Søk

Kategorier

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat

Derfor ble Radovan Karadzic dømt

Radovan_KaradzicDen folkemordtiltalte tidligere bosnisk-serbiske presidenten Radovan Karadzic er kjent skyldig i forbrytelser mot menneskeheten i FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia. De serbiske krigsforbrytelsene var grusomme, og kunne om ikke i omfang, så i alle fall i brutalitet, sammenliknes med nazistenes jødeutryddelser.

Karadžić ble kjent skyldig i folkemordet i Srebrenica i 1995, i krigsforbrytelser under beleiringen som kostet 10 000 mennesker livet i Sarajevo, og i forbrytelser mot menneskeheten i flere byer under krigen i Bosnia.

Kommunismens fall

Det hele startet etter at den kommunistiske diktatoren i Jugoslavia, Josip Tito, døde i 1980, og det gamle kommunistiske Øst-Europa begynte å smuldre opp på slutten av 80-tallet. Den jugoslaviske staten, som var sammensatt av flere etniske grupper, hvorav serbere, kroater og muslimer var de dominerende, begynte å gå i oppløsning, og Bosnia løsrev seg etterhvert fra Jugoslavia.

Radovan Karadzic bakgrunn

I Bosnia fantes det både kroater, serbere og muslimer, og ved valg delte befolkningen seg etter disse etniske skillelinjene. Det serbiske partiet ble ledet av Radovan Karadzic. Han var en psykolog og poet, født i Montenegro i 1945. Faren hans hadde vært medlem av den serbiske nasjonalistiske geriljabevegelsen, som både kjempet mot nazistenes okkupasjon og Titos kommunistiske partisaner under den andre verdenskrigen. Da kommunistene overtok makten ble han arrestert, og satt i fengsel under det meste av Radovans oppvekst. Radovan vokste opp sammen med sin mor, som har beskrevet sin sønn som lojal, hardt arbeidende, flink til å hjelpe til med husarbeidet hjemme, og til å hjelpe skolekammerater med lekser. En høflig ung gutt, som viste stor respekt for eldre mennesker.

I 1960 flyttet Radovan Karadzic til Sarajevo i Bosnia. Der møtte han sin kone, Ljiljana, tok en doktorgrad og fikk jobb som psykolog ved et lokalt sykehus. Han begynte også å skrive dikt, og kom under innflytelse av en nasjonalistisk forfatter, Dobrica Cosic, som oppfordret han til å gå inn i politikk. Etter en kortere periode i et grønt parti, var han med på å stifte det serbiske demokratiske partiet i Bosnia.

Kampen for et Stor-Serbia

Radovan Karadzics parti hadde fra første stund som hovedformål å bidra til å etablere et Stor-Serbia. Karadzics mente at den eneste måten å ivareta serbiske nasjonale interesser på var å samle alle serbere i den jugoslaviske staten. Da også Bosnia og Herzegovina erklærte uavhengighet fra Jugoslavia gjennom et vedtak i delstatsforsamlingen 15.oktober 1991, gikk serberne imot. Karadzic hadde lenge sett hvilken vei det ville gå. Valget i 1990, som ga muslimsk og kroatisk flertall, gjorde det i praksis umulig å beholde Bosnia og Herzegovina som en del av Jugoslavia gjennom demokratiske prosesser. Allerede våren 1991 begynte derfor Karadzic og det serbiske partiet å organisere et eget serbisk område innenfor den bosniske republikken.

I september 1991, allerede før beslutningen om å løsrive Bosnia og Herzegovina fra Jugoslavia ble tatt av delstatsforsamlingen, proklamerte Karadzics parti, SDS, en egen serbisk region innenfor Bosnia og Herzegovina. Det ble også arrangert eget valg blant serberne i Bosnia og Herzegovina til et eget serbisk parlament, som 9.januar 1992 erklærte en egen serbisk republikk, som skulle innbefatte ”de serbiske regionene innenfor Bosnia og Herzegovina, og andre serbisk etniske områder, inkludert de regionene der serbere er i mindretall som et resultat av folkemordet på serbere under den andre verdenskrigen”. Denne serbiske republikken skulle være en del av Jugoslavia.

