RSS til artikler


Kommentarer

Søk

Kategorier

desember 2012
M T O T F L S
« nov   jan »
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31  

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat
Skriv ut Skriv ut

Norge svekker fredshåpet

«På dagen 65 år etter at FN vedtok opprettelsen av en jødisk og en palestinsk stat var det ny avstemning i FNs Hoverforsamling.  Denne gangen vedtok man å gi palestinerne status som ”observatørstat” i FN.  Mange synes å mene at dette vil tjene fredens sak i Midtøsten, men det er ingen grunn til å tro at fred lar seg skape av politiske symboler og hatefull retorikk,» mener lederen for Senter Mot Antisemittisme, dr. Michal Rachel Suissa. Hun har denne kommentaren: 

«Håpet om fred i Midtøsten har de siste tyve år vært knyttet til de forhandlingsprosessene som Oslo-avtalene var et resultat av.  Oslo-avtalene var selve veikartet for forhandlingene mellom israelere og palestinere som fredsprosessen hvilte på.  Nå har den palestinske part åpent erklært brudd med denne fredsprosessen, og Norge, som et av signatarlandene til avtaleverket, støtter dette bruddet med fredsprosessen som dermed endelig er avsluttet.  Norge påtar seg et betydelig ansvar for utviklingen av den konflikten som nå vil fortsette i all overskuelig fremtid.  Norge er allerede en av de største bidragsyterne til det palestinske samfunns økonomi og velferd.  Den byrden vil vokse og vi vil måtte bære svært lenge.

Selv FNs normalt optimistiske generalsekretær Ban Ki-moon var tydelig pessimistisk mht.  utsiktene til fred mellom arabere og Israel.  «En tostatsløsning synes stadig mer fjern,» sa han og la til at «fredsprosessen er holdt kunstig i live.»  Med dette som utgangspunkt må vi nå justere hele vår tenkemåte omkring Midtøsten.  Der er ikke lenger en fredsprosess mellom palestinerne og Israel.  Hele regionen er engasjert i utallige åpne væpnede konflikter som ingen andre enn Iran har forslag til løsning på.  Men utslettelse av Israel er ingen opsjon i realpolitikkens verden, og resultatet vil derfor bli en fremtid med ufattelig lidelse for hundretalls millioner av mennesker hvis ledere sier at de elsker døden slik vi andre elsker livet.  De vil kanskje få sine ønsker oppfylt alle sammen, og her hjemme vil vi helst komme til å skylde på jødene.

Tross de astronomiske pengesummene verdenssamfunnet, Israel inkludert, har gitt til araberne gjennom mange tiår, ser man ingen utvikling av levekårene som reflekterer bistandsnivået.  Det skjedde en markant utvikling av økonomi og levestandard på Vestbredden og i Gaza i årene mellom 1967 og innføringen av det palestinske selvstyret, men siden har forfallet preget utviklingen, og det er all grunn til å frykte at det palestinske folk, i likhet med sine arabiske naboer, vil fortsette mot en avgrunn.

En hel generasjon av mediefolk har vokst opp med løgner om Israel.  De er blitt en integrert del av deres ideologi, og de kjemper iherdig imot ethvert forsøk på å bringe sannheten frem.  Stadig blir grensen mellom sannhet og løgn presset når det gjelder jødenes hjemland, Israel.  Resultatet av denne vedvarende propagandaen er ikke bare at en voksende del av befolkningen får antisemittiske holdninger, men at mediene selv blir så avstumpet at de ikke engang synes å legge merke til at det er grove løgner og aktiv antisemittisk propaganda de publiserer.

Vi vil illustrere dette med tre elt ferske eksempler på hva tre av Norges mest profilerte redaktører publiserte bare den siste uken, formodentlig i den tro at dette ville bli tatt for god fisk av deres lesere:

En av dem som har viet Israel stor oppmerksomhet gjennom lang tid er NTBs ansvarlige redaktør Pål Bjerketvedt.  Gjennom utallige anonymiserte pressemeldinger har han forsynt norske medier med de mest infame usannheter som uten tvil har vært med på å utforme nordmenns bilde av jødenes hjemland.  En respektert avis som Dagens Næringsliv hadde heller ingen betenkeligheter med nylig å bruke en forfalsket anklage om at Utenriksdepartementet skal ha frarådt norske selskaper å delta i oljeleting i Israel, og som NTB har sirkulert i norsk presse.  Tilfellet viser at det ikke spiller noen rolle for NTBs ledelse hvorvidt deres propaganda blir avslørt eller ikke, – de formidler den likevel, og de får automatisk avsetning i norske medier.

