket Vidar kleppes private forslag i stortingsperioden 1997 til 2001, og fant ca. 20 forslag, hvorav bare et par handlet om innvandring.
De konspirasjonene som Carl i. Hagen bruker som unnskyldning for å ha tråkket på andre mennesker, foretatt eksklusjoner og satt partivedtekter og alminnelige demokratiske spilleregler til siden, er utelukkende et resultat av hans eget paranoide personlighetstrekk. Han vil sikkert bli husket som en dyktig politiker, hvilket han var, men bør også huskes som en ondskapsfull og paranoid løgner.
Legg til på Nettby
Jeg var selv til stede på nominasjonsmøtet til Vest-Agder Fremskrittsparti i 2001. Der ble Vidar Kleppe valgt som førstekandidat. Dette tålte ikke Carl I Hagen og forlangte et nytt nominasjonsmøte. For å få til dette ble Vidar Kleppe i sentralstyret til Frp suspendert i 30 måneder etter forslag fra Carl I. Hagen. Dermed var han utelukket fra alle verv i Frp og kunne ikke stille til valg verken i 2001(Stortingsvalget) eller i kommune og Fylkestingsvalget i 2003. Da fikk Carl I. Hagen gjennom sitt krav om et nytt nominasjonsmøte i Vest-Agder. Der ble Kari Bertelsen valgt som førstekandidat. Vi vet jo alle at dette valget førte til at Frp i Vest-Agder ikke ble representert på Stortinget i perioden 2001-2005. Alt dette for at en partileder skulle trumfe gjennom sin vilje. En paranoid leder er det rette å si i dette tilfellet.
Carl lyver aldri
Spm er vel om han noengang ahr snakket noe særlig mye sannhet. Vi ble vel ikke akkurat imponert i SØviknes saken heller for å ta et annet velkjent og dokumentert eksempel.
De som ble presset ut av Frp 2000-2002 var rett og slett for flinke for ledelsen. Carl, Siv, Geir Mo og Søviknes ble redd for konkurranse. Det er foreksempel ingen tvil om at Vidar Kleppe er en dyktigere og mer ekte politiker enn f.eks Siv Jensen. Jensen har en tendens til å fremstå litt falskt. Prøver febrilsk å være en “folk flest” politiker, men er innerst inne en rendyrket markedsliberalist fra Oslos vestkant.
Fridtjof Frank Gundersen, Øystein Hedstrøm, Jan Simonsen og Vidar Kleppe markedsførte og profilerte Frp veldig godt gjennom mange år på 90-tallet og frem til 2001. Rivende dyktige mennesker.
Det er farlig å være flink i et samfunn der janteloven står sterkt, og der man kommer i veien for de som ikke er fullt så flinke.
Disse ble hivd ut desverre. La oss se litt på erstatningene.
I Østfold ble det FpUeren Ulf Leirstein. I de kretser er det mer viktig å privatisere Saturn og Jupiter enn å drive praktisk politikk på eldreomsorg foreksempel.
I Akershus de fått en anonym utenrikspolitiker i Morten Høglund.
I Vest-Agder ble det til slutt fru Schmidt. En stortingspolitiker man aldri hører noe fra.
I Rogaland ble det den knusktørre Ketil Solvik-Olsen som egentlig hører hjemme i Høyre.
Med andre ord veldig dårlige erstatninger.
De virkelige trollene var og er Carl I. Hagen
og Geir Mo. Mye bra med Jean-Marie Le Pen.
Prinsippielt bør et parti kunne velge den leder som flertallet ønsker. Men jeg forstår at Carl ikke kunne tillate at formannsklubba ble overlatt til en person som ikke hadde de nødvendige kvalifikasjoner.
Det jeg ikke forstår er at han mamge år etterpå lanserer en vill påstand om at mindretallet i stortingsgruppen hadde planer om å lansere nytt parti.
Hvis det var tilfelle, hvorfor valgte ikke Hedstrøm og Simonsen å melde overgang til nytt parti rett etter valget? Og hvorfor ble ikke Danielsen og Gundersen med i Demokratene? Kleppe etablerte riktignok Demokratene. Men da var han jo avskåret fra å fortsette sitt virke i FrP. Han er vel også den eneste av disse som egentlig ikke passet inn i et liberalistisk parti som FrP.
Da Carl i sin tid ble kastet ut av Anders Langes parti, etablerte han riktignok Reformpartiet. Og hadde Carl vært i samme situasjon som de utstødte den gang, ville han ha gjort det samme på nytt. Med det resultat at det ville ha vært et 5 prosents parti til høyre for FrP i dag.
Og det ville kanskje vært en fordel for FrP fordi et slikt parti ville ha ønsket FrP i regjering. Og fordi eksistensen av et betydelig parti “til høyre for” FrP ville ha gjort det ytterst vanskelig for ledelesn i de øvrige borgerlige partiene å forklare egne tillitsvalgte hvorfor de ikke ville regjere sammen med FrP, ville FrP endelig fått den plass partiet faktisk fortjener.
Når en så betydelig politiker som Carl I Hagen trekker seg tilbake lanseres det normalt momoarer som alle må lese ettersom forfatteren da endelig kan fortelle sannheten. Dersom en avått politiker diketer opp historier når han ikke lenger har behov for det, kan han ikke forventes å publiserer memoarer som vil bli trovedrdige kilder for morgendagens historikere.
Carl er opptatt av sitt ettermæle. Og dessverre for ham er både Hagen og Simonsen opptatt av å ta pennen fatt for å utforme dette. Skal Carl gå vinnende ut av denne striden, bør han ikke komme med historier som denne som åpenbart ikke har rot i virkeligheten, men heller forklare hvorfor han har gjort som han har gjort i det enorme arbeidet det faktisk er å etablere et nytt stort parti.