RSS til artikler


Kommentarer

Søk

Kategorier

april 2011
M T O T F L S
« mar   mai »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat
Skriv ut Skriv ut

Hijab i domstolene – brudd på nøytalitetsplikten

Fremskrittspartiet ble stående alene i Stortinget forrige måned, da deres forslag om forbud mot bruk av hijab i domstolene ble behandlet. Nils Thomas Svendsen er jurist. Han har skrevet en grundig utredning om bruken av religiøse symboler som hijab i domstolene.  Ifølge Svendsen har statene plikt til å respektere nøytralitet ved utøvelsen av statens myndighet. Han mener at religiøse eller politiske symboler i domstolene vil være et relativt klart brudd på denne plikten.  Med forfatterens tillatelse gjengir vi her hans utredning, som tidligere er publisert av Human Rights Service:

Domstoladministrasjonens styre vedtok den 14.06.10 å endre gjeldende kappeforskrift for å gi dommere anledning til å gå med politiske eller religiøse plagg til dommerkappen. 

Konklusjonen min er at Domstoladministrasjonens vedtak mest sannsynlig er et brudd på partene i en rettsforhandling eller en tiltalt, sin religionsfrihet. Slik det vil fremgå av vurderingen har statene plikt til å respektere nøytralitet ved utøvelsen av statens myndighet. Religiøse eller politiske symboler i domstolene vil være et relativt klart brudd på denne plikten. Dersom Domstolsadministrasjonens vedtak blir stående er det således sannsynlig at en klage til Den Europeiske Menneskerettsdomstol vil føre frem, og Norge kan bli dømt for konvensjonsbrudd.

Rettslig utgangspunkt  

Det tas utgangspunkt i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 9. Det foreligger etter hvert en omfattende rettspraksis fra Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) på området. Det legges i denne vurderingen til grunn at Norge ikke er bundet av andre internasjonale konvensjoner som setter større skranker for adgangen til å begrense bruken av hijab i Norge enn EMK. Når det gjelder den konstitusjonelle retten til fri religionsutøvelse slik den fremgår av Grunnlovens § 2 første ledd foreligger det ingen rettspraksis eller andre rettskildemessige holdepunkter for at grunnloven setter større skranker for adgangen til å begrense bruken av hijab enn EMK. 

Grunnlovsvernet taler imidlertid for at regulering av religionsfriheten bør forankres i Stortinget, dvs reguleres ved lov. Lovkravet fremgår imidlertid også av EMK, jf nedenfor. 

Øvrig eventuell eksisterende nasjonal regulering av religionsfriheten i lovs- og forskriftsform setter ingen begrensninger på Stortingets adgang til å lovregulere bruken av hijab i det offentlige rom. 

EMK Artikkel 9

EMK Artikkel 9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet:  

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

 

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. 

Praksis fra EMD

EMD har i flere avgjørelser tatt stilling til forbud av hijab og andre religiøse hodeplagg. Det er verdt å merke seg at EMD i samtlige saker har kommet til at et forbud ikke har vært i strid med religionsfriheten. 

Det vises til Karaduman v. Tyrkia (1) fra 1993 (åpenbart ugrunnet), Dahlab v. Sveits (2)  fra 2001 (åpenbart ugrunnet), Leyla Sahin v. Tyrkia (3) fra 2005, Kurtulmus v. Tyrkia (4) fra 2006 (åpenbart ugrunnet), Köse and 93 others v. Tyrkia (5) fra 2006 (åpenbart ugrunnet), Dugru v. Frankrike (6) fra 2008, Kervanci v. Frankrike (7) fra 2008 og Aktas and others v. Frankrike (8) fra 2009 (åpenbart ugrunnet). I fem av disse åtte sakskompleksene ble klagene også ansett som åpenbart ugrunnet (manifestly illfounded). 

Når det gjelder praksis fra EMD må man også merke seg at langt de fleste sakene omhandler skoleelever og studenter, en gruppe som må tåle langt mindre begrensninger av sin religionsfrihet enn en arbeidstaker. Begge sakene som omhandlet en arbeidstaker som krevde å bruke hijab på jobb, dvs Dahlab (grunnskolelærer) og Kurtulmus (universitetsprofessor), så ble begge disse sakene ansett som åpenbart ugrunnet. Man må videre merke seg at ingen av disse åpenbart ugrunnede klagene var å anse som en del av statens maktapparat, der de ansatte må tåle helt andre begrensninger på religionsfriheten enn alminnelige arbeidstakere. 

Det vil også vises til X v. Danmark (9) fra 1976, Kalac v. Tyrkia (10) fra 1997, Larissis and other v. Greece (11) fra 1998, Pichon and Sajous v. Frankrike (12) fra 1999. Alle disse sakene omhandler arbeidstakere, og dommene er klare på hva som er gjeldende praksis for religionsfriheten på arbeidsplassen. I tillegg vises det til Handyside v. UK (13) fra 1976 som forklarer nødvendighetsbegrepet og statenes skjønnsmargin (margin of appreciation). Refah Partisi og andre v. Tyrkia (14) fra 2003 tar opp forholdet mellom politisk islam, demokrati og menneskerettigheter og Lautsi v. Italia (15) fra 2009 (anket) tar opp statens plikt til å respektere religiøs nøytralitet der individet er avhengig av staten, på steder hvor individet er særlig sårbart og ved utøvelse av myndighet. 

Jeg kommer nærmere inn på disse dommene nedenfor.

Religionsfriheten

Nærmere om artikkel 9. nr 1.

En forutsetning for å vurdere om lovgiver har noen skranker mot regulering av hijab, er om den omfattes av religionsfriheten slik den er beskrevet i EMK artikkel 9 nr 1. I EMDs avgjørelse i Sahin-saken (16) ble følgende uttalt, og som har vært lagt til grunn i senere saker: 

78. The applicant said that, by wearing the headscarf, she was obeying a religious precept and thereby manifesting her desire to comply strictly with the duties imposed by the Islamic faith. Accordingly, her decision to wear the headscarf may be regarded as motivated or inspired by a religion or belief and, without deciding whether such decisions are in every case taken to fulfil a religious duty, the Court proceeds on the assumption that the regulations in issue, which placed restrictions of place and manner on the right to wear the Islamic headscarf in universities, constituted an interference with the applicant’s right to manifest her religion. 

EMD har altså lagt til grunn en presumpsjon om at regulering av hijab berører religionsfriheten, da handlingen synes ”motivert eller inspirert av en religion eller tro”. Det foreligger ingen egentlig vurdering av hijabens historiske utspring og betydning, eller forsøk på å problematisere islams manglende skille av politikk og religion. 

At EMD på dette punkt har en svært overfladisk tilnærming er problematisk, da grunnlaget for bruken av hijab er avgjørende for vurderingen av unntakene i artikkel 9 nr. 2. Man kan ikke foreta noen proporsjonalitetsvurdering av nødvendighetskravet uten å ha tatt stilling til hva proporsjonaliteten skal vurderes opp i mot og betydningen dette har for samfunnet. 

Religion og ideologi

Det er nødvendig å forstå at islam ikke bare er en religion, men også en ideologi. Et komplett system av religiøse, juridiske, politiske, økonomiske og militære komponenter. En pakkeløsning med lover og regler, forbud og påbud ned til minste detalj. Islam er ikke bare et spirituelt rammeverk for spørsmål om fødsel, død og det hinsides. Islam er en ideologi om hvordan samfunnet skal organiseres helt inn til det personlige plan. Og skulle politiske islam med sitt kvinnesyn, rettssystem og kulturelle intoleranse bli dominerende i vår del av verden, så kan vi vinke farvel til flere hundre års liberalisering og humanisering av våre verdier. Problemet er altså i utgangspunktet ikke den personlige tro. Trosfrihet tilhører det liberale samfunn. Problemet oppstår når dette blir institusjonalisert. Det er således viktig å være seg bevisst en klar skillelinje mellom person og ideologi, mellom muslimer og islam. 

Det er i den sammenheng verdt å nevne at også muslimske land har forbud mot hijab i offentlige skoler, universiteter og offentlige bygninger. Både Tunisia, Tajikistan, Tyrkia og Kosovo har slike forbud. Myndighetene i Tunisia anser hijab uakseptable i et land som har nedfelt kvinners rettigheter så lenge siden som i 1956, med forbud mot benektelse (mannlig initiert forenklet skilsmisse), polygami, tvangsekteskap, samt kvinners rett til å stemme og saksøke for skilsmisse. Forbud mot hijab anses som et solid forsvar mot de regressive krefter som fanatisme og ekstremisme.(17) 

Andre muslimske land, som f.eks. Marokko og Egypt, bruker sosiale restriksjoner mot kvinner som går med hijab. TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria har også forbud mot hijab. Hijab anses i disse landene som uttrykk for politisk islam og fundamentalisme som truer de sekulære styresmakter.(18)   

I Europa er det så langt hel eller delvis regulering av hijab i Norge, Danmark, Belgia, Nederland, Tyskland, Sveits og Frankrike. Det er videre grunn til å tro at hijab strider i mot uniformsreglementet eller kleskodeksen i f.eks. politiet og domstolene i de fleste europeiske land, men at problemstillingen foreløpig ikke har blitt satt på spissen. 

Politisk islam

Det er viktig å påpeke at religionsfriheten ikke beskytter alle handlinger som er motivert eller inspirert av religion eller tro.(19) EMD har f.eks. i Refah Partisi v. Tyrkia konkludert med at et politisk parti som vil innføre politisk islam regelrett kan forbys. Dette fordi politisk islam bryter med grunnleggende demokratiske verdier og prinsipper som menneskerettighetene bygger på:(20) 

The Court notes that, when read together, the offending statements, which contain explicit references to the introduction of sharia, are difficult to reconcile with the fundamental principles of democracy, as conceived in the Convention taken as a whole. It is difficult to declare one’s respect for democracy and human rights while at the same time supporting a regime based on sharia, which clearly diverges from Convention values. In the Court’s view, a political party whose actions seem to be aimed at introducing sharia in a State party to the Convention can hardly be regarded as an association complying with the democratic ideal that underlies the whole of the Convention. 

Et politisk parti kan jobbe for å endre loven og grunnloven gjennom statenes alminnelige mekanismer.  Men de endringer de vil gjøre må i seg selv være kompatible med demokratiske prinsipper. Partier som vil endre rettstilstanden på en slik måte at det vil medføre en destruksjon av det demokratiske samfunn, kan ikke hevde seg beskyttet av menneskerettighetene:(21) 

It necessarily follows that a political party whose leaders incite to violence or put forward a policy which fails to respect democracy or which is aimed at the destruction of democracy and the flouting of the rights and freedoms recognized in a democracy cannot lay claim to the Convention’s protection against penalties imposed on those grounds. 

