Jødene i Hebron: Fattige beskyttere av hellig sted
Jødene i Hebron er fattige, oftere fattigere enn palestinerne, som mottar store pengesummer fra Norge og internasjonale organisasjoner. Jødene mottar litt hjelp fra “Senter mot Antisemittisme” og enkelte kristne organisasjoner i Norge. Det vil SV og regjeringen ha en slutt på, skriver VG.
Det bor et fåtall jøder i bosetningene rundt Hebron, en av de helligste byene for jøder. I selve byen bor en enda mindre jødisk minoritet, omringet av et hav av palestinere. De ønsker å leve i fred nær patriarkens grav, men blir stadig utsatt for trusler. I fjor besøkte jeg Hebron og skrev denne reportasjen:
“Vil du besøke Abrahams grav? Den ligger i Hebron på Vestbredden. Det er to sikre måter å komme dit på, fra Israels hovedstad Jerusalem. Enten kan du reise sammen med palestinerne og ta en minibuss fra busstasjonen i Øst-Jerusalem, eller du kan reise sammen med jødene og ta en skuddsikker buss fra busstasjonen i Vest-Jerusalem. Jeg dro fra vestsiden, for å besøke den jødiske minoriteten i den historiske byen.
Sikkerhet i høysetet
Det er sikkerheten som står i høysetet i Israel for tiden. Du merker det overalt: kontrollposter, metalldetektorer, væpnede vakter, skuddsikre vinduer, og sikrete veier.
Da jeg nylig reiste fra Jerusalem til Hebron for å besøke den jødiske minoriteten i den historiske byen, startet reisen fra den nye, super moderne og terrorsikrete busstasjonen, der passasjerene sluses inn i en kombinasjon av et kjøpesenter og en busstasjon av væpnede soldater som kontrollerer bagasjen. Bussene sluses inn i en overbygd hall. Sannsynligvis er dette den mest terrorsikre busstasjonen i verden. For få år siden var busstasjonen åpen og lett tilgjengelig for potensielle terrorister.
Buss 160 til Hebron går en gang hver time, har skuddsikre vinduer, og kjører delvis på veier som ikke har tilgjengelige påkjøringsveier fra Vestbredden. Prisen ligger på 12 norske kroner ( 8,3 shekel) for en kjøretur på rundt en time. Reisen er sterkt subsidiert av den israelske staten. Årsaken er at de jødiske passasjerene knapt har andre alternativer enn å reise med de skuddsikre bussene. De kan selvsagt velge å kjøre med egen bil eller taxi, men da risikerer de livet. Senest i desember 2007 ble to israelere skutt og drept i en privatbil på Vestbredden.
Bussen snor seg gjennom det øde terrenget syd for Jerusalem, der veien delvis er beskyttet av gjerder og grøfter, stanser ved noen jødiske bosetninger, kjører inn i Kiryat Arba noen hundre meter før Hebron, der det bor 7500 jøder, og fortsetter ut av porten og inn i selve Hebron.
I Kiryat Arba er det rent og ryddig, strukturerte veier og pene bygninger. Straks vi passerer porten ut fra bosettingen merker vi at vi er i en annen verden. Noen geiter beiter i skråningen. Bygningene virker gamle og dårlig vedlikeholdt. Det er søppel i gatene. Noen barn i skolealder leker i gatene, selv om det er formiddag og skoletid.
En ung soldat hjelper meg å finne rette stasjonen å forlate bussen på. Han er belgisk jøde, og kunne satt trygt bak en skrivepult på et belgisk universitet, men valgte å forlate sine foreldre for å gjøre tjeneste for Israel.
Jødenes leder
”Det er ikke så veldig farlig her,” svarer han på mitt spørsmål om han føler frykt når han er ute å patruljerer i et område omringet av palestinere. ”Men jeg må være forsiktig. Palestinske ungdommer kaster steiner på oss. Jeg tror ikke de hater oss, men de er arbeidsledige og har ikke noe annet å ta seg til.”
