Søk

Kategorier

september 2009
M T O T F L S
« aug   okt »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
282930  

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat
Skriv ut Skriv ut

Mitt forhold til Fremskrittspartiet

Bilde 027Denne artikkelen har jeg valgt å kategorisere under ”privat”. Den handler om mitt forhold til Fremskrittspartiet de siste årene. Poenget med å skrive den er å være ærlig om mine personlige problemer med partiet. Fordi noen vil mene at de påvirker mine politiske holdninger til FrP og den kritikken partiet av og til får i mine artikler.

Selv håper jeg at ikke er bitter over behandlingen partiet har gitt meg og flere av mine venner, og at jeg klarer å holde hodet klart når jeg vurderer Fremskrittspartiets politikk. Den blir jo verken bedre eller dårligere fordi om jeg er ekskludert fra partiet.

Etter at jeg ble ekskludert fra Fremskrittspartiet i høsten 2001 traff jeg mange velgere som mente at det var en hårreisende beslutning av partiet og dets daværende leder, Carl I. Hagen. ”Men,” sa de, ”hva skal vi ellers stemme på.” Jeg ble svar skyldig og måtte innrømme at Fremskrittspartiet var alene om en fornuftig politikk, og at det fortsatt var Fremskrittspartiet jeg støttet.

I dag finnes det heldigvis et alternativ i Demokratene, som jeg sterkt anbefaler velgerne å bruke ved dette valget.

Anders Langes Parti

Jeg meldte meg inn i Fremskrittspartiet i 1975. Da het det ”Anders Langes Parti”. Jeg var begeistret for stifteren Anders Lange, som dessverre døde i 1974. Etter det falt oppslutningen kraftig. Samme dagen som jeg deltok på mitt første landsmøte i partiet, i 1977, ble det offentliggjort en meningsmåling på 0,3 prosent. Sannelig har tidene endret seg.

Siden den gangen har jeg hatt de fleste vervene det er mulig å inneha i et politisk parti. Jeg har vært lokallagsformann, kommunestyrerepresentant, sentralstyremedlem, nestleder og stortingsrepresentant, og jeg har jobbet som pressesekretær, redaktør for partiavisen og personig rådgiver for stortingsgruppen.  I alt deltok jeg på 25 landsmøter.

Partiet ga meg mye. Tross alt plasserte partimedlemmene i Rogaland meg øverste på stortingslisten 4 ganger.  Jeg traff mange spennende mennesker i Fremskrittspartiet. Noen vanskelige, noen kverulanter, men alle morsomme og spennende.  Jeg fikk en privilegert jobb med mulighet til å hjelpe andre mennesker og jeg fikk en god inntekt. Derfor sitter jeg igjen med mange gode minner, og er takknemlig for det.

I alle år var jeg hundre prosent lojal mot partiledelsen, og gikk aldri offentlig ut med kritikk i avisene dersom det var noe som jeg var uenig i. Jeg tok det opp på de interne møtene, der ulike meninger og vurderinger hører hjemme. Jeg var dessuten nøye med å ha ryggdekning i vedtak i stortingsgruppen for de forslagene jeg la frem, og de utspillene jeg kom med.

Løgner bakvaskelser

I sin bok skriver Carl I. Hagen at jeg var en av flere stortingsrepresentanter som høsten 2000 ikke ville innordne seg partiets vedtatte program og strategi, spesielt partiets vedtak om å jobbe for å komme inn i en regjering.  Han mente at vi drev en form for fraksjonsvirksomhet, dokumentert ved at vi ofte stemte sammen på gruppemøtene i Stortingsgruppen.

Sannheten er at jeg var helt enig i partiets strategi og ønsket om regjeringsdeltakelse. Jeg deltok ikke på et eneste møte med andre representanter der det ble lagt opp noen samlet strategi mot partiledelsen, som jeg politisk var enig med og mente gjorde en god jobb. Et halvt år tidligere stod jeg sågar imot et sterkt press fra flere stortingsrepresenter som ville at jeg skulle stille opp som nestlederkandidat i kamp mot Terje Søviknes. Etter å ha innhentet råd fra Carl i. Hagen sa jeg nei til å stille.

Januar 2001 gikk Carl I. Hagen ut i en avis med påstander om at det var en del av stortingsgruppen som posisjonerte seg for å få Øystein Hedstrøm valgt som partileder når han engang selv valgte å trekke seg. Han listet opp navnene på disse representantene, og nevnte blant annet mitt navn.