Islamismen er således ikke beskyttet av EMK. 

Hijab og islamisme

I teologien finnes det ikke noe direkte krav om at kvinner skal gå med hodeskjerf. Koranen har en regel om at både kvinner og menn skal kle seg anstendig, men hva som menes med det presiseres ikke nærmere.(22) Hodeplagg er ikke nevnt spesielt og hva som anses anstendig tolkes forskjellig fra land til land. 

De forskjellige muslimske folkene har brukt forskjellige klær som dekker kvinnens hår og kropp. Men disse klesdraktene er ikke denne spesifikke hijaben som brer om seg i dag. Alle disse forskjellige muslimske draktene er knyttet til en nasjonal kultur som symboliserer et land, en kulturell identitet, og samtidig en tilhørighet til religionen islam. Men den islamistiske hijaben representerer ikke et bestemt land, en bestemt kultur eller en bestemt tradisjon. Den visker bort alle nasjonale og kulturelle trekk og vil kun fremheve den politiske identiteten som er knyttet til islamisme. Tildekningen av kvinnen ble nå institusjonalisert og politisert. 

Hijab er altså en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen, oppfunnet i vår tid, i kontrast til de tradisjonelle klesdraktene for kvinner i muslimske kulturer. Hijaben er ”flagget og emblemet” til islamistene. Mange islamske land har derfor lagt restriksjoner på bruken, noen ved lovforbud og andre ved sosiale sanksjoner. Om islamistene får gjort hijab ensbetydende med religionen islam i Norge og Europa, vil de ha oppnådd en seier i Vesten som de ikke har klart å oppnå i den muslimske verden.(23) 

Makt og mangfold

Det handler altså ikke om frihet, det handler om makt, der hele den vestlige, liberale samfunnsform står mot det religiøse autokrati. I den muslimske verden finnes ikke en eneste nasjon med full respekt for ytringsfrihet og menneskerettigheter.(24) Det er en ideologisk maktkamp og vurderingen må gjøres på det ideologiske plan og ikke det individuelle plan. 

For selv om det er et stort mangfold innen islam, så kan man ikke avvise de generelle trender og problemer som har oppstått tilnærmet identisk over hele Europa ved å forsøke å individualisere de bort. En slik tilnærming er uholdbart. Å avfeie problemene ved å henvise til mangfoldet i islam er som å si at det ikke finnes noe slikt som en bil fordi en Volvo er forskjellig fra en Volkswagen (25), eller fordi en personbil er forskjellig fra en buss. De grunnleggende egenskaper som er problematiske og utgjør en risiko, er likevel åpenbare og må imøtegås. 

Ikke-voldelig og voldelig islamisme

Islamismen er en politisk bevegelse, en og samme ideologi om sharia-staten (ummaen). Voldelige og ikke-voldelige islamister tar forskjellige midler i bruk for å nå dette målet, men de er to sider av samme mynt. Som vi har sett utallige ganger over hele Europa, fungerer da også de voldelige islamistene som de ikke-voldelige islamistenes forlengde arm, i den forstand at de lever i en tilnærmet fullkommen symbiose. Det er nettopp sine voldelige med-islamister de ikke-voldelige islamistene truer med når de forsøker å påtvinge seg innrømmelser – på angivelig fredelig vis – ved å henvise til at «noen muslimer» vil ty til vold hvis ikke dette eller hint blir innfridd. 

Man behøver altså ikke være voldelig eller sprenge noe i luften for å være radikal eller ekstrem.  Politisk islam er i seg selv radikal, og å jobbe for innføring av en politisk ideologi som grunnleggende bryter med de fundamentale demokratiske verdier og prinsipper som menneskerettene bygger på, er ekstremistisk. 

Bare et tøystykke?

Det anføres ofte at hijab ”bare er et tøystykke” som lue og caps. I så fall oppstår den logiske og enorme diskrepans mellom aktivismen og det voldsomme engasjementet for rette til å dekke seg til overalt i samfunnet, og de samme forkjempernes bagatellisering av ”tøystykkets” funksjon og betydning. Enten så symboliserer ”tøystykket” noe, eller så gjør det det ikke. Og er det det siste som er tilfellet, så er det overhode ingen grunn til at så mange skulle insistere på retten til å bruke det i alle sammenhenger. Hvis det derimot ikke ”bare er ett tøystykke”, men et viktig symbol som betyr en hel del (hvilket engasjementet tyder på), så må man akseptere at grunnlaget for engasjementet blir analysert og at det kan foreligge tilsvarende sterke grunner for at symbolet ikke kan aksepteres overalt i samfunnet.(26) For å sitere professor Unni Wikan:(27) 

Hijabdebatten i vår hjemlige atmosfære er for enkel, mener islamkjenneren. Den handler stort sett bare om «hijab eller ikke hijab», mens det finnes et utall forskjellige kledninger innenfor islam. – Dessuten snakker man om hijab som om det er en videreføring av en gammel muslimsk kledning. Det er det ikke. Hijab er et uttrykk for det politiske islam, en nyoppfatning i vår tid. Mange av de som forsvarer hijab, synes å være ubevisste om at hijab er et synlig uttrykk for en større begrensning. Hijabens påbud går sammen med at kvinners rett til å ferdes ute er blitt innskrenket, selv det å gå på markedet eller å besøke sin søster. Det å se på hijab som et tøystykke … oppriktig talt…, sier Unni Wikan og ler oppgitt. 

Eller for å sitere professor Iqbal Al-Gharbi ved det muslimske universitetet Zaytouna i Tunis:(28) 

The veil is just the tip of the iceberg. Behind the veil, there is the regressive interpretation of the sharia. There are the three essential inequalities which define this interpretation: inequality between man and woman, between Muslim and non-Muslim, between free man and slave. 

Anførselen om at hijab bare er et tøystykke er et rent stråmannargument og en avledningsmanøver. 

Hijab og logiske konsekvenser

Uansett hva fundamentalistene forsøker å forkynne, så finner man ingen steder i Koranen eller Hadith en enkel, utvetydig passasje som pålegger hijab på muslimske kvinner. Det er en fundamentalistisk tolkning av teksten. 

Men dersom man aksepterer dette argumentet, så må man se hvor dypt dette kravet kan forankres i islam, og så avdekke hvilke andre krav som er tilsvarende eller dypere forankret i islam og som også da må følge med på lasset. Og vi kan da konstatere at kravet om å dekke seg til, ikke står sterkere enn en rekke utidssvarende krav til f.eks. familieretten og strafferetten. 

Likeledes kan vi konstatere at islam ikke skiller mellom religion og politikk, men tvert i mot har bygget opp en tradisjon for at lovgivning skal fastlegges ut i fra islamistiske premisser og at ikke-muslimer skal betraktes som annenrangs borgere. Det vil igjen si at den kvinne som hevder frihet som grunnlag for å gå med hijab i det offentlige, må kunne forventes å gå inn for alle de andre islamistiske lovbestemmelser i familie og strafferetten som sharia foreskriver. Dessuten kan hun forventes å gå inn for at all lovgivning i siste instans skal være islamsk bestemt. 

Det kan særlig vises til at de muslimske landene har sett seg nødt til å lage sin egen påtatte menneskerettserklæring, den såkalte Kairoerklæringen fra 1990. En erklæring som motsier FNs menneskerettserklæring på flere, sentrale punkter, blant annet hva angår kvinner og menns like rettigheter og verdi. Meget kort kan man si at Kairoerklæringen aksepterer menneskerettighetene, så lenge de ikke er i strid med sharia. En menneskerettslig parodi all den tid sharia i følge EMD klart strider mot menneskerettighetene:(29) 

The Court notes that, when read together, the offending statements, which contain explicit references to the introduction of sharia, are difficult to reconcile with the fundamental principles of democracy, as conceived in the Convention taken as a whole. It is difficult to declare one’s respect for democracy and human rights while at the same time supporting a regime based on sharia, which clearly diverges from Convention values. 

Aktuelle, men ikke uttømmende, konfliktpunkter er for eksempel:(30) 

  1. Menneskerettene påbyr folkesuverenitet og demokratisk styreform. Tradisjonell sharia legitimerer teokrati og er ingen demokratigaranti.
  2. Menneskerettighetene krever lik adgang til offentlige tjenester uansett kjønn og religion. Tradisjonell sharia åpner for diskriminering mot ikke-muslimer og kvinner.
  3. Menneskerettighetene garanterer meningsfrihet, ytringsfrihet og religionsfrihet. Tradisjonell sharia forbyr religionsskifte for muslimer og har drastiske straffer for blasfemi.
  4. Menneskerettighetene sikrer likhet for loven og lik beskyttelse av loven. Tradisjonell sharia gir muslimer og menn ulik rettslig status enn ikke-muslimer og kvinner, samt at ikke-muslimer og kvinner ikke nyter de samme rettigheter.
  5. Menneskerettighetene beskytter mot tortur, grusom og umenneskelig traff. Tradisjonell sharia gir ingen slik beskyttelse, jf pisking, avhugging av hender og føtter, og dødsdom ved steining.
  6. Menneskerettighetene gir sterk beskyttelse mot diskriminering bl.a. basert på religion og kjønn. Tradisjonell sharia gir ingen tilsvarende beskyttelse mot diskriminering. 

Sharia er i konflikt med demokratiets aller mest sentrale verdier. Demokratiet forutsetter en felles erkjennelse av at lovene er menneskeskapte, og at de fastsettes gjennom en særlig prosedyre som bygger på at vi alle anerkjenner hverandre som likeverdige uansett religiøs tilhørighet og kjønn. Dette er et ganske annet verdisett enn det hijab representerer. Og sett fra demokratiets synsvinkel, er dette verdier og holdninger som er svært problematisk og gjør seg mer problematisk jo nærmere statens institusjoner man kommer. Særlig gjør dette seg gjeldende i tilfeller der borgerne ikke har noen reell valgfrihet til å velge bort personen som flagger disse holdningene. Dette gjelder særlig fra myndighetspersoner som f.eks. politiet og domstolene, men også for skolene, sosial- og trygdekontor og på sykehusene. 