Etter våpenhvileavtalen med Kroatia høsten 1991 ble den delen av den jugoslaviske armeen som hadde kjempet i Kroatia trukket tilbake og plassert i Bosnia og Herzegovina. Samtidig begynte SDS å levere ut våpen til sivile serbere. Etter at parlamentet i den nye serbiske republikken 12. mai 1992 vedtok å opprette en egen hær, ble de jugoslaviske soldatene, som nå var stasjonert i Bosnia og Herzegovina, innlemmet i den serbiske hæren, sammen med de bevæpnede sivile serberne. Offisielt trakk den jugoslaviske hæren seg ut av Bosnia og Herzegovina en uke senere.

Den nye serbiske armeen ble ledet av general Ratko Mladic. En tidligere kommunist, som nå var blitt en overbevist serbisk nasjonalist. Han ble født i den bosniske landsbyen Kalinovik i 1942, vokste opp under Titos Jugoslavia, og ble offiser i den jugoslaviske armeen. I 1991 ledet han de jugoslaviske styrkene som kjempet mot Kroatia. Deretter ble han overført til den største bosniske byen, Sarajevo, før han ble utnevnt som leder for den serbiske hæren.

Etnisk rensning

Serberne i Bosnia og Herzegovina stod nå godt rustet til å gjennomføre sine forsetter: En fullstendig etnisk rensning av muslimer og kroater i de områdene som skulle tilhøre den nye serbiske republikken og fortsatt være en del av Jugoslavia. For å gjøre områdene serbiske måtte muslimene og kroatene fjernes, enten ved deportasjon eller gjennom drap. Deres katolske kirker og muslimske moskeer måtte ødelegges. Og deres eiendommer ødelegges eller overføres til serbere. En ny krig, lokal, men like grusom som andre verdenskrig, var i gang. I Europa.

Overalt hvor serberne vant kontroll, ble bosniske muslimer og kroater samlet opp, og tvunget til å marsjere til samlingssteder hvor de ble videresendt til konsentrasjonsleirer. Tilfeldige personer ble plukket ut fra folkemengden og skutt. Enkelte landsbyer ble totalt jevnet med jorden. Andre steder ble bygningene tatt vare på og bebodd av serbere, etter at eierne var blitt tvunget til å skrive under på at deres hjem ble overført til nye eiere. Kvinner ble systematisk voldtatt. Noen ble deretter drept, men mange fikk leve og føde barn. Hensikten var at barna skulle være av blandingsrase, og dermed undergrave muslimer og kroater som etnisk gruppe. De heldigste ble sendt ut av de serbiske områdene i live, enten til Kroatia eller til områder under kontroll av den internasjonalt anerkjente bosniske regjeringen.

Politifolkene og de militære som opererte konsentrasjonsleirene, der muslimer og kroater ble voldtatt, nedverdiget, ydmyket, slått og utsultet, og soldatene som utførte voldtektene og massehenrettelsene, var alle under direkte kontroll av general Mladic og president Karadzic. Det dreide seg om en godt organisert, disiplinert, og planlagt kampanje som hadde til hensikt å ødelegge en nasjon, etnisk og religiøs gruppe, helt eller delvis. Med andre ord: Et organisert folkemord.

Beleiringen av Sarajevo

Krigen gikk hardt ut over befolkningen i Bosnia og Herzegovinas hovedstad, Sarajevo, som ble omringet av serbiske styrker som stanset alle forsyninger til byen av mat og medisiner i 44 måneder. I en krigssituasjon er det ikke en krigsforbrytelse å omringe en by, men serberne gjorde mer enn å holde innbyggerne som fanger i deres egen by. Fra høydene i utkanten av byen var det plassert serbiske rakettstillinger, og derfra opererte også serbiske snikskytere med sine Dragunov rifler med teleskopsikte.

En amerikansk journalist som besøkte de serbiske styrkene over den jødiske kirkegården i byen, fikk kikke inn i et slikt teleskopsikte. Han kunne se mønsteret i et gullkjeden som hang rundt halsen til en kvinne. Ja, til og med fargen i øynene til bosnierne i byen. Snikskyterne visste godt at deres ofre var sivilpersoner. De kikket i siktet. Lot en gammel kone passere. Snudde siktet mot en ung jente som sprang gjennom gatene, og skjøt. De plukket ut tilfeldige ofre. Den eneste hensikten var å terrorisere byens innbyggere. Deres liv ble en daglig kamp for å overleve. Uten gass, elektrisitet og rennende vann, måtte folk av og til bevege seg utendørs for å få tak i de mest nødvendige godene de trengte for å overleve. Det var en sport med livet som innsats.