En blank løgn av Carl I. Hagen. Jeg hadde ikke engang tenkt tanken, langt mindre fortalt til noen at jeg mente Hedstrøm burde bli partileder. Det var med andre ord fri diktning fra Hagen. Da avisen spurte meg svarte jeg som sant var at jeg ikke hadde vært i nærheten av å tenke på Hedstrøm som partileder, og at jeg syntes det var på tide med en kvinnelig partileder etter Carl I. Hagen.  Jeg regnet med at Hagen ville bli fornøyd med svaret. Isteden sa han følgende til avisen. ”Jeg konstaterer at Simonsen fortsetter å krangle i media. Nå forsøker han å splitte partiledelsen”, som den gangen bestod av Carl I. Hagen, Terje Søviknes og Siv Jensen.

Det var nominasjonsprosess til stortingsvalget og jeg hadde nok mine mistanker om at jeg ble kraftig motarbeidet av Carl I. Hagen og partiledelsen, men de nektet hardnakket for at de blandet seg inn i nominasjonsprosessen. De løy, igjen. I ettertid har jeg fått vite fra helt sikre kilder at Carl I. Hagen personig ringte til avisredaksjoner for å spre rykter og forsøke å få avisene ti å henge meg ut. Ganske utrolig av en partileder. Det finnes neppe liknende eksempler i norsk politikk.

Det førte da også til enkelte oppslag.  Han mislyktes likevel med et rykte, som han selv produserte, om at jeg misbrukte Stortingets kontortelefon ved å la venner av meg ringe gratis til utlandet.  Det var en gang i 1990 at Carl I. Hagen kom inn på mitt kontor mens jeg var ute et ærend, og oppdaget en venn av meg som satt i telefonen, og pratet på et språk han ikke forstod. Han ringte sannsynligvis til sin mor på Grønland i Oslo for å fortelle at han kom litt sent hjem til middag, men Carl I. Hagen gjettet 10 år senere på at han måtte ha ringt til et annet land, og ba Stortingets administrasjon om å få utlevert telefonoversikten for mitt stortingskontor 10 år tilbake i tid, hvilket ikke var mulig.

Men ryktene om den misbrukte telefonen suste og gikk i mitt eget hjemfylke.

Unødvendige eksklusjoner

Høsten 2000 ekskluderte og suspenderte Fremskrittspartiets sentralstyre en lang rekke sentrale og trofaste partifeller, deriblant Vidar Kleppe. Jeg klarte aldri å oppfatte noen seriøs begrunnelse for vedtakene. De fantes sannsynligvis ikke.  Jeg representerte stortingsgruppen i partiets sentralstyre, og stemte imot. Fordi jeg mente det var prinsipielt udemokratisk, og dessuten en umenneskelig behandling av disse medlemmene. Å stemme annerledes enn partiledelsen i interne partifora har aldri vært ulovlig i noe politisk parti og bli vanligvis kun sett på som illojalitet i stalinistiske kommunistpartier.

Utrenskningene, som jeg hadde vært imot, førte til stor tilbakegang på meningsmålingene, men partiet tok seg opp igjen til valget og fikk litt over 13 prosent av velgerne i ryggen. Det beste valget i partiets historie på dette tidspunktet, men langt fra meningsmålingene året før, på ca 35 prosent. Selv fikk jeg over 18 prosent, og Rogaland ble Fremskrittspartiets nest beste fylke, langt foran Oslo der Carl I. Hagen og Siv Jensen stilte til valg.

TV2 Rikets Tilstand

I begynnelsen av oktober, før Stortinget begynte for fullt, var jeg en uke i Israel. Mens jeg var borte fra Norge viste TV2 et TV-program om et utested i Oslo, som jeg av og til hadde besøkt vinteren 2000/2001. En god venn av meg drev stedet, og jeg hadde stort sett stukket innom noen få minutter på vei hjem fra Stortinget for å si hei.

Det var et grotesk program som insinuerte at det på dette stedet, som var spesialisert mot et homofilt publikum, forekom rene orgier. Alle som kjenner meg vet jo både at jeg ikke er homofil, og heller ikke noen festløve, men Carl I. Hagen, som så programmet mens jeg var i Israel, benyttet anledningen. Han påstod på direkte TV at jeg hadde et moralsk forkastelig privativ og at jeg hadde hjulpet en ”dyp, nær, personlig venn med en skjenkebevilling”, noe han mente var moralsk forkastelig.   Det var en blank løgn det også. Jeg hjalp nattklubbeieren på et tidspunkt da jeg ikke kjente ham. Det var slik vi ble venner.

Hagen ringte til min fylkesleder samme kved og ba mitt fylkesstyre fatte vedtak om å anbefale sentralstyre å ekskludere meg. Det gjorde fylkesstyret dagen etter, mens jeg fremdeles var i Israel, og ikke kunne forsvare meg.  Da jeg kom hjem fra Israel, fortsatt uten at Carl I. Hagen hadde gjort noe forsøk på å finne ut av sannheten, lå det en lapp på pulten min med beskjed om at jeg måtte flytte kontor. Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk møte i stortingsgruppen for å forklare meg om TV-programmet der. Jeg var i realiteten allerede ekskludert.