Hvis kvinnen på den andre side innvender at hun er demokrat med hud og hår, og kan tolke alle disse udemokratiske trekk ved islam vekk, så må man spørre hvorfor hun ikke kan tolke vekk hijab. Og her hviler hele hennes troverdighet: Hvordan kan hun tolke alle disse grunnleggende udemokratiske trekk vekk, hvis hun ikke engang kan velge vekk et meget mindre rotfestet krav om hijab? Og da ser vi til fulle den selvmotsigelse det er å akseptere dette symbolet inn i statsmaktenes korridorer og på statsmaktens uniform. I ytterste konsekvens handler det om folkesuverenitet og demokrati, kvinnens rettsstilling og deres likeverd med menn. Og jo mer man bøyer av for særkrav til å gå med islamismens uniform på arbeidsplassen, i utdanningsinstitusjoner, det offentlige og i statsmakten, jo lenger beveger mann seg vekk fra de fundamentale demokratiske verdier og prinsipper som menneskerettene bygger på.(31) 

Aksepterer man dogmet om at hijab er en plikt for muslimske kvinner å bruke, aksepterer man også at det er ulovlig for en muslimsk kvinne å gifte seg med en ikke-muslim. Hun har heller ikke skilsmisserettigheter på linje med mannen, eller lik arverett. Man aksepterer også kvinnens manglende troverdighet i domstolene, der hennes vitnemål bare teller halvparten av en manns, og man aksepterer flerkoneri. Tilsvarende for vold mot kvinner og voldtekt av kvinner i ekteskapet. Likeledes er langt mindre demokratiske holdninger og rene menneskerettsbrudd sterkere forankret i islam enn tildekningen, f.eks. dødsstraff for frafall og homofili, for å nevne noe. Å akseptere en slik argumentasjon er på det beste intellektuelt uredelig. 

Det bemerkes for øvrig at bruk av hijab som er begrunnet ut i fra andre hensyn, f.eks. mote, kultur, protest mot samfunnet eller andre grunner ikke er vernet av religionsfriheten. 

Så selv om EMD altså har lagt til grunn at religiøst begrunnet bruk av hijab kommer inn under EMK art 9 første ledd, så må man ved den videre vurderingen være seg bevisst overfor nevnte forhold ved vurderingen av vilkårene i artikkel 9. nr 2.

Begrensninger i religionsfriheten 

Nærmere om artikkel 9. nr 2

Unntakene i artikkel 9. nr 2. gjelder ikke trosfriheten eller tankefriheten som er absolutt. Man kan tro hva man vil og man kan tenke hva man vil. Unntakene i punkt 2 gjelder religionsutøvelsen.

Artikkel 9. nr.2 oppstiller tre kumulative vilkår som må være oppfylt for at en begrensning i religionsfriheten ikke skal være et brudd på religionsfriheten. 

Begrensningen må være: 

  1. Foreskrevet ved lov.
  2. Nødvendige i et demokratisk samfunn.
  3. I tillegg må minst ett av følgende alternative vilkår være oppfylt (legitimt formål)
    a) hensyn til den offentlige trygghet,
    b) for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller
    c) for å beskytte andres rettigheter og friheter. 

Foreskrevet ved lov

Lovkravet betyr at begrensningen må ha en eller annen basis i lovverket. Det betyr imidlertid ikke at selve begrensningen må fremgå av loven, men at reguleringsretten er forankret i lov. Lovkravet omfatter lovfestet og ulovfestet rett, formell lov, forskrift, instruks og praksis. Det legges til grunn at kappeforskriften oppfyller lovkravet. Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette vilkåret her.

Legitime formål – hensynet til offentlig trygghet, orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Religionsfriheten beskytter som sagt ikke alle handlinger som er motivert eller inspirert av religion eller tro:(32) 

Article 9 does not protect every act motivated or inspired by a religion or belief (…). 

In democratic societies, in which several religions coexist within one and the same population, it may be necessary to place restrictions on freedom to manifest one’s religion or belief in order to reconcile the interests of the various groups and ensure that everyone’s beliefs are respected (…). This follows both from paragraph 2 of Article 9 and the State’s positive obligation under Article 1 of the Convention to secure to everyone within its jurisdiction the rights and freedoms defined therein. 

Religionsfriheten gir ikke individene noen blankofullmakt. Religion må praktiseres og uttrykkes på en måte som ikke kommer i konflikt med de grunnleggende ideene bak menneskerettighetene og andres rettigheter og friheter. I et flerkulturelt samfunn med flere religioner, ideologier og trosretninger som står i innbyrdes motsetning til hverandre, må fellesarenaen, det offentlige rom, være sekulært og uavhengig av religion. I det øyeblikk religiøse påbud overordnes de felles juridiske spilleregler som gjelder vår felles arena, er ikke denne arenaen lenger felles eller sekulær.(33) 

Pluralistisk samfunn

Ingen kan hindres i å velge et liv for egen del som ikke er basert på likestilling mellom menn og kvinne, men ingen andre skal tvinges til å underordne seg dette. Det er dette den sekulære friheten innebærer. Man må selv ta konsekvensen av sine valg, og kan man ikke omgås i det offentlige rom får man ta de individuelle konsekvensene av dette og ikke påtvinge samfunnet slike holdninger. Ingen kan tvinges til håndhilsing hvis de hevder religiøse grunner til ikke å håndhilse på det motsatte kjønn. Men ingen kan heller tvinges til å ansette noen som ikke vil håndhilse. Det handler om retten til å slippe religiøs maktutøvelse. For det er makt det handler om når arbeidsgivere tvinges til å akseptere arbeidsplassen som en arena for religionsutøvelse, og når skoler tvinges til å kompromisse med islamistenes krav om kjønnssegregert undervisning. 

Innenfor rammene av et pluralistisk samfunn må lovene opprettholde ikke bare den troendes rett til utøve sin religion, men også den ikke-troendes rett til å utfordre det som den troende anser som hellig. Det er denne sekulære friheten som har ligget til grunn for framveksten av religiøs toleranse i vesten, ikke at de mest kompromissløse troende skal påtvinge sitt syn på andre.(34) 

Men problemet er ikke den personlige tro for den individuelle troende. Trosfriheten tilhører det pluralistiske liberale samfunn. Dilemmaet oppstår ved islams krav på rettslig og kulturell dominans i de samfunn der denne religionen har slått rot, og fått et demografisk overtak.(35) 

Det er viktig å forsvare et pluralistisk samfunn der alle borgere kan praktisere sin tro, eller velge bort troen, uten å bli diskriminert. Men nettopp for å oppnå dette målet må et flerreligiøst samfunn sette nødvendige grenser for religionsfriheten.(36) I et demokratisk samfunn der flere religioner eksisterer innen en og samme befolkning er det nødvendig med restriksjoner på religionsutøvelsen for å ivareta interessene til alle de forskjellige gruppene og således sørge for at alle parters tro blir respektert.(37) 

Det er en sammenheng mellom hijab, kjønnssegregering, tvangsgifte og segregeringen mellom muslimer og alle andre. Det får konsekvenser på skolen, i svømmehallen, i bursdagsselskaper, kjærlighetslivet, det sosiale liv, for bosettingsmønsteret osv. Slike holdninger er uforenlig med norske verdier og hele grunnlaget for aksepten for innvandringen. For enten så har man f.eks. felles svømmeundervisning, eller så har man det ikke. De valg man tar har konsekvenser. Og en fortsatt aksept av denne praksisen fører til mer segregering, og ikke integrering.(38) 

I et pluralistisk sekulært samfunn har også religionsfriheten, altså retten til frihet fra religion, betydning, og borgerne har rett til å slippe å bli påtvunget det religiøse budskap i offentligheten. 

Toleranse og likestilling

Som alt annet ved politisk islam er den ekspansiv, dvs. den gjelder ikke bare for tilhengere, men berører også omgivelsene som ikke følger forskriftene. Hijabens funksjon er å signalisere at noen jenter er ærbare. Da signaliserer den også at andre jenter ikke er det. Hijab forteller muslimske jenter uten hijab at de er dårlige muslimer, og den underbygger forestillingen om at ikke-muslimske jenter er vantro og horer. Hijab er, i motsetning til hva islamistene hevder, ikke et uttrykk for fromhet, men for en ekstrem seksualisering. Den reduserer kvinnen til sitt kjønn der hennes kjønnlige identitet går foran alt annet. På samme måte reduserer den indirekte mannen til en ukontrollerbar ansvarsløs steinaldermann som ikke har kontroll over sine seksuelle lyster. Spørsmålet blir bare hvem av kjønnene som skal bære det seksuelle stigmaet, og kvinnene gikk ut som taperen. For å sitere islamisten Tariq Ramadan: 

Hvis det er påkrævet af kvinden at bære slør, er det fordi den svageste af de to ikke er kvinden. Den svageste er i realiteten manden, og mandens blik på kvinden er meget skrøbeligere end det modsatte. Dette slør er en beskyttelse af den svageste af de to.(39) 

Eller for å sitere den Sydney-baserte muftien Sheik Taj Din al-Hilali:(40) 

If you take out uncovered meat and place it outside on the street, or in the garden or in the park, or in the backyard without a cover, and the cats come and eat it … whose fault is it, the cats or the uncovered meat? 

The uncovered meat is the problem. 

If she was in her room, in her home, in her hijab, no problem would have occurred. 

Og fortsatt: 

But when it comes to adultery, it’s 90% the women’s responsibility. Why? Because a woman possesses the weapon of  seduction. It is she who takes off her clothes, shortens them, flirts, puts on make-up and powder and takes to the streets, God protect us, dallying. It’s she who shortens, raises and lowers. Then it’s a look, then a smile, then a conversation, a greeting, then a conversation, then a date, then a meeting, then a crime, then Long Bay jail.(41) 

Hvordan de forskjellige spekter av islamister ordlegger seg, er imidlertid mindre relevant. Enhver oppegående leser ser at innholdet er identisk. 

Resultatet til slike holdninger ser vi daglig. Jentene er ansvarlig for å vekke mannens lyster, ergo er alle jenter som ikke dekker seg til horer. Hijab er altså ikke et uttrykk for fromhet, men en ekstrem seksualisering av kvinnen. All seksuell tilnærming fra menn er kvinnens ansvar, helt fra hun er barn. Denne gjennomgående innprentingen om at jenter bare er et seksuelt objekt, fratar kvinnen status som menneske. Og den fratar mannen ansvaret for seksuelle overgrep. 

Og i de områder der dette kvinnesynet får råde, opplever kvinner stigmatisering og vold. Det er nå områder i Oslo som norske jenter ikke våger å gå til i alminnelige korte kjørt. Etnisk norske jenter må farge håret mørkt for å unngå trakassering. Jenter generelt får slibrige kommentarer kastet etter seg, får seksuelt fornedrende blikk og blir kalt horer. Jentene som blir tatt på brystene og kløpet i rompa blir av mennene møtt med at det er jentenes egen skyld, siden de ikke dekker seg til. Og underkastelse til dette regimet gir fordeler. Jentene får status fra familien, de slipper psykisk press, hets og fordømmelse, hån og forakt, og de slipper volden. Det er lettere å underkaste seg og innordne seg, enn å ta kampen alene. 