De serbiske styrkene som omringet Sarajevo ble ledet av general Mladic. Ordren om å omringe byen ble gitt av president Karadzic. Beleiringen av Sarajevo varte helt fra 1.april 1992 til 30.november 1995. I dag ble Karadzic dømt skyldig i krigsforbrytelser i forbindelse med beleiringen av Sarajevo.

Srebrenica

Samtidig ble Karadzic funnet skyldig i folkemordet i Srebrenica i 1995, den verste enkeltstående krigsforbrytelsen i Europa etter sist verdenskrig.

For å oppnå målet om et sammenhengende etnisk rent serbisk område, som skulle slåes sammen med Serbia, var det viktig for serberne å få kontrollen over et lite område med stort muslimsk folkeflertall. Dette området het Prodrinje, og den største byen i området var Srebrenica. Området lå som en muslimsk enklave midt inne i et rent serbisk område. Hit flyktet mange muslimer etter hvert som serberne tok kontroll over andre områder. I januar 1993 tok serberne kontroll over flere landsbyer i området og reduserte det regjeringskontrollerte området rundt Srebrenica til 150 kvadratkilometer. Sivilbefolkningen søkte tilflukt i byen som vokste ytterligere til en størrelse på mellom 50 000 og 60 000 innbyggere.

Forholdene i Srebrenica begynte å bli uutholdelige. Byen var voldsomt overbefolket De serbiske styrkene som omringet byen hadde ødelagt vannforsyningen, slik at det nesten ikke var rennende vann igjen. Primitive generatorer ble laget for å produsere et minimum av elektrisitet. Det manglet mat og medisiner. Befolkningen var livredd de serbiske styrkene som nærmet seg.

FNs svik

I denne situasjonen besøkte den franske generalen Philippe Morillon fra FNs fredstyrker byen. Han holdt en offentlig tale på torget, og lovet de skrekkslagne innbyggerne at de skulle beskyttes av FN. Deretter organiserte han en evakuering av mellom 8000 og 9000 bosniere, til protest fra den bosniske regjeringen i Sarajevo, som mente at FN på den måten bidro til etnisk rensning av området. I ettertid skulle det vise seg at de muslimene som rømte byen i mars og april 1993 hadde all grunn til å takke FN. Mange andre, som stolte på generalens løfte og ble igjen i byen, fikk det ikke.

13.april 1993 fikk FN beskjed av serberne at Srebrenica ville bli angrepet to dager senere, med mindre bosnierne overga seg og godkjente å bli evakuert. Tre dager senere fulgte FNs sikkerhetsråd opp løftet fra den franske generalen, og vedtok at området rundt Srebrenica, sammen med to andre bosniske enklaver, Zepa og Gorazde, skulle beskyttes av FN. 18.april kom den første gruppen med FN-soldater til Srebrenica. I første omgang forhindret det et serbisk angrep mot byen, men det var bare foreløpig.

Srebrenica var omringet av mellom 1000 og 2000 disiplinerte serbiske soldater, godt utrustet med tanks, panservogner, artilleri og raketter. De bosniske styrkene som var igjen i enklaven var verken godt organisert eller godt utrustet. De manglet et effektivt kommunikasjonssystem. Soldatene brukte gamle jaktgevær, eller var uten våpen, og nesten ingen bar uniform.

Serberne rundt byen forsøkte å forhindre internasjonale hjelpeorganisasjoner å komme inn i Srebrenica med mat og medisiner. FN-styrkene ble nektet å få inn våpen og utstyr. I tillegg var det sporadiske angrep fra serbiske soldater inne i byen. På den andre siden beordret FN de bosniske styrkene i Srebrenica til å trekke alt bevæpnet personell ut av den FN-sikre sonen. Det var meningen at den skulle være demilitarisert. Bosnierne nektet. De ville ikke gå rundt ubevæpnet mens mer enn 1000 godt bevæpnede serbiske soldater omringet byen. Bosniske helikopter overtrådte FNs flyforbud over området og fløy inn våpen, og bosniske soldater skjøt mot serbiske styrker i utkanten av byen. Serberne klaget og påstod at den FN-sikre sonen ble brukt av bosnierne til å planlegge en offensiv mot de serbiske stillingene utenfor byen.