NRKs sjefsredaktør Hans-Tore Bjerkaas er en daglig gjenganger når det gjelder å publisere målrettet propaganda om jødenes hjemland.  Heller ikke her har det manglet offentlig kritikk og påtale, men det hjelper ingen ting.  Mens israelerne forsvarer seg mot langvarig beskytning med raketter fra Gaza, publiserer redaktør Bjerkaas en ytterst ondskapsfull samling av politiske usannheter og forvrengninger skrevet av ”forsker” Jacob Høigilt ved FafoDen israelske strategien på Gaza virker stadig mindre langsiktig, særlig med tanke på utviklingene i regionen.  Tiden jobber for Hamas,” skriver Midtøsten-forsker Jacob Høigilt henrykt.

For ham er det Israel som er aggressor i ”et spill som ikke kan vinnes,” og Vesten tar feil i påstanden om at Israel har rett til å forsvare seg, – de bør heller føye seg etter islamistene som støtter Hamas, mener Høigilt.   Men det er altså ansvarlig redaktør Bjerkaas som publiserer dette propagandavåset mens Israel forsøker å stanse beskytningen av sin sivilbefolkning.  Redaktøren har på denne måten stilt sin lisensfinansierte kringkaster til disposisjon for Hamas i krigen mot jødene.

Vårt tredje eksempel henter vi fra selve grunnfjellet i norske mediers snart århundrelange kamp mot det jødiske.  Når det drar seg til i Midtøsten eller FN, er Aftenpostens sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd tilsynelatende aldri i bet for en løgn som kan publiseres om jødenes hjemland Israel.  Denne gangen har hun valgt islamisten Mohammad Usman Rana til å presentere en fremstilling av israelske handlinger og politikk som vi kanskje må tilbake til Det tredje riket for å finne paralleller til.  Uten motforestillinger publiserer Haugsgjerd insinuasjoner om at Israel fører en ekspansiv, ”Lebensraum”-liknende okkupasjonspolitikk, at ”… vår utenriksminister Espen Barth Eide … omtalte Israels nedbombing av forsvarsløse palestinere … som «Israels rett til å forsvare seg»,”  og at ”det er bemerkelsesverdig at lederne i vår del av verden … ikke karakteriserer den israelske stats massedrap på palestinske barn og kvinner som alvorlige manifestasjoner av terrorisme.”

At radikale islamister er i stand til å uttale slike ting er ingen overraskelse.  I Midtøsten ser vi dette i mediene hver dag.  Bare for noen uker siden ble en annen norsk islamist arrestert for å ha fremsatt drapstrusler mot jødene i Norge.  Det som overrasker er at når enda en radikal islamist karakteriserer en hel nasjon som kriminelle som har et ”… økende behov for å okkupere palestinernes land gjennom bosettinger og militære angrep,” da får det villig spalteplass i Aftenposten.  Akkurat slik er det de holdningene som HL-senterets rapport om antisemittismen i Norge beretter om, skapes.