Siden gikk jeg til rettssak for påstanden om at jeg drev med vennskapskorrupsjon og hadde hjulpet en personlig venn med en skjenkebevilling. Retten slo fast at det ikke var ført sannhetsbevis for påstanden.  Med andre ord: Carl I. Hagen hadde vitterlig sjikanert meg på direkte TV med en usann historie.  Normalt ville jeg da ha vunnet saken, men en høyesterettsdom noen måneder tidligere endret rettspraksis, slik at det ikke lenger var krav til sannhetsbevis for påstanden, men tilstrekkelig med å tro at påstanden var sann. Følgelig tapte jeg saken.

Det har fått Carl I. Hagen til å tro at han kan sjikanere meg med groteske løgner og simple insinuasjoner så mye han bare orker. I sin bok skriver han derfor: ”Jan Simonsen måtte ekskluderes fordi det i et TV-program ble hevdet at han var en aktiv bivåner til at unge gutter hadde sex.” Grotesk, blank, simpel løgn. Noe slikt ble ikke hevdet i TV-programmet. Jeg er ikke en gang homofil, så hvorfor skulle jeg ha interesse av å se på at unge gutter hadde sex. Men så simpel kan altså en politiker bli. Jeg ønsker å gå til ny rettssak mot Carl I. Hagen, men har for øyeblikket ikke økonomisk mulighet til det.

Rettssaken satt meg i med bunnløs gjeld til advokater. Min egen advokat tok seg ikke betalt, men Carl I. Hagens advokat skulle ha 1,3 millioner kroner.

Jeg hadde dessuten bankgjeld som jeg måtte ta opp for å klare å betale rettsgebyrene, og ingen oppsparte midler fordi jeg som stortingsrepresentant ga vekk deler av lønnen min hver måned til en fattig palestinsk familie som trengte pengene mer enn meg selv.

Jeg var ruinert i et forsøk på å bli renvasket for en ondskapsfull rå løgn.

Renvasket, men ruinert.

Gjeldsordning

Jeg ventet til Carl I. Hagen var ute av Fremskrittspartiets ledelse, så sendte jeg et pent og hyggelig brev til Siv Jensen og ba om en privat gjeldssanering. Jeg viste til at jeg tross alt hadde brukt hele mitt liv til å arbeide for å bygge opp Fremskrittspartiet, at jeg tross alt ble renvasket for Carl I. Hagens usanne påstand, selv om jeg juridisk tapte rettssaken, og til min håpløse økonomiske situasjon, og Fremskrittspartiets tilsvarende gode.

Selv om VG skrev om saken, slik at det ikke var noen tvi om at partiledelsen var oppmerksom på brevet, mottok jeg aldri noe svar.

Høsten 2008 søkte jeg om frivillig gjeldsordning. Selv om normaltiden for en gjeldsordning er på 5 år, forslo jeg frivillig å utvide ordningen til å vare i 7 år. I denne perioden får du beholde penger til å betale husleie, pluss 9600 kr pr. måned. Resten av din inntekt, uansett størrelse, går til kreditorene. En god ordning, etter min mening.

De fleste kreditorene sa ja, men ikke Fremskrittspartiet. De ønsket en gjeldsordning på 10 år, hvoretter bare en del av gjelden skulle saneres, noe som er i strid med Gjeldsordningsloven.  Dessuten ønsket de at jeg skulle skrive under på at jeg forpliktet meg til ikke å gå til rettssak mot Carl I. Hagen eller andre tillitsvalgte i Fremskrittspartiet for ytringer de måtte ha kommet med før gjeldsordningen ble inngått.

Etter en ny runde med forhandlinger foreslo de 10 år, pluss en erklæring om ikke å gå til rettssak mot Hagen. Da gjeldsordningsloven ble vedtatt satt for øvrig Siv Jensen selv i finanskomiteen og skrev da at hun var enig i at en gjeldsordning normalt skal vare i fem år.

Jeg måtte nå gå til retten og begjære tvungen gjeldsordning. Namsmannen fortalte meg at det var helt uvanlig at noen kreditorer i slike tilfeller satt seg imot gjeldsordning. Og dersom de gjorde det var det praksis for at de kun sendte et brev til retten som dommeren leste gjennom. Det skjedde så godt som aldri at de stilte opp med advokat i retten for å argumentere imot gjeldsordning. Men det skjedde, denne gangen.

Fremskrittspartiet stilte opp med egen advokat med oppgave å forsøke å forhindre at jeg fikk gjeldsordning og rettsmøtet varte derfor i flere timer. Men gjeldsordning fikk jeg, og er kjempefornøyd med det.

Men hva ska man si om et politisk parti som i Stortinget stemmer for å bedre gjeldsordningen, men opptrer som de verste torpedoene når de selv skal inndrive gjeld?