Trusler og frykt

Hijab markerer en sterk forskjellsbehandling mellom kvinner og menn, en forskjellsbehandling som for barn innføres før de er i nærheten av puberteten. Det skaper en avstand mellom kjønnene og en opplevelse, både hos dem som bruker hijab og de andre, om at jenter er annerledes enn gutter, på en måte som setter jenter i en mindreverdig stilling. I flere barneskoler i Oslo er det jenter helt nede i 5-6 år som må gå med hijab. I realiteten så er dette tidligere enn det som er vanlig i foreldrenes opprinnelsesland. Argumentet om at mange småbarn bruker hijab fordi de vil ligne på moren stemmer ikke. Tvert om så melder departementet om at de har fått flere henvendelser fra muslimske foreldre som opplever et økt press om at deres barn må gå med hijab på skolen.(42) 

En måling i Italia viser at 85 prosent muslimske kvinner bruker slør av frykt. En måling fra Frankrike i 2003 viste at 77 prosent av kvinnene brukte slør i frykt angrep fra voldelige islamister.(43) En serie i avisen Libération i 2003 dokumenterte hvordan muslimske kvinner og jenter i Frankrike som nekter å gå med hijab ble trakassert, avvist, og ofte fysisk truet av muslimske menn.(44) Det samme er dokumentert i Norge og Sverige, og regjeringen er klar over det. 

I den kontekst disse kvinner lever i er det meningsløst å bruke vestlige begreper som individualitet, religionsfrihet og individets frihet. Tvert i mot reflekterer hijab det stikk motsatte, nemlig religiøs tvang. Det er et faktum at millioner av kvinner er tvunget til å gå med hijab i frykt for fysisk avstraffelse. Og denne frykten er velbegrunnet og absolutt reell. 

Mørketall

Det er velkjent at særlig jenter opplever å bli møtt med forventninger om å gå kledd på en bestemt måte. Hvis de ikke innordner seg blir de intimidert av både mannlige og kvinnelige muslimer fordi de da er blitt ”for norske”. (45) Jentene ber om å få slippe hijab. De henvender seg anonymt til hjelpetelefoner, til ambassader, til politikere, til menneskerettsaktivister og til nøytrale innvandrerorganisasjoner. Men når de uttaler seg til media, sier de det stikk motsatte. Ellers risikerer de juling. Noe av det viktigste er å få fjernet ”presset på hodet” fra alle som nå sosialiseres inn i en kultur der de ikke kan si, nei. Islam misbrukes mer og mer til å styrke menns makt. Endog en del nøkkelpersoner i innvandrermiljøene beholder nettopp sin makt ved å være et hinder for integrering. 

Hijab symboliserer underkastelsen under mannsveldet. Senere kommer ufriheten i ekteskapet. Æresdrap er ikke sjeldent. Mørketallene er store, kvinner blir bare borte et sted i foreldrenes opprinnelsesland. Æresdrap henger sammen med holdningen til kvinner og forsvares at store grupper. Til sammenligning så er det ingen som forsvarer norske sjalusidrap. Jenter som velger å ta av seg hijaben blir sett på som æreløse, horer eller som overløpere til det norske samfunnet. Foreldre pålegger jentene hijab fordi de er redde for at jentene skal bli som norske jenter, dvs. ikke langt fra horer.(46) 

”Ære” og kaste

«Æren» er for disse mennene knyttet til kvinnenes atferd, da kvinnene ses på som familiens og innvandrersamfunnets eiendom. De har ingen selvstendig identitet, de er ikke selvstendige mennesker. Mennene ser også på kvinner som en forlengelse av seg selv. Når kvinnene bryter med de standarder mannen har satt, er det et direkte angrep mot hans identitet.(47) Muslimske jenter som blir ansett som ”for norske” blir tvangsflyttet til foreldrenes hjemland for gjenoppdragelse der. I en undersøkelse fra Ankestyrelsen i Danmark (Ankestyrelsen er øverste klageinstans på velferdsområdet) i 2005 kom det frem at omlag 1.000 barn årlig blir sendt på gjenoppdragelse fra Danmark til foreldrenes opprinnelsesland.(48) I Norge forsvinner tilsvarende mange barn fra skolene, men i Norge finnes ingen ansvarlig oppfølgning. I praksis betyr det at disse barna ikke gis anledning til å vokse opp og ta del i det norske samfunnet, og at de blir sosialt, kulturelt og språklig handikapet for et liv i Norge. 

Norsk-pakistanske jenter er nødt til å leve ett dobbeltliv i Norge for å få ta del i de samme rettighetene og frihetene som etnisk norske jenter. Fra de er små til de er gifteklare, er de et produkt som skal selges. ”Referansen” er derfor viktig for å få gode giftekandidater. Jentene blir derfor fratatt muligheten til å leve et sosialt og fritt individualistisk liv. Miljøet holder jentene under oppsyn og kontroll. Sex og alkohol er totalforbudt. Og de må gifte seg innenfor sin kaste. Og tanken på å gifte seg med en nordmann, er uhørt.(49) Denne praksisen der barna blir brukt som levende visum for storfamilien er velkjent modus i utlendingsforvaltningen, men ingenting skjer.

UDIs kompetanseteam mot tvangsekteskap og æresrelatert vold uttalte i 2006 at 2000 jenter av utenlands opprinnelse, bosatt i Norge, var blitt tvangsgiftet de siste 2 årene. Til tross for det store omfanget, og nesten 10 år med handlingsplaner, var lite gjort for å hjelpe disse jentene.(50) Kompetanseteamet varslet i 2011 om en kraftig økning i anmeldte tvangsekteskap. Fra 2009 til 2010 hadde antallet innmeldte tvangsekteskap økt med 70 prosent. Politijuristene ved utlendingsenheten ved Romerike politidistrikt opplyste om flere henvendelser hver uke fra jenter som opplevde alt fra manipulasjon og trusler, til de som ringte og ba om å bli stoppet på Gardermoen på vei til bryllup i foreldrenes hjemland. Politiet opplyste at det i stor grad var familier med 20 til 30 års botid i Norge som sto for de fleste tvangsekteskapssakene. Erfaringen fra politiet på Romerike var at 99 prosent av dem som tok kontakt i forbindelse med tvangsekteskap var muslimer.(51) 

Det går seg altså ikke til av seg selv. Det kvinnesyn som hijab representerer og de overgrep som følger, lever i beste velgående selv etter 30 år botid i Norge. 

Moralpolitiet

Et selvbestaltet ”moralpoliti” vokter gatene og trakasserer kvinner som går i norske klær. Kvinner uten hijab blir intimidert, truet og utsatt for vold. Muslimske kvinner som tar del i det norske samfunnet, og går med moderne klær uten hijab blir kalt overløpere og kollaboratører. Mennene i gaten sørger for at jentene holder seg innendørs på kveldstid. Fenomenet er veldokumentert fra de franske forstadsgettoene.(52) Manglende intervensjon og feilslått integreringspolitikk fra staten sin side, har tvunget innvandrerkvinnene til å danne egne kvinnesaksorganisasjoner for å fremme egen frihet og rett til å ta del i de samme friheter som franske kvinner nyter godt av. Og fenomenet er på god vei inn til Norge, med oppslagene om moralpolitiets trakasseringer av kvinner og homofile på Grønnland i Oslo i 2010, som et glimt inn i en mørk verden. Selv kvinnenes fedre eller ektemenn blir presset og trakassert for å tillate at kvinnene deres ikke dekker seg. Menn skal også ha opplevd å bli tatt til fange og mishandlet fysisk og psykisk.(53) Butikkeiere og forretningsdrivende blir truet med mafiametoder om at bedriften/butikken blir ramponert dersom kvinnene deres ikke dekker seg til. 

Det kreves svært få voldshandlinger for å hindre at hele samfunn av muslimske kvinner ikke får ta del i de friheter og rettigheter vestlige kvinner tar for gitt. Vold og trakassering skaper lov ved at kvinnene vet hvilke regler som gjelder i deres miljøer.(54) 

Kjønnsapartheid og stigmatisering

Etnologen Maria Bäckman hadde et forskningsprosjekt som bl.a. så på hvordan det var å være hvit og annerledes i en svensk drabant by. Funnene hennes var blant annet at det var problematisk å forholde seg til deres muslimske venner. Religiøse krav og bestemmelser forandret kameratene deres til mennesker som ikke selv bestemte og gjorde opp sine egne meninger. I stedet var de styrt av tradisjon og religion. I disse tilfellene ble vennene deres til kjønnede, seksualiserte menn som var styrt av sine drifter. De ble undertrykkende og urettferdige. Jentenes egen kompetanse, kompleksitet og mangfold, var plutselig ikke tilstrekkelig. De ble nedvurdert ut i fra sitt kjønn. Flere av jentene nevnte blondhet som noe som var særlig problematisk og seksualiserende. Å være blond og jente førte til uvelkommen oppmerksomhet og seksualisering. Flere av jentene farget håret mørkt for å slippe denne seksuelle oppmerksomheten. Lyse jenter ble sett på som dumme, bimbo, pornoaktige og seksuelt tilgjengelig. Å ha naturlig svensk hårfarge ble tilskrevet en identitet full av rasistiske nedsettende fordommer om kjønnshierarki og kvinnelig seksualitet. Det innebar en plagsom synlighet som førte til at biler tutet, gubber stirret, og gutter kalte dem horer.(55) 

I de områdene som ikke var dominert av svensker, fikk de fleste jentene ikke engang lov til å snakke med guttene på torget. Hvis de ble sett av venners foreldre, så gikk ryktene raskt og de fikk stempel som horer. Mange av jentene får ikke lov til å gå på ungdomsklubber fordi det er gutter der. Jenter blir kalt horer, bare for å gå med skjørt. Presset er så stort at selv svenske jenter ikke lenger går med kjørt.(56) 

Tilsvarende funn ble gjort i Norge av sosialantropolog Inger-Lise Lien som undersøkte skoler i Oslo øst. Normale norske sommerplagg, miniskjørt og topper som viste navlen ble valgt bort i et forsøk på å se ”anstendig” ut på en muslimsk måte. Det sosiale presset var så stort at de etnisk norske jentene begynte å forkaste de norske idealene om likhet og toleranse, til fordel for ”ære”. Andre ønsket at de var jomfru og at de i sitt neste liv ble født muslim så de kanskje ville få noe respekt. På skolene der de etnisk norske jentene var i klart mindretall ble de tradisjonalisert og korrigert, der gamle føydale idealer ble trukket frem. Likestillingen var under press.(57) 

Norske blonde jenter velger å bytte skole for å slippe unna de negative karakteriseringene og stigmatiseringen som kommer fordi de er etnisk norske og blonde i håret. Det er gjennomgående negativt å være hvit. Kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange. Norske jenter opplever å bli kalt hore så mange ganger at de nærmest er blitt immun. Jentene måtte tone ned sin femininet, de turte ikke gå med singlet og følte skam hvis BH-stroppene syntes.(58) 

Tilsvarende må integrerte jenter av muslimsk bakgrunn som vil ta del i de friheter og rettigheter deres norske søstre har, også bytte skole for å unngå stigmatiseringen, presset ved å bli sett på som en dårlig muslim og stemplet som dårlig jente som ikke bruker hijab. Anklager om at de prøver å bli norske, eller at hijaben representerer deres ære, og at man er æreløs uten, er dagligdags. Jentene blir fratatt sitt menneskeverd og redusert til sitt kjønn. Jentene opplever i stor grad å bli seksualisert. 