Israel har aldri gitt opp håpet om fred med sine naboer uansett hvor villedete de i dag måtte være.  I fredens navn er Israel villig til endog å gi araberne enda mer land, om de bare ville anerkjenne den jødiske staten Israels rett til å eksistere.  Det har de hittil nektet å gjøre, og det er derfor fredsprosessen står i stampe.  Saken dreier seg ikke om ”grensene fra 1967,” som Willoch og andre stadig gjentar.  I 1967 var Israel det eneste land i verden som ikke hadde grenser.  Da var landet omgitt av våpenhvilelinjer fra en krig som enda ikke er helt avsluttet, og avtalene om våpenhvile slår uttrykkelig fast at de linjene ikke skal kunne anses som statsgrenser.  Det er den krigen noen synes å ville gjenopplive ved å oppheve fredsavtalene med Jordan og Egypt og gå tilbake til våpenhvilen fra 1949.  Men det blir ingen fred av å føre mer krig mot jødene og deres hjemland.  Som statsminister Netanyahu sa det i går: ”Når det gjelder det jødiske folks rett til dette landet har jeg et enkelt budskap til de mennesker som er samlet i Hovedforsamlingen i dag: Intet vedtak i FN kan bryte det 4000 år gamle båndet mellom Israels folk og landet Israel.”

Om i det minste norske redaktører hadde kunnet begripe at med genuin fred er det ikke lenger viktig hvor grensene går, fordi genuin fred skaper den sikkerhet som alle land har ubetinget krav på, da kunne vi kanskje innlede en begynnende fredsprosess her i Norge, slik at i det minste nordmennene kunne slippe å bli skadet av medienes kamp mot jødene.»

29 comments to Norge svekker fredshåpet

  • Anonym

    Arafat’s exhumed corpse should become a symbol of this new «Palestinian» status: Dead on arrival and rotting by the minute.

  • Kit Chen

    «På dagen 65 år etter at FN vedtok opprettelsen av en jødisk og en palestinsk stat var det ny avstemning i FNs Hoverforsamling.»

    Dette er feil.

    FN vedtok i 1947 et forslag om å dele mandatet i em arabisk og en jødisk stat som ett av forslagene.

    • Per A

      Det er riktig bemerket, men her er det Simonsen som har endret innholdet i Suissas tekst hvor det i originalen står:

      «Den 29. november 1947 foreslo et flertall i FNs Hovedforsamling å dele det palestinske mandatområdet i en jødisk og en arabisk del for å muliggjøre en tostatsløsning på den langvarige konflikten mellom arabere og jøder. Den arabiske part erklærte øyeblikkelig i FN at grensen mellom de to ville bli ”en grense av ild og blod.” Det er det eneste løftet den Palestina-arabiske part noen gang har holdt overfor jødene.

      På dagen 65 år senere var det ny avstemning i FNs Hoverforsamling….»

      http://www.antisemittisme.no/?p=6768

      Det er en misforståelse å tro at FN hadde noe med opprettelsen av staten Israel å gjøre, men mange gjør det fremdeles på grunn av feilinformasjon i mediene.

      • Per: Den lille feilen du retter opp er bra. Skal man være helt nøyaktig er det forslag på å vedta å opprette en stat og å foreslå og dermed godta at den blir opprettet.
        Men å konkludere med at FN ikke hadde noe med opprettelsen av staten Israel å gjøre blir jo da feil. Så lenge FNs hovedforsamling godtok og sågar foreslo å opprette en jødisk og en israelsk stat var FN i høyeste grad involvert. Uten dette FN-vedtaket å holde seg til ville det vært langt vanskeligere for Ben Gurion å proklamere Israel som egen stat året etter, og å få internasjonal støtte for det. Så her har vi mye å takke FN for.Og: FN har historiske forpliktelse som ikke er, men burde vært, ivaretatt.

        • Kit Chen

          Jan

          Egentlig handler forslaget UNGA 181 fra UN mest om hva som skal skje etter termineringen av mandatet.

          Forslaget skapte ingen stater men skiserte flere løsninger.

        • Anonym

          «Den 29. november 1947 foreslo et flertall i FNs Hovedforsamling å dele det palestinske mandatområdet i en jødisk og en arabisk del for å muliggjøre en tostatsløsning på den langvarige konflikten mellom arabere og jøder. Den arabiske part erklærte øyeblikkelig i FN at grensen mellom de to ville bli ”en grense av ild og blod.” Det er det eneste løftet den Palestina-arabiske part noen gang har holdt overfor jødene.»

          «Den lille feilen»

          Hva er grunnen til at du bevisst unnlot å ta med dette Jan?