Dagbladet: Bør du stemme Fremskrittspartiet?

9 comments to Mitt forhold til Fremskrittspartiet

  • Dan

    Jeg har lest din historie Jan, og jeg antar du forteller sannheten.

    At et parti kan/vil oppføre seg slik overrasker ikke meg, og sikkert ikke andre som har vært litt rundt!

    Jeg oppfatter innlegget ditt som vel gjennomtenkt og et innlegg som du sikkert har tenkt lenge gjennom, skal jeg skrive eller ikke?
    Vil jeg bli oppfattet som løgner / kverulant / psykopat eller?.

    Jeg oppfatter ikke deg utfra hva jeg leser her som noe av nevnte tilstander. Du har antagelig fortalt sannheten slik den var / er den gangen og nå.

    Jeg er nok ikke enig med deg i alle innlegga som kommer inn her, men det betyr ikke at jeg mener du er en løgner.

    Jeg vil takke deg for at du «åpnet» deg, og lot oss andre lese dine erfaringer med FRP, et parti som jeg tidligere støttet (noen år siden det da). Min oppfattning av FRP er et parti som minst taler med 2 tunger, men de er i godt selskap!
    De fleste og kanske mest AP snakker med fler enn 2 tunger.

    Jeg var over 30 år før jeg skjønte at politikk ikke er for folket men for seg selv!
    Dette med og «mele sin egen kake» osv.

    Mvh

    Dan

  • uderzo

    Hei Jan Simonsen
    jeg fulgte litt med i media da det stormet som verst rundt degJeg kjenner ikke alle detaljer naturligvis
    magefølelsen min sier dog:
    Du er en mann med integritet!

    husk på historien om kaptein Austlid og Trygve Lie(fra krigens dager)
    Noen sverter andres rykte for å fremheve seg selv
    dem om det
    fatt mot å drit i drittsekkene!
    gå for en ny karriere!
    jeg stemmer iallefall på dere!
    mvh
    uderzo

  • utvdr.

    Jeg husker den tiden der Jan var i fokus og jeg betviler ikke hans artikkel/historie.
    Det eneste som «skurrer» litt er at simonsen har lang politisk fartstid og burde sett slike holdninger på et tidligere tidspunkt og derav valgt et annet parti allerede på begynnellsen av 80 tallet , et mer liberalt parti kanskje.
    Uannsett,etter min mening har Simonsen utmerkede egenskaper / kvaliteter som en topp politiker.

    Ønsker deg lykke til videre med Demokratene.

  • Hei utvr. Takk for komplementene. Jo, jeg har av og til hørt at noen mener jeg burde reagert på Carl I. Hagens oppførsel noen år tidligere. Men min vurdering er at han endret seg med tiden. Da han tok et oppgjør med de såkalte «liberalistene» i 1994 var det ingen som ble ekskludert eller suspendert, og så vidt jeg vet forsøkte han ikke å grave frem rykter om noen for å spre i media. (Det kan selvsagt være ting jeg ikke har sett). Derfor er da også forholdene til enkelte av de unge menneskene som forlot partiet den gangen slik at enkelte av dem nå er på vei tilbake til partiet igjen, etter at Siv Jensen overtok som leder.
    Det er vel dessverre slik at makt korruperer. Det er nok det som har skjedd med Carl I. Hagen, for da han selv startet stridighetene i 2000 brukte han rå, ondskapsfull og udemokratisk makt i en grad han aldri hadde gjort tidligere. Og med seg på denne linjen hadde han Siv Jensen, som var nestleder i 2000/2001.

  • Har alltid hatt sympati for din sak, men er det ikke litt naivt å tro at behandlingen av deg ikke kunne skjedd i Ap, KrF, SV eller Demokratene? Jeg vet jo du vil si at dere er ærlige og redelige, men på den annen side kommer jo julenissen snart ;) Uansett, flott at du har klart å reise deg igjen.

  • Til Vetås. Spørsmålet er om det er like ille i andre partier. Det jeg nok tror er at det finnes intriger, ryktespredninger og maktkamper i alle partier, men statistisk er det nok ikke slik at andre partier ekskluderer medlemmer like ofte som Fremskrittspartiet. Ingen andre partier har heller en eksklusjonsparagraf som de kaller «aktiv utmeldelse» og som innebærer at en person regnes som utmeldt/ekskludert uten at han får forsvare seg. Påstander i full offentlighet om partifellers privatliv har jeg heller aldri registrert i noen andre partier. Min konklusjon må nok bli at Fremskrittspartiet klart er det mest «stalinistiske» partiet i Norge. Og da har jeg forsøkt å vurdere det objektivt.

  • Espen Franck-Nielsen

    Jeg skal være kort: Den behandlingen Simonsen fikk av FrP var skammelig

Leave a Reply

  

  

  


*

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>