Det er videre dokumentert at integrerte jenter av muslimsk bakgrunn som bor utenfor Oslo og i utgangspunktet kler seg i norske klær, dekker seg til med hijab når de reiser til Oslo i frykt for å bli trakassert av muslimske menn. Tilsvarende må jenter av muslimsk bakgrunn ha hijab i skolesekken, slik at de kan dekke seg til når de går igjennom enkelte ”multikulturelle” områder.(59) 

Enkle besøk på stranden, eller badeparker, viser et illevarslende monument over likestillingen i muslimske ”enklaver”. Man ser unggutter ikledd badeshorts i alle farger og mønstre. Gutter av pakistansk, somalisk, irakisk, og palestinsk opprinnelse, leke og sprute på hverandre til høylytt latter, der de nyter friheten i Norge. På land står deres søstre, hvis de i det hele tatt får lov å gå ut, tildekket av hijab, sorte tunge sjal og fotside kjortler. Et provoserende og talende vitnesbyrd på det kjønnsapartheid som er muslimske barn og ungdoms virkelighet. 

Antitesen til integrering

Hijab er det synlige symbolet på den steinharde internjustisen og internkonterollen. Hijab er en del av et fengsel mot integrering. Hijab er selve antitesen til integrering. I 2009 fikk minoritets- og integreringsrådgivere ved videregående skoler og norske ambassader 438 henvendelser fra unge som ville ha hjelp mot tvangsekteskap, ekstrem kontroll og vold. 129 saker dreide seg om frykt for tvangsekteskap. Andre henvendelser handlet om ekstrem kontroll, vold og frykt for å bli etterlatt i utlandet.(60) Oslo politiets kompetanseteam mot tvangsekteskap har de siste årene vært borti 1500 saker, der kvinner rømmer fra tvangsekteskap og annen vold som har med ”ære” å gjøre.(61) Selvhjelp for innvandrere og flyktninger rapporterer om utallige unge jenter som fortvilet forteller at de får juling dersom de ikke har på hijab til enhver tid. Foreldrene slår ofte jentene til lydighet og dydighet, og hijaben utgjør som regel en del av kontrollen. Unge jenter må flytte til andre steder i landet og bo på hemmelig adresser fordi de ikke vil gå med hijab.(62) De må leve som flyktninger i sitt nye land, fordi de vil ha de samme friheter som norske kvinner og jenter. 

Hijab er simpelt hen det ytre synlige tegn på at kvinne tilhører den muslimske nasjonen, ummaen. Og er det mange nok jenter med hijab, så blir det normen. Det sosiale presset virker disiplinerende for jentene. Det er det samme som å gi tvangsoppdragelse fri bane. En pedagogikk som ikke tar høyde for kulturer som bruker tvang, forråder barna. Først innvandringsjentene, deretter deres norske søstre og i neste omgang samfunnet.(63) 

”Overvåkning”

Taxisjåfører i Oslo opererer som agenter i byens største etterretningstjeneste.(64) Oslo politiet opplyser at mange innvandrerjenter er redde for å kjøre drosje. De forteller at familie jobber i drosjenæringen, og dersom kvinnene blir sett ute i byen så blir det rapportert tilbake til familien. Flere kvinner som har rømt fra tvangsekteskap og æresrelatert vold, kan ikke benytte seg av drosjer med sjåfører fra innvandrermiljøet, særlig fra der pakistanske miljøet. Politiet gir videre eksempler på at jenter som har forlatt familien, har fått telefon fra familie i hjemlandet som vet hvor kvinnene befinner seg. Deler av drosjemiljøet fungerer som rene lytteposter, og fører sterk kontroll over kvinnene. Tilsvarende modus ble brukt i Danmark da den dansk-pakistanske kvinnen Ghazala Khan ble skutt og drept i 2005. Hun hadde giftet seg mot familiens vilje. Familiens ”ære” var da ”dypt krenket” da Ghazala rømte hjemmefra. Hun var gift i to dager før familien gjorde kort prosess. Da hadde deler av taximiljøet i København drevet klappjakt på dem i 18 dager.(65) Igjen er modus den samme over landegrensene. At en kvinnefiendtlig æreskultur har slått rot i taxinæringen, utfordrer ideen om den nøytrale og upartiske institusjon som skal bringe oss trygt hjem. Det er ikke bare innvandrerkvinner som får føle uttryggheten og seksuell trakassering fra innvandrersjåfører. Logikken er at siden kvinnene ikke går med hijab og er ute uten mannlig følge på kvelden, så er de uansett horer. 

Hijab fører til seksuell trakassering

I motsetning til en utbredt oppfatning viser det seg at tildekking av kvinner verken forhindrer eller reduserer seksuell trakassering. Menns omfattende seksuelle trakassering av kvinner i den arabiske verden driver kvinnene til å dekke seg til fullstendig. Men det er ikke nok. Også kvinner som i utgangspunktet er fullt tildekket blir utsatt for seksuell trakassering fra fremmede menn på gaten. Dette fører kvinnene helt ut at det offentlige rom. Den seksuelle trakasseringen inkluderer beføling og verbale krenkelser, og er en daglig opplevelse for kvinner i arabiskdominerte områder. Det gjør at bevegelsesfriheten til kvinnene etter hvert blir innskrenket og truer kvinnenes deltagelse i alle aspekter av livet. Hele 90 % av jemenittiske kvinner forteller at de har vært utsatt for seksuell trakassering. I Jemen er nær 90 % av kvinnene tildekket fra topp til tå. Likevel rapporterer altså 90 % av kvinnene at de er blitt seksuelt trakassert når de beveger seg i det offentlige rom.(66) To-tredeler av egyptiske menn innrømmer seksuell trakassering av kvinner. Flertallet av dem mener kvinnene har seg selv å takke, selv om tildekkede egyptiske kvinner daglig opplever den samme seksuelle sjikane. 83 av de egyptiske kvinnene i undersøkelsen svarte at de har blitt seksuelt trakassert. 98 % av utenlandske kvinner i Egypt opplyser at de opplever seksuell trakassering.(67) Dess mer utbredt sløret er, dess mer utbredt er den seksuelle trakasseringen i det offentlige rom av kvinnen. 

Ekstrem seksualisering

Seksuelle overgrep mot unge kvinner med innvandrerbakgrunn er et oversett problem, varsles det fra flere fagfolk i Danmark. Det er snakk om en gruppe som aldri går til politiet, som har vanskelig for å henvende seg, og hvor familien ikke må få vite om overgrepet. Når norske kvinner forteller om overgrep, står samfunnet klar til å bistå. Hele familien vil stå parat med empati og oppbakking, men for enkelte innvandrerfamilier, særlig muslimske familier, er familien den største trusselen. 

Danmark gjennomført et pilotprosjekt i 2003-2004 kalt ”Løft sløret for seksuelle overgreb.” Denne ble referert i årsrapport for 2003 fra Rigshospitalets Center for Voldtægtsofre der det fremgår at muslimske voldtektsofre mest av alt fryktet familiens reaksjon:(68) 

Især kvinder med muslimsk baggrund gav udtryk for, at de havde foretrukket at hemmeligholde det seksuelle overgreb, og at de var bange for reaktioner fra deres familie og netværk. Vi fik derfor en formodning om, at kvinder med muslimsk baggrund ikke havde samme adgang til at opsøge hjælp efter et overgreb som danske kvinder. 

Konsekvensene fra familiens reaksjon på overgrepet kan være verre enn selve overgrepet. Familiens ”ære” kan ødelegges hvis overgrepet blir kjent. Voldtatte kvinner risikerer å bli henrettet av familien. Familien vil ellers for alltid være brennmerket med den skam som følger av at jomfruhinnen er brutt før et ekteskap er inngått. Selv offerets søsken kan måtte lide for at søsteren har blitt voldtatt.(69) 

Denne holdningen blir til og med utnyttet av menn fra de samme miljøene til å begå organiserte voldtekter av de muslimske jentene. De vet utmerket godt at jentene er så redd for sine egne familier, at de vet å holde voldtektene hemmelig. Leder for et dansk krisesenter, Birgitte Karlson, kunne fortelle at hun i løpet av bare 3 måneder var i kontakt med 15 slike jenter som hadde blitt utsatt for organisert voldtekt.(70) Mørketallene er nødvendigvis store. 

At de legitime formålene hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter er oppfylt, er åpenbart.

Nødvendig i et demokratisk samfunn 

Generelt om nødvendighetskravet.

EMD har i Handyside v. UK gitt en forklaring på hva som ligger i nødvendighetskravet: 

Whilst the adjective «necessary“ is not synonymous with «indispensable», neither has it the flexibility of such expressions as «admissible», «ordinary», «useful», «reasonable» or «desirable“; it implies the existence of a «pressing social need“, and any interference must be proportionate to such a need. 

Begrepet “nødvendig” skal altså ikke tolkes som absolutt nødvendig eller uunnværlig.(71) Ved vurderingen av hva som er nødvendig i et demokratisk samfunn, har statene en skjønnsmargin (margin of appreciation). Denne skjønnsmarginen er gitt både til lovgiver og de organer som skal tolke og utøve loven.(72) Hvor stor denne skjønnsmarginen er, varierer også avhengig av område og praksis landene imellom. 