          • Anonym: Nå synes jeg vel du er mer enn kverulantisk, sett av vi begge støtter Israel. Jeg skrev «På dagen 65 år etter at FN vedtok opprettelsen av en jødisk og en palestinsk stat», men burde for å være nøyaktig ha skrevet «På dagen 65 år etter at FN foreslo opprettelsen av en jødisk og en palestinsk stat,og kanskje lagt til «som resulterte i opprettelsen av en jødisk stat».
            Fint at feil rettes opp, men denne hadde mindre betydning. Det avgjørende var jo FNs positive holdning til en jødisk statsdannelse. Forekortelsen min ble foretatt av redaksjonelle grunner, for å få innledning kort nok, tilpasset den lengden som kan brukes av layout-messige grunner. Den innledende teksten på artiklene bør ikke være lengre enn bildelengden.
            Personlig er jeg forøvrig ening i hvert eneste ord i det avsnittet du siterer, og som jeg ikke fant plass til. Det er som alltid glimrende formulert av Rachel Suissa, og etter min vurdering helt korrekt.

      • eplejuice

        «Det er det eneste løftet den Palestina-
        arabiske part noen gang har holdt overfor
        det jødiske folk»

        http://www.youtube.com/watch?v=O7ByJb7QQ9U

  • eplejuice

    Når staten Israel ble opprettet på størrelsen med et middels norsk fylke var reaksjonene fra Iran til Marokko såpass at jødene måtte pakke kofferten og begi seg avsted. I antall overstiger disse flyktningene antallet arabere som av ulike grunner forlot Israel, men hvor 160.000 ble værende, og hvorav 1.250.000 i dag er israelske statsborgere. For å si som Erik Wold i NRK`s debattprogram: «Er det ikke noe med balansen her ?» når FN fortsatt påberoper særskilt flyktningesstatus til gruppen uprooted people», som vel for størstedelen har skapt sin situasjon selv?
    Forøvrig bør vel noen snart stille spørsmål om FN ikke kvalifiserer bedre for betegnelsen «The supreme fatwa organ» enn Forente Nasjoner, men det går muligens ut på det samme slik verden igjen forener seg mot geografiske lille Israel. Vi ser reaksjonsmønstre mot Israel som vi finner igjen når en kopter lager film eller Salman Rushdie lager bok om noen verselinjer. A-posten triumferer med oppslag om» soleklar seier» og VG «overveldende seier» til palestinerne, som om noen skulle være overrasket. Det man heller bør bør være overrasket over er at demokratiet i M.Ø trues på alle kanter med vestlige medier og politikere på slep, og som ikke klarerå ha flere tanker hodet enn gledesrusen over et nytt nederlag for Israel. Mon tro om dette mest skyldes palestinernes situasjon eller Israels demografiske sammensetning.

    “Det palestinske folk eksisterer ikke. Opprettelsen av en palestinsk stat er kun et middel for å fortsette kampen mot staten Israel for vår arabiske enhet. Det finnes ingen forskjell på jordanere, palestinere, syrere og libanesere. Det er kun av politiske og taktiske grunner at vi snakker om et palestinsk folk, fordi arabiske nasjonale interesser trenger å presentere et eget palestinsk folk i kampen imot
    sionismen. Jordan, som er en suveren stat med egne grenser, kan av taktiske årsaker ikke kreve Haifa og Jaffa, men som palestiner, kan jeg kreve Haifa, Jaffa, Beer-Sheva og Jerusalem.”Tidligere militærsjef i PLO, Z. Muhsein, 1977.

    Under er en som er inne på at slekten i Egypt med et tredvetalls familegrener burde hjelpe mere til, slik som også styrtrike Saudi Arabia, hvorfra prinsene
    kunne ta en kveldstur til casino i Paris og brenne av noen ti-talls millioner, eller spandere moskeer over hele Europa. Men nå er dette er i ferd med å snu, og Emiren av Qatar har nylig lovet store pengesummer til Hamas, men lille Norge vil vel fortsatt pryde seg i giverlandsguppen. Ellers er det verd å se nærmere på en omvisnig i de palestinske områdene, eller Palestina som det nå visstnok skal hete.