Samtidig ble det stadig vanskeligere å få gjennom forsyninger. Selv FN-styrkene begynte å få problemer med mat, medisiner, bensin og ammunisjon. De måtte begynne å patruljere til fots. Nederlandske FN-soldater som forlot byen, ble nektet av serberne å ta seg inn igjen, og antallet ble derfor etter hvert redusert fra 600 til 400.

I mars og april 1995 oppdaget FN-soldatene en styrkeoppbygging av serbiske soldater i områdene rundt et par av FNs observasjonsposter i utkanten av byen. Samtidig ga president Radovan Karadzic ordre til sine soldater om ”å skape en uholdbar situasjon av total usikkerhet uten noe håp om å overleve for innbyggerne i Srebrenica”. 6.juli begynte serberne å sende raketter mot byen. Tre dager senere rykket serbiske styrker fire kilometer inn i den bosniske enklaven, og stanset først en kilometer fra Srebrenica. De møtte ingen motstand fra bosniske soldater, og det kom ingen reaksjoner fra FN. Stimulert av den manglende motstanden ga Radovan Karadzic ordre til general Mladic og hans serbiske styrker om å rykke inn i byen.

10.juli ba den nederlandske oberstløytnant Karresman, lederen for FN-soldatene som skulle forsvare byen, om luftstøtte fra NATO-fly. Han fikk ingen respons før ved 14.30-tiden dagen etter, da NATO bombet noen få serbiske tanks som kjørte fremover mot byen. Da de serbiske styrkene truet med å drepe nederlandske FN-soldater, som de hadde tatt til fange under fremrykkingen, og med å sende raketter mot FN-soldatenes hovedleir i Potocari i utkanteren av Srebrenica, stanset NATO flystøtten.

I praksis uten noen former for motstand fra FN, kunne serberne rykke inn i den FN-sikre sonen. 11.juli 1995 ble general Mladic filmet av serbisk TV, mens han skålte i champagne med oberstløytnant Karresman i FNs hovedkvarter.

FNs knefall for serberne skulle vise seg å få alvorlige konsekvenser for tusenvis av mennesker, som hadde trodd på FN-generalene og FNs sikkerhetsråds løfter, og flyktet inn i det FN-kontrollerte området. De neste dagene skulle vise seg å bli et mareritt for den bosniske sivilbefolkningen.

Massakrene

Om kvelden 11.juli var så mange som mellom 20 000 og 25 000 flyktninger kommet frem til FN-leiren. Noen tusen hadde klart å ta seg helt inn i leiren, mens de fleste slo seg ned i forlatte fabrikkbygninger, eller utendørs i områdene rundt FN-leiren. De klamret seg til håpet om at de ikke ville bli angrepet så nær FN-leiren. Eller drømte om at FN-soldatene ville sette seg til motverge mot de serbiske soldatene. De aller fleste var kvinner, barn, pensjonister eller handikappede, ettersom de fleste mennene hadde tatt seg opp i skogen i et forsøk på å komme ut av området. Inne i selve FN-leiren ble det anslått å være rundt 900 menn. Det var en kaotisk situasjon. Julivarmen var kvelende, og det var lite vann og mat.

Neste morgen kunne flyktningene se serbiske soldater sette hus og høystakker i området i brann. Serbiske soldater blandet seg med sivilbefolkningen utenfor leirområdet. Soldatene fortalte flyktningene at de måtte reise vekk. Dette var serbisk land. Vitner har i etterkant fortalt at det forekom flere drap på bosniske sivile i området. Et vitne så mellom 20 og 30 lik liggende i en haug bak en transportbygning, ved siden av en traktor. Ett annet vitne så en soldat skjære opp en ung gutt midt i en flokk med mennesker. I et område bak en sinkfabrikk ble mer enn 100 bosniere skutt, og likene slengt opp på en truck.

Det var ikke lett å få sove da mørket falt på om kvelden 12.juli. Flyktningene i leirområdet kunne høre skrik og geværskudd. Soldater gikk rundt mellom flyktningene og plukket ut tilfeldige personer fra folkemassen, som de førte bort. Noen kom tilbake. Andre ikke. Et vitne så tre brødre i tenårene bli ført bort av soldater. Da moren gikk for å lete etter sine sønner, fant hun dem med strupen skåret over. En nederlandsk FN- lege var vitne til at serbiske soldater voldtok en ung jente på en blodig madrass. –”Etterpå ble hun fullstendig gal”, fortalte legen senere. Alt foregikk foran øynene til de FN-soldatene som skulle ha forsvart sivilbefolkningen, men som ikke engang løftet på geværene.