If there is a large measure of agreement on an issue, of the kind just mentioned, States will have a narrow margin of appreciation, corresponding to a quite indepth examination by the Court of the necessity of the interference. Conversely, if there are no special Conventions or Recommendations, and there is considerable disagreement and difference in law and practice, the margin will be wide, and the Court will leave it mainly up to each State how to regulate the manner in question. On some issues, moreover, such as moral questions, the Court tends to find that States are generally to be granted a wide margin.(73) 

De europeiske landene har foreløpig ingen bred enighet av aksept for spredning av hijab. Tvert i mot ser vi en økende bevissthet om symbolets betydning og erfaring med hva som følger i kjølvannet. Stadig flere land tar opp behovet for å regulere og begrense islamistenes fremmarsj og muslimenes økende segregering fra det øvrige samfunn. Knapt noen land har godtatt hijab i politiet eller domstolene. Her skiller Sverige og Storbritannia seg klar ut. Sverige og Storbritannia er de europeiske landene som har gått lengst i å akkomodere islamistenes krav, og er også de landene som har størst problemer med islamisme og segregering. Regulering av hijab i skolene er til demokratisk diskusjon i de fleste vesteuropeiske land, og flere land har forbud for lærere, mens andre land igjen ikke har vurdert problemstillingen. Likestilling er videre et moralsk og etisk spørsmål. Det er således klart at statene i utgangspunktet har en bred skjønnsmargin på dette punkt. 

De forente nasjoners internasjonale konvensjon 18. desember 1979 om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner (Kvinnekonvensjonen) legger også klare føringer på at statene er forpliktet til å treffe alle egnede tiltak for å avskaffe en praksis som undergraver likestilling. 

Kvinnekonvensjonen artikkel 5 lyder: 

Konvensjonspartene skal treffe alle egnete tiltak

(a) for å endre menns og kvinners sosiale og kulturelle atferdsmønstre med sikte

på å avskaffe fordommer og skikk og bruk og all annen praksis som bygger på

forestillingen om at det ene kjønn er mer eller mindre verd enn det andre, eller på

stereotype roller for menn og kvinner, ( … )

Som grundig dokumentert ovenfor representerer hijab selve symbolet for kvinnens mindreverd og er instrumentet for kjønnssegregering, trakassering, tvang og vold. EMD har i samtlige saker som omhandler hijab akseptert begrensinger for de som hevder å bruke hijab frivillig ved å vise til nødvendigheten av å beskytte rettighetene og frihetene til andre, den offentlige trygghet og for å beskytte den offentlige orden.  

Hijab i maktapparatet – domstolene

Det hevdes at et forbud mot hijab hos norske dommere betyr å stenge den muslimske befolkningsgruppa ute fra den viktige maktøvelsen det er å dømme folk. Men faktum er at et forbud mot hijab overhodet ikke har noe å gjøre med utestengning av muslimer fra norske dommerembeter. Det finnes ikke noen bestemmelser i norsk forfatning, i norske lover og i norsk praksis som utestenger folk fra dommerembetet på grunn av religiøs overbevisning, ideologi, partimedlemskap eller livssyn. 

Dommerstanden rekrutteres på grunnlag av faglig dyktighet og på grunnlag av regler som gjelder alle. På denne måten sørger reglene for likhet ved ansettelse av dommere. Og dommernes oppgave er å dømme etter norsk lov og rett, og sørge for at borgerne dømmes likt etter loven. I denne forstand er dommerne og domstolene «nøytrale» og befordrere av likhet mellom borgerne. Men i den forstand at domstolene legger norsk lov og rett og norske verdier til grunn i sin domsutøvelse, og for eksempel ikke et shariabasert rettssystem, er det norske rettssystemet ikke nøytralt og skal heller ikke være det.(74) 

Nøytralitet og lojalitet

Dommernes nøytralitet understrekes av at dommerne er ikledd en dommerkappe. Vi vet at denne utvendige, «nøytrale» uniformeringen ikke er tilstrekkelig for å uniformere dommeres tanker, følelsesliv, sympatier og antipatier. Men uniformen symboliserer at de som bærer den, representerer en sekulær stat og er forpliktet til å holde seg til lover og regler som skal sørge for likebehandling og «nøytralitet». Uniformen viser med andre ord at de som bærer den, er lojale overfor den norske rettsstaten og dens verdier. 

Den som går med hijab, viser først og fremst lojalitet overfor islamsk religion og det som mange muslimer kaller det muslimske samfunnet, ummaen. Den som vil være norsk dommer ikledd hijab, går dermed med et symbol som signaliserer at vedkommendes fremste lojalitet er islam. En slik symbolbruk er et grunnleggende brudd med den norske rettsstatens prinsipper om nøytralitet.(75) 

En avgjørelse fra Migrasjonsoverdomstolen i Sverige er talende. Der ble en egyptisk asylsøker gitt medhold i kravet om å bli representert av en annen advokat en den hijabkledde advokaten (Cherin Awad) han var tildelt. Mannen var kristen og asylgrunnlaget til familien, var forfølgelse fra muslimer i hjemlandet. Han hadde ingen tillit til en advokat som så tydelig representerte de holdninger og verdier han flyktet i fra. Denne hijabkledde advokaten har bl.a. uttalt:(76) 

Enligt henne är beviskraven så höga, att straffen i praktiken aldrig kan utdömas. Men om hon måste välja, så går Guds lag alltid före människornas lag. Och straffet för otrohet är döden. 

For dommeren vil kravet om nøytralitet være langt viktigere enn for advokater, og en slik uttalelse viser med all tydelighet at hun er uskikket en slik stilling. At hun senere etter press gikk tilbake på spørsmålet om dødsstraff er uvesentlig. En person som setter guds lover over demokratiets lover er ikke skikket en stilling i det norske maktapparatet. Og det er nettopp det hijab symboliserer.  

Vi har stadig et samfunn, der det er plass til forskjellige religiøse overbevisninger. Men vi skal sikre myndighetenes nøytralitet. Enhver form for fremtredende religiøse symboler eller for den saks skyld andre ”samvittighetsmarkeringer”, vil skape en mistanke rundt dommerens habilitet og upartiskhet. I så måte er det ingen forskjell på et merke med ”nei til abort”, ”bekjemp homofili” og hijab.(77) Humanetiske eller muslimske foreldre som vil ha barna fritatt fra kristendoms- og livssynsundervisningen i skolen, vil neppe like at saken behandles av en dommer som går med et digert kors på brystet. Eller en person som er tiltalt for deltakelse i voldelige antiisraelske demonstrasjoner vil neppe være særlig komfortabel med å bli pågrepet eller dømt av en person som går med en synlig davidsstjerne eller kippah. 

Ingen kan hevde at hijab er nøytralt, verken verdimessig, religiøst eller politisk. Den nøytrale fremtreden for domstolene er en viktig forutsetning for borgernes tillit til rettssystemet. Den understreker at den dømmende makt i en sekulær rettsstat er uavhengig av politiske og religiøse hensyn. En dommer som finner det nødvendig å skilte med ”samvittighetsmarkeringer” eller hijab, i rettssalen, skaper berettiget tvil om dommerens uavhengighet.(78) Dette gjelder i særlig grad hijab, som symboliserer nettopp tilhørighet til en religiøs ideologi, jura og dogmer i strid med de prinsipper og lover rettsstaten Norge er fundamentert på. 

Religionsfrihet, men med konsekvenser

Professor i arbeidsrett ved Copenhagen Business School, Ruth Nielsen, uttaler at arbeidsgiver har rett til å kreve at arbeidstaker ikke bruker hijab:(79) 

- Arbejdsgiver har ledelsesansvar og kan derfor bestemme, at medarbejderne skal fremstå politisk og religiøst neutrale. Så hvis man ikke vil indordne sig under de regler, så er man ikke til rådighed for arbejdsmarkedet i almindelighed, siger Ruth Nielsen. 

Og dette synspunktet er godt fundamentert. Det foreligger lang og konsis praksis fra EMD når det gjelder begrensinger i religionsfriheten på arbeidsplasser. Å hevde at noen av disse i ”praksis får yrkesforbud” slik Diskrimineringsombudet gjør eller at det er snakk om ”indirekte diskriminering” slik Diskrimineringsnemnda hevder i sin uttalelse er misforstått og fremstår med klar ideologisk slagside.  Det vises til EMDs avgjørelser: 

X v. Danmark (1976): 

Their individual freedom of thought, conscience or religion is exercised at the moment they accept or refuse employment as clergymen, and their right to leave the church guarantees their freedom of religion in case they oppose its teachings. 

Kalac v. Tyrkia (1997) 

In choosing to pursue a military career Mr Kalac was accepting of his own accord a system of military discipline that by its very nature implied the possibility of placing on certain of the rights and freedoms of members of the armed forces limitations incapable of being imposed on civilians. 

Larissis and other v. Greece (1998): 

Thus, what would in the civilian world be seen as an innocuous exchange of ideas which the recipient is free to accept or reject, may, within the confines of military life, be viewed as a form of harassment or the application of undue pressure in abuse of power. 

Pichon and Sajous v. Frankrike (1999): 

It considers that, as long as the sale of contraceptives is legal and occurs on medical prescription nowhere other than in a pharmacy, the applicants cannot give precedence to their religious beliefs and impose them on others as justification for their refusal to sell such products, since they can manifest those beliefs in many ways outside the professional sphere. 

Vi kan ut i fra dette slutte at det er absolutt legitimt å begrense religionsutøvelse på arbeidsplasser. Religionsfrihet er ivaretatt ved at søkere til politihøyskolen, domstolen eller øvrig står fritt til å velge om de vil følge uniformsreglement og de etiske regler som følger med jobben, eller så står de fritt til å velge å gjøre noe annet. Religionsfriheten er i varetatt ved deres valg der de kan utøve sin religion utenfor den yrkesmessige sfære, eller velge en jobb uten uniformsreglement eller etiske regler. 

At de samme grunnregler gjelder i enda større grad for dommere fremgår av Bangaloreprinsippene for etisk dommeradferd vedtatt i Bangalore i 2001 og revidert på konferanse for høyesterettsjustitiarier i Haag i 2002. Prinsippene bygger på følgende verdier for dommeratferd: 

Uavhengighet, upartiskhet, integritet, korrekt opptreden, likebehandling, faglig dyktighet og arbeidsomhet. 

Under verdien korrekt opptreden heter det at det er viktig for utførelsen av alle dommerens aktiviteter at det gis inntrykk av korrekt opptreden. Om anvendelsen av denne verdien heter det følgende i pkt. 4.2: 

Ettersom en dommer konstant er i allmennhetens søkelys, må han eller hun akseptere personlige begrensinger som kan bli ansett som byrdefulle for en vanlig borger, og bør gjøre dette frivillig og gjerne. Særlig skal en dommer opptre på en måte som er forenlig med dommerembetets verdighet.(80) 

Bangloreprinsippene underbygger at etiske prinsipper for fagdommere setter grenser for fagdommeres bruk av religiøse og politiske symboler når de opptrer i dommerrollen. 

