Søk

Kategorier

desember 2011
M T O T F L S
« nov   jan »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031  

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat
Skriv ut Skriv ut

Nord Korea: Verdens mest groteske land

Nord Korea er et grotesk land. Det har jeg sett med egne øyne. I 1994 døde Kim Jong ils far, verdens kanskje mest eneveldige og brutale hersker, Kim il Sung. 2 år senere besøkte jeg Nord Korea som medlem av en delegasjon fra det norske stortinget. Det var erklært 3 års landesorg, og Kim Jong ils status var enda noe uklar. Skjønt han og farens bilder var overalt. Det var påbudt for alle nordkoreanere å bære et jakkemerke med bilde av de to lederne.

I Sør Korea var man engstelige og nysgjerrige for hva fremtiden ville bringe under den nye lederen. Den koreanske ambassaden i Oslo ba meg lytte nøye til mulige signaler under samtalene med de nordkoreanske lederne. Vi møtte alt fra generalsekretæren i Kommunistpartiet til visepresidenten og presidenten for nasjonalforsamlingen.

Det fremkom ingen klare signaler om noen ny politisk linje, men sørkoreanerne var i det minste takknemlige for de bildene jeg hadde tatt, som de fikk kopier av, og notatene fra samtalene.

Kim Jong il var ingen bedring i forhold til faren. Han var like brutal, egosentrisk, autoritær og ustabil. Amnesty Internationals rapporter om fangeleirene i Nord Korea er ikke lystig lesning:  Nord-Koreas politiske fangeleirer har ekspandert betydelig. Det holdes nå ca. 200.000 mennesker under umenneskelig forhold i kommunistenes fangeleirer. Flere innsatte må spise rotter eller plukke kornkjerner ut av animalsk avfall for å overleve.

“Hundretusener lever under disse forholdene, som virkelig er noe av det verste vi har dokumentert i løpet av de siste 50 år. Ingen andre Amnesty-rapporter jeg har lest minner meg så mye om beskrivelsene av konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Disse menneskene har ingen rettigheter og behandles i realiteten som slaver”, uttalte lederen for Amnesty International i Norge, John Peder Egenæs da rapporten ble lagt frem.

I 1968 angrep nordkoreanske soldater presidentpalasset i Seoul, og like før de olympiske leker ble avhold i den sørkoreanske hovedstaden, sprengte nordkoreanske agenter i luften et sørkoreansk passasjerfly og drepte 115 passasjerer og mannskap. Det ble gjort etter direkte ordre fra den nå avdøde Kim Jong Il. Her er historien om sprengningen av passasjerflyet:

28.november 1987, et drøyt halvår før de olympiske leker i den sørkore­anske hoved­staden, Seoul, gikk Kim Hyon-hui om bord i Korean Air Flight 858 fra Bagdad til Abu Dhabi. Den da 25 år gamle damen var i følge med 70år gamle Kim Sung Il. Begge hadde falske japanske pass, og forestilte seg å være far og datter Shinichi og Mayomi Hachiya. De satte seg på rad nummer 7. Med seg i håndba­gasjen hadde de en japansk radio av merke Panasonic og en flaske med likør, som ble ”glemt igjen” i flyet da paret gikk av i Abu Dhabi.

Korean Air- flyet fortsatte i retning av Seoul. Ni timer senere, mens flyet var i ferd med å passere Burma, eksplo­derte spreng­stoffet som var plassert i likørflasken.

Et oppdrag som hadde krevd flere år med planlegging og syste­matisk trening var vellykket utført, slik Kim Hyon-hui hadde sverget overfor bildet av Kim Jung Il at det ville bli. Kim Jung Il var sønn av Nord-Koreas store sol, presiden Kim Il Sung.

Kampen mot de ameri­kanske imperia­listene og deres sørkore­anske lakeier hadde igjen blitt kronet med en liten seier. Nå var det sådd et håp om at turister og delegater ville holde seg vekke fra den planlagte olympiaden i Seoul, i frykt for nye eksplosjoner.

Kim Hyon-hui kunne puste ut. Det var så vidt det lyktes. På flyplassen i Bagdad ville sikker­hets­vaktene fjerne batte­riene fra radioen, og Kim Hyon-hui måtte spille fornærmet og hisse seg kraftig opp før vaktene beklaget og valgte å være hyggelige med det japanske paret. Det kostet 115 mennesker livet.

Ordren om bombingen av Korean Air- flyet ble gitt av Kim Jung Il 7.oktober 1987. Da hadde allerede Kim Sung Il og Kim Hyon-hui operert sammen som far og datter i tre år, med sikte på å være klare til aksjoner i utlandet når tiden var inne. Kim Hyon-hui ble vervet som agent i februar 1983. Hun passet utmerket fordi hun tilhørte en kjent parti­fa­milie, hadde studert japansk ved univer­si­tetet i hoved­staden Pyongyang, og hadde et tilta­lende utseende.