    «Den som ikke kan se at palerstinerne lider stor nød og at de har vært i en ekstremt presset situasjon helt siden staten Israels opprettelse må være helt blind eller hjerteløs.»
    Mulig det, men det var nå engang arabiske palestinerne som grep til våpen under mottoet om å kaste jødene på havet, da staten ble opprettet på et lite areal i første omgang, -- ikke så rent lite hjerteløst det heller, når det ellers er dokumentert at jødene forsikret araberne innefor grensene om at de ikke ville dem vondt i og med proklamasjonen av deres nye nasjon. Videre var det under d isse krigene Jordan tok Judea og Samaria, og slik forpurret løftet om et jødisk hjemland fra tidligere.
    Igjen, PLO ble opprettet før 1967 da araberne atter en gang søkte å gjøre rent bord, altså mot det opprinnelige lille Israel, og ikke inkludert vestbredden, som Israel da tok i en forsvarskrig, for å prøve seg igjen i 1973. Hva forteller dette om arabisk gjestfrihet (hjerteløshet) som jødene møtte i området allerede fra tidlig ? Når så Israel (Olmert) har villet innrømme 97% tilbake (Abbas påstod 93% såvidt jeg husker fra en ledende avis i New York), men avslo, hva betyr dette tror du ? Kan det være slik som Netanyahu sa i FN, at han da måtte akseptere staten Israel «along side with it»?
    Er dette bare tøv, eller hva viser historien og hva ville skjedd dersom han hadde gått med på det i en konflikt hvor fatwaene flyr løst under taket?
    Når du henviser til 1948, hvilken rolle spilte muftiens fatwa dengang ?
    Så hva jeg for min del finner hjerteskjærende er den drivende kraften i den arabiske oppstanden, hva som motiverer den, men aller helst at man ikke villig til å se «hostile track of records» fra den palestinske siden. Hva araberne foretar seg er det lite vi kan gjøre med, men vi trenger ikke oppmuntre dem heller.

    http://www.youtube.com/watch?v=WuS8i8J0hCA

    Men hiver altså Norge Israel under bussen.
    Addressing Abbas, Prosor observed that in his speech several minutes earlier, the P.A. leader had not used the phrase “two states for two peoples.” “In fact, I have never heard you say the phrase ‘two states for two peoples.’ Because the Palestinian leadership has never recognized that Israel is the nation-state of the Jewish people,” he said.
    cnsnews.com/news/a…alestinian-status-un

    http://www.youtube.com/watch?v=CdqoMKZaTxU

    http://www.youtube.com/watch?v=XwBSWN4s9JU

    http://www.youtube.com/watch?v=FFxYNwBoch4

  • eplejuice

    Hva jeg finner mest klandeverdig med FN og
    Norges rolle, er at de kjører på til tross
    for hva israelske ledere sier. Netanyahu
    har uttalt fra FN`s talerstol at årsaken til
    Abbas avslag mot fredsløsninger er at han da
    måtte godkjenne staten Israel ved siden av deres
    egen. Når det hevdes en såpass kraftig påstand,
    hvorfor blir den ikke undersøkt nærmere ? Men
    her gir altså Norge blanke blaffen i dualiteten
    fra Abbas, slik de gjorde med Arafat. At de tør
    må vel bety at de ikke engang bryr seg om sitt
    eget ettermæle når de fremstilles som tidenes
    narrer i arabernes spill.

    http://www.youtube.com/watch?v=b3L7OV414Kk

    http://www.youtube.com/watch?v=KPsOe9yRqTU

  • Klodrik

    Ganske bra innlegg fra Suissa denne gangen. Jeg synes det er rart at folk ikke ser at det er det palestinske lederskapet som er hinderet for fred. Det er de som er steile og ikke vil gi noe som helst. Det er de som sitter med ballen. Hvorfor ikke bare anerkjenne Israel som de får så mye hjelp fra, så får kanske sin egenselvstendige nasjon til og med.

  • Anonym

    Forstår ikke araberene`s nasjonal følelse til ett navn som britene fant opp. Greit nok med geografisk tilknytting til omerådet men det følelses aspektet knyttet til navnet palestina er hinsides.