Offisielt stempel for intoleranse og kvinners mindreverd

Utover ovennevnte dommer fra EMD som legger til grunn at religionsfriheten er ivaretatt ved at man fritt kan velge om man vil følge uniformsreglement og de etiske regler som følger med jobben, eller så står man fritt til å velge å gjøre noe annet, så kommer et vesentlig annet dimensjon også til betraktning når det gjelder hijab. Og det er at hijab både kommer i konflikt med andre folks rettigheter ved at det må anses å ha en forkynnende effekt, samt at de verdier som hijaben symboliserer er i strid med grunnleggende prinsipper som likestilling, toleranse, respekt for andre, likhet og ikke-diskriminering. I Dahlab v. Sveits ble dette beskrevet på følgende måte: 

(…) headscarf might have some kind of proselytising effect, seeing that it appears to be imposed on women by a precept which is laid down in the Koran and which, as the Federal Court noted, is hard to square with the principle of gender equality. It therefore appears difficult to reconcile the wearing of an Islamic headscarf with the message of tolerance, respect for others and, above all, equality and non-discrimination (…).(81) 

Dette medførte at EMD godtok avskjedigelse og yrkesforbud for en sveitsisk barneskolelærer som gikk med hijab. Begrunnelsen var at lærerinnen var en myndighetsperson ovenfor barna, og at de verdier hijaben symboliserte var i strid med det en lærer kan formidle. Samme betraktning gjør seg desto mer gjeldende ovenfor dommere, aktor og politiet. 

Det er et grunnleggende prinsipp at kvinner og menn er likeverdige. Og menneskerettene hviler på en forutsetning om at alle er født likeverdige, uavhengig av kjønn. Hijab representerer videre en uakseptabel inndeling av kvinner i kategorier. Dette er verdier som er uforenlig med fundamentet for domstolene: nøytralitet, likestilling, toleranse, respekt for andre, likhet og ikke-diskriminering. Det er videre et faktum at millioner av kvinner er tvunget til å gå med hijab i berettiget frykt for fysisk avstraffelser. Hijab i domstolene vil være et offisielt stempel for intoleranse og kvinners mindreverd.  

Demokratiet forutsetter videre en felles erkjennelse av at lovene er menneskeskapte, og at de fastsettes gjennom en særlig prosedyre som bygger på at vi alle anerkjenner hverandre som likeverdige uansett religiøs tilhørighet og kjønn. Dette er et ganske annet verdisett enn det hijab representerer. Dette skulle i seg selv diskvalifisere hijab som et akseptabelt symbol i domstolene. 

Plikten til å respektere nøytralitet i statsmakten

Det handler altså ikke om å diskriminere noen, men om å respektere nøytralitet i statsmakten. Statene har en plikt til å respektere nøytralitet ved utøvelsen av statens myndighet. Dette prinsippet er bl.a. beskrevet i EMDs avgjørelse Lautsi v. Italia der domstolen uttaler følgende:(82) 

The Court takes the view that these considerations entail an obligation on the State’s part to refrain from imposing beliefs, even indirectly, in places where persons are dependent on it or in places where they are particularly vulnerable. 

Og; 

It is of the opinion that the practice infringes those rights because the restrictions are incompatible with the State’s duty to respect neutrality in the exercise of public authority, particularly in the field of education. 

Statene har altså en plikt til å avstå fra å påtvinge en tro, selv indirekte, på områder der individet er avhengig av staten, eller på steder hvor individet er særlig sårbart. Statene plikter å respektere nøytralitet ved utøvelsen av myndighet. Denne dommen gjaldt noe så trivielt som et krusifiks på veggen i et klasserom, og den er anket til plenum. 

Prinsippet om statsmaktens nøytralitet er likevel grunnleggende, selv om EMD i plenum skulle komme til at forbud mot et krusifiks i et klasserom, er å gå vel langt. 

Politi, domstoler og påtalemyndigheten er i motsetning til et klasserom, en del av maktapparatet som har langt mer inngripende myndighet ovenfor individet og der individet er langt mer avhengig av tjenestemannen. Det er et absolutt grunnleggende prinsipp i demokratiske stater at domstolene skal være nøytrale. 

Inhabilitetsbestemmelsene

Domstoladministrasjonen argumenterer for at dersom noen av partene i en rettsforhandling skulle ha problemer med bruk av slike plagg eller symboler i domstolene, så må saken løses under inhabilitetsbestemmelsene. Dette er ikke et holdbart argument. 

Kappeforskriften skal ivareta domstolens nøytralitet, altså hvordan domstolen utad og ovenfor partene/tiltalt blir oppfattet. Som Den norske Dommerforening uttaler i sitt høringsbrev: ”Bruken av kappe er først og fremst begrunnet ut fra hensynet til å understreke domstolenes nøytralitet og upartiskhet også med hensyn til religiøs og politisk forankring.”(83) Det er altså fremtoningen og hvordan domstolene blir oppfattet som er hovedtema. Habilitetsreglene omhandler på den annen side personlige relasjoner. 

Habilitetsreglene omhandler tilfeller der dommeren har særlig tilknytning til en av partene, typisk ved familierelasjoner eller tilknytning via arbeid og verv. Dette er forhold som har gjennomgående og bred forståelse i samfunnet. Man risikerer ikke demonstrasjoner, hatefulle avisinnlegg, trusler og stigmatisering som rasist, når man stiller spørsmål om dommerens habilitet ved slike relasjoner. Heller ikke dommerens kolleger, som eventuelt må overta administrasjonen av rettsforhandlingene, vil ha innsigelser mot dette. Det finnes altså ingen grunn til å tro at en av partene i en rettsforhandling, som anfører inhabilitet hos dommeren pga ovennevnte forhold, risikerer at domstolen i den videre behandlingen ikke er nøytral. 

Forholdet stiller seg imidlertid diametralt motsatt når det gjelder hijab. 

Når det gjelder hijab foreligger nærmest en hær av lobbyorganisasjoner, integrasjonsspesialister, islameksperter, sosiologer, statsvitere og aktivister, samt politikere og redaksjoner som står klare til å fordømme enhver som xenofob, islamofob eller rasist for å ytre selv forsiktig kritikk, av en uholdbar praksis eller ukultur i enkelte muslimske miljøer. Forhold og følger av det verdisett som hijab representerer, som grundig dokumentert ovenfor, blir forbigått i stillhet eller relativisert bort. I tillegg risikerer man irritasjon hos dommerkolleger, både internt og i de konkrete saker, for å måtte overta forhandlinger og legge arbeidsbyrden på dem. Videre risikerer man at dommeren blir forutinntatt og får motforestillinger ovenfor den ene parten. 

Historien til danske Britt Valentin er talende for hvilken risiko man utsetter seg for, dersom man fastholder sin rett til å bli behandlet av en religiøst nøytral myndighetsutøver, denne gang i form av en lege på et sykehus.(84) For Valentin representerte hijab et islamistisk symbol for hat, undertrykkelse og intoleranse, og hun ba derfor om å bli undersøkt av en annen lege. Dette har hun rett til etter dansk lov. Helsepersonell skal først og fremst ivareta pasientens integritet og Valentin følte sin integritet krenket ved å måtte bli undersøkt av en lege med hijab. 

Men selv om hun bare benyttet seg av sin lovfestede rett, medførte kravet alvorlig trakassering. Hun ble truet av en overlege til å innrette seg, trakassert av sykepleiere, en annen arabisk lege forsøkte å skremme henne ved å si at han skulle operere henne, samt at en hel delegasjon trådte opp for å fortelle hvilken rasist og xenofob pasienten var. Pasienten ble rett og slett persona-non-grata på sykehuset for å stå opp for sin integritet, sin rett og sine verdier. 

Er det rimelig at f.eks. en som kanskje er uskyldig tiltalt for kriminalitet og uforskyldt risikerer fengselsstraff, skal risikere å få en dommer i mot seg ved å fremme en inhabilitetsinnsigelse basert på religionspolitiske symboler? Er en slik mistanke egnet til å ivareta domstolens omdømme som nøytralt? Skal en privatperson som risikerer hundretusener av kroner i advokatutgifter for å få prøvet sin rett i domstolene, måtte utsette seg for en slik tilleggsrisiko? Eller en skilt forelder som risikerer å miste kontakten med barna sine? Eller alle andre personlige og alvorlige saker domstolene behandler hver eneste dag; Risikere å få livet lagt i grus, fordi en dommer absolutt må demonstrerer sin religionspolitiske oppfatning i rettssalen? 

Svaret gir seg selv. Det er absolutt uholdbart at en person som allerede står i et slikt avhengighetsforhold til dommeren, og som er i en slik særlig sårbar situasjon, skal måtte utsettes for en slik risiko for stigma og inhabilitet for å ivareta sin integritet. Bare det at forholdet er egnet til å skape mistanke om domstolens nøytralitet, er et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Det er domstolenes oppgave å ivareta partenes integritet. Bruk av inhabilitetsbestemmelsene kan på ingen måte oppveie statens plikt til å respektere nøytralitet i statsmakten. Ei heller er det et egnet virkemiddel til å ivareta partenes integritet eller rettssikkerhet. Det er kun egnet til å skape ytterligere konflikt og så tvil om domstolens nøytralitet.

Konklusjon 

Man kan på bakgrunn av overstående vurdering legge det til grunn som overveiende sannsynlig at innføring av hijab i domstolene i seg selv vil være et konvensjonsbrudd. 

Under enhver omstendighet er nødvendighetskravet innfridd. Alle vilkårene i EMK art 9 nr.2 er oppfylt, og det finnes ikke grunnlag for påstanden om at opprettholdelse av domstolenes nøytrale uniformering er konvensjonsstridig. Det er utenkelig at EMD vil konkludere at en videreføring av dommerens nøytralitet og forbud mot religiøse eller politiske symboler som del av dommerens arbeidsantrekk vil være konvensjonsstridig.