Jeg har fått beskjed om å gå av ved Mechapela Cave, patriarken Abrahams gravplass. Ved den israelske kontrollposten utenfor den 2000 år gamle bygninger som er bygget over gravstedet, treffer jeg David Wilder som i mange år har vært talsmann for jødene i Hebron. Vi tar en prat i den lille kafeen nedenfor bygningen.
Et oppslag på veggen gjør meg oppmerksom på at jeg for ca. en norsk hundrelapp kan kjøpe en familiepizza til en soldat. Jeg får en bonge og gir den til en tilfeldig soldat som kan gå i kafeen og hente pizzaen. Jødene i Hebron er fattige, men vil gjerne gjøre litt ekstra stas på sine soldater.
Det bor 90 jødiske familier med 350 barn i Hebron. I tillegg kommer 250 studenter ved Tora-akademiet. Til sammen er det bosatt rundt 800 jøder i byen. I den delen av byen der jødene er bosatt bor det nå ca 5000 palestinere, etter David Wilders anslag. Tar vi med hele Hebron-området, og inkluderer bosettingen Kiryat Arba, er tallene ca. 8000 jøder og 166 000 arabere. Jødene utgjør altså en forsvinnende liten minoritet, og har bare kontroll over rundt 3 prosent av Hebrons areal.
I norske massemedier har det vært vanlig å fremstille jødene i Hebron som ekstremister, brutale bøller som trakasserer palestinerne blant annet med å kaste søppel i gårdsplassene deres.
For David Wilder er virkeligheten noe annerledes.
”Jødene har kun adgang til tre prosent av Hebron. Araberne har adgang til 95-96 prosent av byens areal. Tidligere var hele området åpent for dem, men av sikkerhetsmessige grunner er noen ganske få prosent stengt i dag, ellers kan de bevege seg hvor de vil i byen. De kan komme til denne siden av byen. Jeg kan ikke gå til deres side uten å risikere å bli drept. Araberne ønsker å fjerne alle jødene fra området. Vi vil ikke fjerne noen palestinere. De kan kjøpe bygninger om de vil, men dersom en jøde kjøper et hus av en palestiner risikerer palestineren å bli myrdet,” forklarer han.
Jødene i Hebron ønsker kun å leve i fred med palestinerne. De har ikke noe ønske om å lage noen problemer. Hvorfor får vi forklart når David Wilder tar oss med inn i bygningen som er plassert over patriarkens grav.
Patriarkenes grav
”Under oss, her hvor vi står nå, gravla patriarken Abraham sin kone Sarah. Senere ble også Abraham gravlagt her. Det samme ble Jakob, Leah, Isaac og Rebecca. Det er solid bevist ikke bare gjennom religiøse skrifter, men også arkeologisk,” forteller talsmannen.
Dette er det helligste stedet for jødene etter klagemuren i Jerusalem.
Bygningen, bygd av jødene under Herodes styre for 2000år siden, er ombygd flere ganger gjennom historiens løp. Den er blitt bygd om til kirke av korsfarerne, og moske av muslimene. Korsfarerne erobret Hebron i 1100, men ble kastet ut av byen i 1260 av de muslimske mamelukkene. Bygningen ble da ombygd til en moske, og området stengt for jødene helt til Israel fikk kontroll over Hebron etter krigen mot Jordan i 1967.
I dag blir tre fjerdedeler av bygningen brukt som moske, mens jødene har tilgang til den siste fjerdedelen. Store deler av det jødiske området er imidlertid utendørsareal utsatt for vær og vind.
”Dersom det ikke bor jøder i Hebron, vil bygningen over patriarkens grav igjen bli en moske i sin helhet. Det er ganske sikkert,” mener David Wilder.
Det er derfor de er her, de 800 jødene i Hebron: For å sikre jødisk tilgang til deres nest helligste område på jordkloden.