Først ble Kim Hyon-hui undervist i politisk ideologi, skyting, fysisk uthol­denhet og andre militære disipliner ved et militær­in­stitutt. Deretter ble hun plassert som tjener ved et større gjeste­hus­kom­pleks, som regje­ringen brukte som overnat­tingssted for utenlandske gjester. Her tok hun seg av japanske gjester, slik at hun kunne perfek­sjonere seg språklig og samtidig studere japanernes manerer og vaner.

Til slutt ble hun gitt profe­sjonell trening i spionasje, inkludert militær trening, bilkjøring, fotogra­fering og bruk av moderne telekom­mu­ni­ka­sjoner, før hun ble sendt på en lengre utenlands­reise i Europa sammen med Kim Sung Il for å bli verdensvant i rollen som japansk turist.

De grundige forbe­re­delsene hindret likevel ikke at Sør-Koreas effektive etter­ret­nings­tje­neste raskt kom på sporet av agentene, etter at Korean Air- flyet hadde styrtet. Det var egentlig ikke vanske­ligere enn å sjekke passa­sjer­listene for å finne ut hvem som forlot flyet i Abu Dhabi.

De to nordkore­anske agentene ble arrestert i Bahrain få dager etter masse­mordet. Kim Sung Il klarte å ta sitt eget liv ved hjelp av en giftam­pulle gjemt i en sigarett­pakke, mens Kim Hyon-hui ikke var rask nok. En politi­kvinne beslagla pakken med de forgiftede sigarettene i siste liten. Kim Hyon-hui rakk å bite over filteret på en av sigarettene og besvimte.

Hun overlevde, ble utlevert til Sør-Korea, tilstod, fortalte sin historie, ble dømt til døden og benådet. Sørkorea­nerne plasserte ansvaret der de mente det hørte hjemme. Hos Kim Jung Il.

Under et av mine besøk i Seoul ble jeg presentert for Kim Sen Jo, en 55 år gammel leder i en større koreansk baptistkirke, og en god familiefar med en datter på 26år og en sønn på 24år, pluss flere barnebarn. I 1968 var han en av 31 nordkoreanske soldater som tok seg over grensen til Sør-Korea i fjellområdene mellom de to statene og gikk til angrep på presidentpalasset i sentrum av Seoul. Målet var å drepe landets president.

Angrepet mislyktes. 29 av nordkoreanerne ble drept, en klarte å ta seg tilbake til Nord-Korea, og Kim ble fanget i live. Han ble avhørt og deretter stilt for retten og frikjent fordi det var en militær operasjon, og fordi han ikke hadde løsnet skudd. Da jeg traff Kim hadde han bare en bekymring: Hva var skjedd med foreldrene i Nord-Korea etter at sønnen sviktet den store leder Kim Il Sung og fortalte følgende historie til den sørkoreanske etterretningstjenesten:

Kim Jong-il opprettet i januar 1968 en håndplukket spesialavdeling med 10 000 soldater som skulle forberede seg på geriljakrig på fiendens område. Blant disse soldatene ble det plukket ut 76 elitesoldater og offiserer som fikk i oppdrag å angripe fem ulike mål i Seoul allerede 21.januar. Blant målene var presidentpalasset, den amerikanske ambassaden, etterretningstjenestenes hovedkvarter, og et fengsel.

Få dager før aksjonen endret Kim Il Sung planene og ga ordre om at bare presidentpalasset, det såkalte ”Blå Huset”, skulle angripes. Presidenten skulle drepes, og dagen etter skulle hele den nordkoreanske hæren rykke over grensen og fremover mot den sørkoreanske hovedstaden som ligger bare 4 mil lenger sør.

Planen kunne ha lykkes. På det tidspunktet var styrkeforholdet bedre for nordkoreanerne enn i dag. Etter at angrepet mot presidentpalasset ble en total fiasko, ble det planlagte hovedangrepet dagen etter avblåst i siste sekund.

Slik opplevde jeg besøket i Nord Korea i 1996:

Erik Soheim, Kjell Magne Bondevik, Marit Nybakk, Håkon Blankenborg og flere andre norske stortingsrepresentanter marsjerte fire og fire på rekken langsomt i retning av en statue av Kim Il Sung. Det ble spilt sørgemusikk fra høytalere. Foran statuen måtte vi bukke ærbødig til landets store sol. Jeg bukket dypere enn Bondevik, til statuen av en mann jeg foraktet. Det ble filmet. Bondevik har mobbet meg for det i mange år.

Vi var i mausoleet der landets diktator lå begravet. En kjempediger bygning, som nå kun inneholdt et balsarmert lik, og avdødes viktigste eiendeler. Først og fremst en Mercedes og en togvogn, som han hadde brukt på sin berømte reise til Sovjetunionen.

Vi bukket til mange statuer de få dagene vi var i Nord Korea en gang på 90-tallet. Vi ble vist mange marmorpalasser. Vi fikk høre at Kim Jung Il, landets nåværende diktator egenhendig hadde bygd en dike som skilte saltvann fra ferskvann, og sikret vannforsyning til risdyrkerne.  Og vi ble vist glade barn som danset og sang patriotiske sanger mot USA og Sør Korea.