  • Vidar

    Det FN-vedtaket det vises til, har ikke produsert 5 minutter med «fred», men derimot 65 aar med KRIG!
    Og dersom Dr. Suissa og andre «Israel-venner» virkelig MENER at et FN-vedtak om aa la palestinerne faa «observatoer-status» i FN er det samme som aa torpedere heile fredsprosessen (forresten, HVILKEN «freds»-prosess…?), viser jo det bare at ISRAEL overhode ikke er innstilt paa aa gi palestinerne NOE! «Fred» i israelernes terminologi, betyr at Israel skal faa ALT de onsker, og at palestinerne skal si seg enige i alt Israel krever og ber om!
    Skal det noengang bli fred i Midt-Osten, maa nok Israel TVINGES til aa akseptere en RETTFERDIG losning! Og det er definitivt ikke Israel som skal definere hva «rettferdig» betyr heller ;-)

    • eplejuice

      Abbas vil ha ALT. Han kan ikke definere annet enn skvalder. Se slik han harseller med kvartetten davel.

    • Vidar: Årsaken til at FNs vedtak i 1947 ikke resulterte i fred var at araberne ikke ønsket fred, men i stedet foretrakk å utslette jødene i Palestina, noe de mislyktes med.
      Dagens FN-vedtak er uheldig fordi det fjerner gullroten for de palestinske lederne. Hvorfor skal de velge å forhandle om en varig løsning med Israel dersom de kan oppnå det de ønsker gjennom FN-vedtak? Det er slik de nå kan komme til å tenke. Norge og FN burde i det minste stilt krav til de palestinske lederne både i Gaza og på Vestbredden om at de ankerkjente Israel som stat og var villige til å stanse alle fremtidige terrorhandlinger, inkludert terrorrakettene, før de godtok å gi palestinerne observatørsatatus.
      Aller helst burde jo kravet være at en palestinsk stat først kan etableres etter fredsforhandlinger og en avtale mellom palestinerne og Israel. Til nå har de palestinske lederne, i motsetning til de israelske, nektet å møte motparten til direkte forhandlinger uten forhånsbetingelser, og dermed sabotert fredsprosessen. Dagens FN-vedtak vil ikke bidra til å presse dem tilbake til forhandlingsbordet, tvert imot. For alle oss som sterkt ønsker en fredelig løsning på konflikten, basert på opprettelsen av en palestinsk stat, er FN-vedtaket en sørgelig nyhet.

      • Vidar

        Det araberne ikke ønska, Jan, var at deler av DERES landområder skulle gis bort til innvandrende sionister! Å hevde at ARABERNE «ikke ønska fred», er like idiotisk som å hevde at NORDMENN «ikke ønska fred» da de blei angrepet av tyske nazister 9. april 1945 -- og altså ikke bare kapitulerte, overga seg, umiddelbart!
        Heile opprettelsen av staten Israel var et gedigent politisk feilgrep, samt et gedigent overgrep mot den arabiske befolkninga som bodde i området! Og selv om en I DAG må forholde seg til at staten Israel er et faktum, betyr ikke det at en for all framtid må FORTSETTE å la Israel diktere den politiske situasjonen i Midt-Østen! 65 år med Israel som premissleverandør for «fredsforhandlinger» har vist seg å være et blindspor! Derfor er det et stor FORDEL for det som måtte være igjen av fredshåp at det nå fokuseres på en FN-løsning! Og Israels hysteriske reaksjoner, tyder jo på at de også ser dette… De ser at det nå kanskje kan BLI en løsning, en løsning DE ikke lenger er i stand til å diktere, en prosess DE ikke lenger er i stand til å lede.
        Hvis en virkelig ønsker både rettferdighet og fred, er detzte høyst gledelig!
        Hvis en kun ønsker et størst og sterkest mulig ISRAEL, er det selvsagt dårlige nyheter…

  • Anonym

    Jeg er faktisk glad at araberne angrep Israel 48.
    Hvordan ville det gått med Israel om araberlandene hadde godtatt delingsavtalen?

Leave a Reply

  

  

  


*

You can use these HTML tags

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>