Allerede morgenen 12.juli ankom flere busser til Srebrenica og Potocari. Serberne separerte de gjenværende gutter og menn som var eldre enn 12 år fra kvinnene, og plasserte kvinnene og de minste barnene i bussene som kjørte dem ut av området og i sikkerhet. Ratko Mladic dukket opp i egen person sammen med det serbiske TV-teamet. Han delte ut drops til ungene, og kom med følgende uttalelse til folkemassen: ”Jeg er general Mladic. Ingen kan redde dere. Ikke Gud. Ikke FN. Bare jeg kan redde dere.” Dessverre var det ikke alle generalen ønsket å redde.

Mens kvinnene ble kjørt til den bosnisk kontrollerte byen Kladanj, ble mennene plassert i en bygning i Potocari, og senere kjørt til landsbyen Bratunac. Samtidig var mellom 10 000 og 15 000 bosniske menn på vei gjennom skogen for å ta seg ut av området. Blant disse var soldater fra den bosniske hæren. Bare noen ganske få av dem var bevæpnet. Kolonnen av flyktende menn og gutter, ble angrepet av serbiske styrker. Noen klarte å komme seg ut av det serbisk kontrollerte området, men de fleste ble tatt til fange og ført til oppsamlingsleiren i Bratunac.

Fra oppsamlingsleiren ble grupper av menn ført til tomme skolebygninger eller varelagre. Der måtte de vente i noen timer, usikre på deres videre skjebne. Etter en stund kom flere busser og lastebiler, som ble fylt opp med fanger, ofte med bind for øynene og hendene bundet på ryggen. På markene i skogsområdene utenfor Srebrenica ble de dyttet ut av bussene og lastebilene, delt opp i små grupper, tvunget til å stille seg opp på en linje med ryggen mot soldatene, og skutt. Deretter sjekket soldatene om noen fortsatt var i live. De fikk et nytt skudd i hodet, ofte etter at serberne hadde latt de ligge og blø en stund.

Øyenvitner

Øyenvitner har fortalt flere detaljer om massehenrettelsen, slik at vi vet noe om hvordan det skjedde, og hvor. Ved elven Jadar klarte eksempelvis en bosnisk mann, som ikke ble truffet skikkelig av geværskuddene, å hoppe i elven og svømme vekk. Han fortalte at 17 menn ble plassert ved elvebredden og skutt. Mellom 1000 og 1500 menn og gutter ble plassert i et varehus. Da det ikke var plass til flere startet soldatene å kaste granater og å skyte inn i menneskemassen. Vakter som var stasjonert utenfor bygninger skjøt alle som forsøkte å rømme gjennom vinduene. Et vitne som ble plukket ut fra bussen med kvinner og barn, ble plassert i en lastebil sammen med 22 andre bosniske menn og gutter, med hendene bundet på ryggen. Bilen stanset og soldatene gikk bak bilen og begynte å skyte mot fangene, mens de fremdeles befant seg på lasteplanen.

En av de best organiserte massehenrettelsene fant sted utenfor byen Orahovac. Fanger ble fraktet med 30 kjøretøyer fra oppsamlingsleiren i Bratunac til en skole i Orahovac, tidlig på morgenen 14.juli. Det kom nye fanger til skolen hele dagen. Til slutt var den fylt med rundt 2000 bosniske muslimer, deriblant unge tenåringer og gamle pensjonister. Plutselig dukket Ratko Mladic opp. Han henvendte seg til fangene og sa: ” Vel. Deres regjering vil ikke ha dere, og det er min oppgave å ta vare på dere”. Deretter forsvant han, for igjen å dukke opp i skogsområdet utenfor byen. Dit ble fangene ført i grupper og skutt. Gravene ble dekket til med jord med hjelp av gravemaskiner.

Et vitne som overlevde ved å spille død, så plutselig en rød bil dukke opp ved et av henrettelsesstedene. Ut av bilen kom general Ratko Mladic. Han så på mens flere muslimer ble henrettet, før han satt seg i bilen og kjørte bort.

Fanger fra Bratunac, som ikke ble kjørt til Orahovac, ble i fraktet med busser til en skole i landsbyen Pilica, hvor de ble holdt i to dager. De fikk verken vann eller mat, og det var svært varmt i skolen. Mange fanger døde på grunn av varmen og dehydrering. 16.juli ble de overlevende ført ut i skogen og skutt.