Fra 1260 til 1967 måtte jødene i Hebron be ved en trapp på utsiden av bygningen. Det var en betydelig jødisk bosetning i Hebron helt frem til 1929. Da ble 67 jøder myrdet av araberne i en massakre, et betydelig antall sammenliknet med datidens folketall. Resten flyktet fra sine hus og eiendommer. De er aldri blitt gitt tilbake til deres etterkommere.
Blant de overlevende fra massakren i 1929 var besteforeldrene til en rik amerikansk forretningsmann, som i dag er bosatt i New York. Til den israelske avisen, HaAretz, forteller sønnen hans at familiens sterke tilknytning til Hebron gjorde at faren i begynnelsen av 2007 kjøpte en over 3000 kvadratmeter stor bygning, strategisk lokalisert mellom Hebron og Kiryat Arba, for 700 000 dollar.
Fredens bygning
David Wilder tar meg med til denne bygningen, som har fått navnet Beit Hashalom ( Fredens hus). Det er her han selv bor. Utenfor sitter tre israelske soldater på vakt. Inne er ett av hans mange barn i ferd med å servere grønnsaksuppe til et par av Davids barnebarn. Det er ikke satt inn glassvinduer. Vinduene er kun tildekket med plastikk. Taket er åpent.
”Når det regner eller snør fylles hele leiligheten med vann,” forteller David Wilder. Det israelske byråkratiet tillater ikke at bygningen settes i beboelig stand.
Den jødiske talsmannen i Hebron håper på bedre tider for jødene her. De vil tross alt ikke noe annet enn å leve i fred og dyrke sin religion. Men han er ikke optimist. Kulehullet i veggen i boligen hans forteller et språk om tøffere tider. Det smalt for et par måneder siden, i titiden på formiddagen. Da var heldigvis alle på jobb, og ingen ble skadet, men det var tilfeldig. Som de fleste jødene i byen tør han ikke bevege seg utendørs uten våpen.
Han mener likevel at det er trygt for turister. De kan ta 160 bussen, som har skuddsikre vinduer, og vil bli tatt imot av representanter for det jødiske samfunnet når de er fremme. Det er også mulig å bestille privat minibusser med skuddsikre glass og sjåfør. ”The Hebron Jewish Community” arrangerer guidede turer i byen.
Det er også mulig å reise til Hebron sammen med palestinere, dersom du tar buss fra busstasjonen i Øst-Jerusalem. Den ligger like nedenfor Gordons Tomb, noen få meter fra Damaskus gate, hovedinngangen til Gamlebyen fra den palestinske siden. Det er minst like sikkert som å kjøre med en skuddsikret israelsk buss. Det har hittil ikke skjedd at busser med palestinere er blitt angrepet av palestinske terrorister.
Hva synes David Wilder og de andre jødene i Hebron om palestinerne?
”Vi hater dem ikke,” svarer David Wilder, ”men alle her i byen kjenner noen som er drept under en terrorhandling. Det er vanskelig å like personer som vil ta livet ditt. Vi lærer ikke våre barn å hate palestinerne, men vi advarer dem.”
Epilog: Etter at jeg besøkte den fredelige jødiske minoriteten i Hebron er de kastet ut av Fredens Hus av israelske soldater etter et vedtak i den israelske høyesterett.
Legg til på Nettby
Jan!
Masakren fra 1929 er nevnt ser jeg.
Det som ikke kommer fram er at den ble utført etter ordre fra stormuftien av Jerusalem(stifter av Muslimsk Brorskap) som dessuten var Arafats onkel og beundrer av Hitler og nazismen.
Rart hvor ,, tifeldig,, alt er du.
[...] også andre blogger: Tarud.wordpress.com – Nytt perspektiv til konflikten i Midtøsten Jan Simonsens blogg: Jødene i Hebron – fattige beskyttere av hellig sted Veggavisen – Etiske [...]