  1. EMD – Karaduman v. Tyrkia – no. 16278/90
  2. EMD – Dahlab v. Sveits – no. 42393/98
  3. EMD – Sahin v. Tyrkia – no. 44774/98
  4. EMD – Kurtulmus v. Tyrkia – no. 65500/01
  5. EMD – Köse og 93 andre v. Tyrkia – no. 26625/02
  6. EMD – Dugru v. Frankrike – no. 27058/05
  7. EMD – Kervanci v. Frankrike – no. 31645/04
  8. EMD – Aktas og 5 andre v. Frankrike – no. 43563/08, 14308/08, 18527/08, 29134/08, 25463/08, 27561/08
  9. EMD – X v. Danmark – no. 7374/76
  10. EMD – Kalac v. Tyrkia – no. 20704/92
  11. EMD – Larissis and other v. Greece – no. 23372/94, 26377/94, 26378/94
  12. EMD – Pichon and Sajous v. Frankrike – no. 49853/99
  13. EMD – Handyside v. UK – no. 5493/72
  14. EMD – Refah Partisi og andre v. Tyrkia – no. 41340/98, 41342/98, 41343/98, 41344/98
  15. EMD – Lautsi v. Italia – no. 30814/06
  16. EMD Leyla Sahin v. Tyrkia – premiss 78
  17. http://www.weeklystandard.com/Content/Public/Articles/000/000/012/999jpabw.asp
  18. http://en.wikipedia.org/wiki/Hijab_by_country
  19. EMD Layla Sahin v Tyrkia premiss 105
  20. EMD Refah Partisi v Tyrkia premiss 123
  21. EMD Refah Partisi v Tyrkia premiss 98
  22. http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/11/23/483880.html
  23. http://www.aftenposten
  1. http://www.nrk.no/nyheter/kommentar/5462735.html
  2. Betraktninger over revolusjonen i Europa – Christopher Caldwell
  3. http://www.document.no/2008/04/der_ma_en_jode_til.html#comment-263473
  4. http://www.velferd.no/2005-2.Portrett.UnniWikan.htm
  5. http://www.weeklystandard.com/Content/Public/Articles/000/000/012/999jpabw.asp?page=2
  6. EMD Refah Partisi v Tyrkia premiss 123
  7. Islam og menneskerettigheter, Tore Lindholm
  8. http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=54&tekstid=956
  9. EMD Layla Sahin v Tyrkia premiss 105 flg
  10. http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/waage/article3674011.ece
  11. http://www.document.no/2010/09/-_det_handler_om_makt_ikke_fri.html
  12. http://www.nrk.no/nyheter/kommentar/5462735.html
  13. http://www.document.no/2008/10/kollektiv_religios_tvang_ingen.html#comment-272873
  14. EMD Layla Sahin v Tyrkia premiss 106
  15. http://www.document.no/2009/11/krigen_-_hjemme_-_og_utefront.html
  16. http://www.sappho.dk/broder-tariqs-erobringstogt.htm
  17. http://www.theaustralian.com.au/news/nation/muslim-leader-blames-women-for-sex-attacks/storye6frg6nf-1111112419114
  18. http://news.bbc.co.uk/2/hi/6089008.stm
  19. http://www.frp.no/La+barn+v%C3%A6re+barn!.d25-TwRbS1x.ips
  20. http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/24/515987.html
  21. http://www.weeklystandard.com/Content/Public/Articles/000/000/012/999jpabw.asp?page=2
  22. http://www.dagsavisen.no/innenriks/article451489.ece
  23. http://folkevett.framtiden.no/artikler/samtalen/jentenes-taarer/
  24. http://www.independent.co.uk/opinion/commentators/fisk/robert-fisk-the-truth-about-honour-killings-
  25. 2075317.html
  26. http://www.bt.dk/politik/foraeldre-svindler-med-boernechecken
  27. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=593984
  28. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=129784
  29. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4008496.ece
  30. http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/11/10/448967.html
  31. http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=45&tekstid=3044
  32. Betraktninger over revolusjonen i Europa, Christopher Caldwell
  33. http://www.forskning.no/artikler/2005/mai/1117015807.07
  34. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1077398.ece
  35. http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/11/30/450847.html
  36. http://www.document.no/2010/05/gjensidig_integrasjon_i_grorud.html
  37. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002677
  38. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=583550
  39. http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7352140
  40. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2956476.ece
  41. http://www.document.no/2010/02/konsekvenser.html
  42. http://aslak.vgb.no/2010/10/17/angivere-pa-hjul/
  43. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1682605.ece
  44. http://www.document.no/2009/12/seksuell_trakassering_i_den_ar.html
  45. http://www.document.no/2008/07/seksuell_trakasssering_i_egypt.html
  46. http://www.rigshospitalet.dk/NR/rdonlyres/832C273F-DB97-4727-9871-761EEFD74086/0/JMC_CFV_Status20002004ogårsrapport2003.pdf – side 87
  47. http://e-pages.dk/politiken/11900/5
  48. http://www.dr.dk/Nyheder/Indland/2009/08/03/015225.htm?rss=true
  49. Høstmæling 2003, s. 123
  50. EMD – Handyside v. UK premiss 48
  51. The standard approach under articles 8-11 ECHR and article 2 ECHR – Douwe Korff
  52. http://www.document.no/2010/03/hijab_-_en_fornekting_av_den_n.html
  53. ibid
  54. http://www.expressen.se/nyheter/1.1334670/tar-tillbaka-asikt-om-dodsstraff
  55. http://www.kristeligt-dagblad.dk/artikel/285922:Danmark–Regeringen-lukker-toerklaededebat-med-forbud
  56. http://jp.dk/indland/indland_politik/article1332020.ece
  57. http://www.bt.dk/politik/minister-anklages-diskrimination
  58. http://www.domstol.no/upload/DA/Internett/da.no/Prosjekter%20%20utviklingstiltak/høringsnotat
    %20hijab.doc
  59. EMD – Lautsi v. Italia premiss 48 og 57
  60. http://www.domstol.no/upload/DA/Internett/da.no/Prosjekter%20%20utviklingstiltak/
    Religiøse%20plagg/Dommerforening.doc
  61. http://politiken.dk/indland/ECE1122861/patient-personalet-udsatte-mig-for-psykisk-terror/

 


   

8 comments to Hijab i domstolene – brudd på nøytalitetsplikten

  • Nils

    Eksempel:Hijabdommer tar for seg sak med en etnisk norsk jente som er blitt voldtatt på vei hjem fra fest -jenta voldtatt av en muslim.
    Hijabdommerens partiskhet? En medmuslim på tiltalebenken mot en skitten norsk øldrikkende tøyte.
    Hvor er sympatien og hvem vinner rettsaken?
    Muslim og muslim -hånd i hånd.
    Kafar,horer kan bare «hadet så godt» og skylde seg selv på å ha blitt voldtatt;hun «ba jo om det»da hun ikke er muslim; ei heller dekket til; ei heller jomfru; og attpåtil -alkoholdrikkende svineetende vantro.
    Dårlig parti i rettsalene.

  • rune

    beste bildet jeg har sett som symboliserer «natt og dag»

  • Nils

    Bare se hva som skjedde i Afghanistan NÅ; mot vantro(kafar) FN-personell.
    Uskyldige ansatte ble halshogd av «gode» muslimer som følge av at en amerikansk pastor på eget; private initiativ brant koranen for 10 dager siden.
    Eksempel:
    Hva med at etnisk norske islamistmotstandere brenner koranen foran filmende fjernsynskameraer på Eidsvolls plass?
    Så blir det utnevnt en hijabdommer; hva tror du skjer med de tiltalte? Nøytral domsavsigelse og full frifinning? Niks!
    Dette beviser for fulle at en muslimsk dommer ALDRI kan være habil i rettssaker.

  • Njet

    Norsk offiser ned i Afghanistan på grunn av helt «normale» islamister.
    Islam er en forbannet ideologi/religion!

  • Vidar

    Meget interessant utredning fra HRS. Det eneste jeg savner, er en paapekning av at skillet mellom islam og islamisme, egentlig er et helt kunstig skille, kun egna for propaganda og taakelegging. «Islamisme» ER islam! Og alt det negative, undertrykkende, ja kriminelle som det vises til ved «islamisme» og «politisk islam», er jo «bare» sider ved helt «mainstream» islam!
    Men problemene med en «religion» som forfekter slike «idealer» -- og som samtidig, som det saa glimrende kommer fram i denne rapporten, er en TOTAL-ideologi, som regulerer mennekselivet OG samfunnslivet, i detalj -- viser jo at det er paa hoy tid med en revidering av begrepet og lovverket omkring «religionsfrihet»! Selv mener jeg det er paa hoy tid aa avslutte «redninga» av alskens RELIGIONER, og isteden innfoere lover om TROS-frihet! Hvor det er ENKELTINDIVIDETS rett til aa tro, og til aa gi uttrykk for sin tro, som skal beskyttes. HVA denne trua gaar ut paa, og om den kan defineres som religioes eller ideologisk/politisk, skal ikke ha noen betydning. Men retten til en PERSONLIG tru, skal selvsagt heller ikke innebaere noen «rett» til aa bryte landets lover, derunder komme med trusler, oppfordre til vold, eller paa noen maate innskrenke ANDRE menneskers frihet! Og ingen «tro» eller tilsllutning til noe tros-SAMFUNN skal utloese noen «rettigheter» til verken bygging av spesielle bygninger, fritak fra uniforms-regler, spesialmat, fridager fra jobb og skole etc. Og dersom det demokratiske flertallet i et land onsker EN religion som «stats-religion», vil ikke dette paa ingen maate bryte med prinsippet om TROS-frihet! Det samme gjelder hvis et land vil FORBY eller erklaere en eller flere religioner (eller politiske ideologier) for uonska. Dermed vil f.eks. NORGE uten aa bryte med noen lover -= eller tolkning av lover… -- om «religions-frihet», fritt kunne beholde baade «Statskirken» og Grunnlovens bestemmelser om at Norge skal vaere et KRISTENT land -- og kunne erklaere ISLAM baade uonska og irrelevant!

  • Før man tar stillning til hijab og burka, la oss se hva koranen sier om saken.

    33:59

    Du profet, si til dine hustrer og døtre og de troendes kvinner at de skal svøpe om seg kledningen. Dette er nærmest til at de gjenkjennes og ikke sjeneres. Gud er tilgivende, nåderik.

    Ikke ett ord om å dekke håret.

    24:31

    Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt!

    Bryst! Ikke ett ord om hår.

    Straffen for ikke å dekke håret er heller ikke nevnt. Uansett; dette er muslimske kvinners skjebne i det hinsidige.

    i172.photobucket.c…c_photos/burning.jpg

    Burning in Hell. Menn kommer derimot til paradiset.

    Head scarf used by many Muslim women, generally intended to cover the hair. The hijab has in recent decades more and more come to be associated with Islamism, hence it is partly prohibited in some Muslim countries, like Tunisia and Turkey.
    While the hijab is gaining ground among Muslims in Europe, Muslim countries have introduced regulations against it. In the 2000′s, Morocco removed information from school text books suggesting that the hijab was regulated by the basic Islamic scriptures.

    http://i-cias.com/e.o/hijab.htm

    Go figure!

Leave a Reply

  

  

  


*

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>