Vi ble ikke vist befolkningen på landsbygden som var i ferd med å sulte ihjel, eller konsentrasjonsleirene for opposisjonelle. For de finnes, utrolig nok, i et land der bare diplomatene og partipampene vet at det finnes bedre land å leve i, utenfor Nord Koreas grenser.

Vi besøkte landets nasjonalforsamling. Den holdt til i et kjempedigert marmorpalass. Bak presidentplassen stod det en kjempediger statue av Kim Il Sung. Jeg stod ved siden av lederen for det nordkoreanske bondepartiet. Det eneste lovlige partiet ved siden av kommunistpartiet. Han bar jakkemerke at Kim Il Sung og Kim Jong Il, han, som alle andre koreanere. Omtrent som om Siv Jensen skulle gått rundt med jakkemerke av Gerhardsen og Stoltenberg på brystet.

Partilederen fortalte at det ikke var noen politisk forskjell mellom de to partiene, og at hans parti var tildelt et bestemt antall plasser i nasjonalforsamlingen, allerede før valgene.

Sesjonene i nasjonalforsamlingene varte et par ukers tid, hvert år, ble vi fortalt. Imponerende effektivt, tenkte jeg. Hvordan kunne de klare å behandle alle sakene så raskt. ”Vi har en fast komité på noen få medlemmer,” var svaret. ”De tar seg av arbeidet mellom sesjonene.

Da vi besøkte Nord Korea var det sultkatastrofe i landet, og det ble faktisk innrømmet av de lederne vi møtte. De ba om hjelp. Nord Korea har tidligere godtatt hjelpesendinger av ris fra Sør Korea, men alltid under forutsetning av at det ikke skal være merker på rissekkene, som dokumenterer at risen kommer utenfra.

For Kim Il Sung var ufeilbarlig. Det samme var Kim Jung Il.Og det samme vil det nok bli påstått at hans sønn er. I Nord Korea mangler folk ingenting. Bortsett fra mat, drivstoff, biler, og rett til å bestemme over egne liv.

 

 

12 comments to Nord Korea: Verdens mest groteske land

  • Anonym

    «Israel Not Optimistic on North Korea despite Kim Jong’s Death. North Korea’s leader Kim Jong-il’s death still leaves the country “distant and dangerous” for Israel, a Foreign Ministry spokesman says.» israelnationalnews…/150849#.Tu8fb1bsyuQ

    «Hundreds of nuclear scientists from North Korea, whose leader Kim Jong-il died Saturday, are in Iran, South Korean media report.» israelnationalnews…/150851#.Tu8fo1bsyuQ

  • PG

    Og merk dere at Nord Korea ikke har Islam! Huh..!

  • Anonym

    Jeg skjønner hvorfor nyhetsoppleseren fra Nord-Korea hadde halvgråt på TV. Gledestårer. Men som skuespiller som hun i virkeligheten er så kunne hun gjort bedre. Tror at Simonsen og undertegnede hadde en felles bekjent som var endel i Nord-Korea og han ble godtatt av en merkelig grunn. Dessverre døde han for ca 3 år siden. Han fortalte mye som jeg aldri hadde trodd om det ikke kom fra hans munn. Nå er det bare å håpe at sønnen har mere vett i topplokket enn avdøde.

  • Kjell Ove Kleivenes

    Hanne Skartveit i VG skriver at dette er verdens verste regime. Målt etter fordømmende FN-resolusoner er det ett land i verden som er verre, mange ganger verre: Israel. Dette støttes av Jonas Gahr Støre, som beskylder Israel for å drive «waterboarding» på sine naboer. Eneste land i verden med slik torturmetode. Jan Egeland finner at de israelske lederne er jevngode med de nordkoreanske i brutalitet. Forsiktig, til han å være.

    • arifkarim

      Israel kommer verst ut pga. sin behandling av palestinaarabere samt den makten samlede arabiske verden har i FN. Hvis alle forfulgte folkeslag hadde en slik representasjon som arabere, ville India, Kina og andre islamistiske terrorregimer blitt dømt enda flere ganger.

      • Anonym

        Hvilke palestina arabere, fins ikke noe Palestina mer.

        • arifkarim

          Hva? Staten Palestina er godkjent av mer enn 2/3 av verdens nasjoner:
          en.wikipedia.org/w…e_State_of_Palestine

          • Anonym

            @arifkarim
            Det spiller ingen rolle hvor mange land som annerkjenner Akershus som ett selvstendig land vis Akershus ikke erklerer seg selvstendig.

            Den papirstaten som du linker til ble byttet bort mot selvstyre. Og annsees som avviklet. Dessuten så tilfredstilte den ikke kravet i Montevideo konvensjonen.
            ARTICLE 1
            The state as a person of international law should possess the following qualifications: a ) a permanent
            population;
            b ) a defined territory;
            c ) government; and
            d) capacity to enter into relations with the other
            states.

  • Anonym

    Det litt stilig å se hvordan nyhetsoppleserne i Nord-Korea roper ut nyhetene. Denne typen nyhetsopplesning er jo helt unik. Hehe haha..

Leave a Reply

  

  

  


*

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>