Mønsteret var det samme overalt. Til sammen ble mellom 6000 og 8000 gutter og menn henrettet i områdene rundt Srebrenica i juli 1995. Det var den største nedslaktningen av sivile i Europa etter krigen.

Det var ingen tilfeldige drap fordi soldater gikk amok. Det var en grundig planlagt og disiplinert gjennomføring av en ordre gitt av den militære ledelsen. Av Ratko Mladic. Hensikten var å tilintetgjøre den mannlige muslimske befolkningen i området. Og bak Ratko Mladic, som den politisk ansvarlige for massakren, stod Radovan Karadzic. Nå har han fått sin straff. Hvor lang den blir er ikke fastsatt, men ut i frihet kommer han nok aldri.

Serbia kviet seg lenge fra å ta ansvaret for massakren i Srebrenica, Men i 2013 tok den daværende serbiske nasjonalistiske presidenten, Tomislav Nikolic, bladet fra munnen, og ba personlig om unnskyldning på vegne av sitt folk. Dermed innrømmet han også Serbias medansvar for massakren.

BBC har laget denne dokumentaren om Srebrenica

Dommeren leser opp dommen for massemorderen:

23 comments to Derfor ble Radovan Karadzic dømt

  • Anonym

    Den etniske rensingen av katolikker fra Bosnia later Simonsen som ikke eksisterer. Over en halv million er fordrevet siden Simonsens «moderate muslimer» kom til makten.

    Helt som forventet.

    • Anonym: Nå er det ikke det denne artikkelen handler om. Den er skrevet i forbindelse med dommen over Radovan Karadzic og handler derfor om hans ugjerninger. Både muslimer, kroater og serbere er tidligere dømt av denne krigsforbryterdomstolen. Det foregikk overgrep mot sivilbefolkningen fra alle krigførende parter. Men det må sies at overgrepene som kroater og muslimer var ansvarlige for ikke hadde den samme karakteren og størrelsen som massakren i Srebrenica, som uten tvil var den verste enkelthendelsen under denne krigen.

  • Anonym

    burde vært betimelig å spørre:
    hvem har utpekt vest europa
    les
    eu systemet til å
    fremstå som folkedomstol for all verden?
    men Simonsen dilter i takt!!!
    mistet ALL seriøsitet da han stod og poserte foran stortinget
    sammen med denne ekle dundra Erna Solberg
    riktignok med en halvprofetisk tittel på sitt bokverk: døden på stortinget

    SLIK JEG SER DET!!

    alltid fått høre at jeg erzo bør beskyttes mot meg selv
    men et factum:
    det gjelder også i høyeste grad Jan Simonsen
    noe mere ureflektert samfunnsdebattant finnes vel knapt

    • Anonym

      «hvem har utpekt vest europa
      les
      eu systemet til å
      fremstå som folkedomstol for all verden?»

      Her har du et viktig poeng!

      Det har de selv gjort. Våre «humane» ledere.

      Synet sitt fremmes ved å slippe haugevis av bomber over dem som måtte være uenige. Snart har disse selvoppnevnte «humanistene» destabilisert store deler av verden

    • erzo: Krigsforbryterdomstolen for Jugoslavia har ikke noe med EU å gjøre, selv om den er lokalisert i et EU-land

      • erzo

        som politiker kan De selvsagt formaliteter på fingerspissen..
        ingen tvil..
        men jeg stiller spørsmål ved eu systemet..
        som «åndlige» trådtrekkere
        Bruxelles og eu og bla bla
        denne eliten som mener seg å skulle

        «refse» hvermannsen over hele verden nesten

        denne eu narcisissmen!!!
        motbydelig skue!!

  • Anonym

    bra innlegg anonym
    luta lei «harehoppene til Simonsen!!!

    sj

  • Max

    Slik jeg oppfatter det på nyhetene ble han frifunnet for det alvorligste tiltalepunktet som omhandlet tiltale for folkemord.

    • Max: Han ble dømt for massakren i Srebrenica, som av dommeren ble betegnet som et folkemord, men frikjent så vidt jeg forstod for en hendelse i en annen by fordi den ikke var av en karakter som kunne defineres som folkemord.
      Så han ble nok ikke frifunnet for de alvorligste forbrytelsene: beleiringen av Sarajevo med 100 000 drepte, og massakren i Srebrenica med 8000 drepte, hovedsaklig sivile. Overskriften i NRK lyder: «Karadzic dømt til 40 års fengsel for folkemord»
      NRK skriver «FN-domstolen fant Karadzic skyldig i folkemord for massemordene i Srebrenica og for krigsforbrytelser under den tre år lange beleiringen av Sarajevo der mange tusen mennesker mistet livet.Men han ble frikjent for ett av punktene om folkemord». Så da skulle det være oppklart.

  • Anonym

    Også i Sør Afrika pågår det er folkemord på hvite. Det er usikkert hvor mange hvite som har forlatt landet. Myndighetene vil ikke gi ut nøyaktige tall. En av årsakene er vel at de selv ikke vet antallet. Trolig er det en million +/-. Men det går uansett dårlig med Sør Afrika. Akkurat som vi «rasister» spådde. Landet er på vei mot vanlig afrikansk standard, og snart er det ikke nok hvite igjen til å betale pensjoner (fra 2017-18) eller annen offentlig service. Det går som det gjorde i Rhodesia da negrene overtok

    http://www.fin24.com/Opinion/rule-by-middle-finger-is-bad-for-sa-20160323

    Han som har skrevet artikkelen jeg linker til er selv sort.

    Jakten på hvite mennesker som skal gi alle verdens fattige et bedre liv må mislykkes. Det er ikke et tilstrekkelig antall hvite. Donald Trump beskyldes for å være ond fordi han har skjønt noe så enkelt som at hvite amerikanere ikke kan eller vil forsørge fattige mennesker fra Mexico. Det har ikke europeere gjort, det velter fortsatt inn mennesker fra den 3. verden, og de skjønte det ikke før det var for sent. Nå er det ingen vei tilbake.

    Det er et paradoks at en domstol i Vest-Europa dømmer en kar for folkemord samtidig som det pågår ett like utenfor rettslokalene. «Sprengt europeer» er blitt dagligdags. Millioner europeere er fordrevet fra sine opprinnelige boligområder. Denne etniske rensingen kalles i nytale for klatring på en boligstige.

    Den pågående nedslaktningen av hvite europeere kalles terror begått av radikale muslimer. De som sitter i europeiske parlamenter er ikke bedre enn menneskene som førte kartoteker over de som skulle avluses i Tyskland for noen tiår siden. Faktum er at folk utryddes. Selv om en og annen påstår at det er selvvalgt. Europeere skal visstnok i demokratiske valg ha stemt for sin egen utryddelse.

  • erzo

    Simonsen tåler ikke koblingen
    Serbia /Israel
    han sletter konsekvent
    kommentarer..
    jeg derimot
    har stor sans for serbere
    (har jobbet med mange)
    OG Israel
    eter å ha svettet på deres gårdsbruk
    i hardt fysisk arbeide!

    «så da skulle det være oppklart»

    Simonsen har INGEN troverdighet
    etter å ha POSERT med Erna foran stortinget
    privat kan han selvfølgelig være «verdens beste joviale kompis»
    men IKKE i offentligheten!!

    LITE reflektert samfunnsdebattant
    slik jeg ser det.

  • Charles Nielsen

    Endnu et justitsmord.
    Nuslimerne er jo ikke et hak bedre.

  • Bestemor

    Ratko Mladic og Radovan Karadzic må få komme til Norge. Dem trenger asyl, og vi trenger slike handlekraftige menn. Hvordan skal vi ellers få bukt med islam. islam vedtar død over oss, vi sier det er greit. Selv feiterna oppfører seg som en full sjømann.

    • Bestemor «Feiterna». Jeg har skrevet flere ganger i kommentarfeltet at jeg sletter alle kommentarer som angriper navngitte og gjenkjennelige politikere på grunn av deres utseende. Det er usaklig. Jeg lar dette innlegget stå, men for fremtiden bør du ha det i bakhodet dersom du ønsker at kommentaren skal bli stående.
      Når det gjelder Mladic og Karadzic er dette massemordere og krigsforbrytere helt på linje med Gøring og andre nazileder. De burde helst vært dømt til døden. Mem Mladic døde dessverre før saken hans kom opp, og Karadzic kan ikke få den straffen han fortjener siden vi har så liberale straffebestemmelser.

Legg inn en kommentar