Søk

Kategorier

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat

Samfunnsendringen

Rachel1«I historiebøker og islandske sagaer kan vi lese om hvordan det var i Norge den gang det var storfamilier, ætter og klaner som hadde makten i landet og tvistemål dem imellom ble oppgjort gjennom feider og blodhevn.  Det er lenge siden det var slik i Norge, men i den arabiske verden er det slik fremdeles, og det er ingen grunn til å tro at det vil bli annerledes der i overskuelig fremtid,» skriver dr. Michal Rachel Suissa, og fortsetter:

«For så vidt hadde de rett forfatterne av et notat i Utenriksdepartementet som mente at de gamle diktatorene i regionen skapte en viss stabilitet.  Slik ble det også i Norge da alle småkongene ble erstattet av en mektig diktator. 

Når vi omtaler landene i Midtøsten som ”stater” og endog ”kongedømmer” som til og med har ”parlamenter,” har vi lett for å glemme at dette er politiske kulisser som disse områdene for bare et århundre siden ble utstyrt med av vestlige kolonimakter, især av England og Frankrike.  Da stormaktene etter første verdenskrig, i sin iver etter å skaffe seg kontroll over regionens ressurser, med linjaler trakk opp fremtidige ”statsgrenser” i denne del av verden, hadde de ingen kunnskapsbaserte forutsetninger for å skape rimelig etnisk og kulturelt homogene ”nasjonalstater” for dem som bodde der, selv om de trodde det var det de gjorde.  

De streket opp ”grenser” på kryss og tvers gjennom lokale stammeområder utnevnte ”konger” som de pyntet med glitter og stas og la et solid grunnlag for de kaotiske krigene som våre ubehjelpelige mediefolk i dag kaller ”den arabiske våren” og som de for noen år siden satte sin lit til fordi de trodde det var ”frihet og demokrati” araberne kjempet for.  De fleste kjempet for å få tilgang til diktatorens våpenlagre som de forsynte sine stamme- og klanledere fra slik at disse kunne videreføre de feidene som hadde vært undertrykket i så mange år.  Dette er i hovedsak det som pågår i Midtøsten nå. 

Ut av dette kaoset kommer det millioner av mennesker, flyktninger og migranter, som har bodd på feil side av en eller annen grense, og som nå ikke ser annen mulighet enn å forsøke å komme seg til Europa for å berge liv og lemmer.  Sammen med dem kommer det opportunister som har lært å dra nytte av selv den største elendighet.  De kommer hit fra hele den islamske verden.  Noen av dem har sendt barn i forveien for å åpne muligheter for resten av storfamilien.  Det er alle disse menneskene flyktningedebatten nå dreier seg om i Norge.  

I denne debatten hører vi påstander om misbruk av forskning i politisk øyemed når statsråd Listhaug viser til en FAFO-rapport.  Vi er imidlertid slett ikke sikre på hvem som misbruker forskningen mest, Regjeringen, FAFO, UiO eller NRK.  Å tro at en beskjed fra en afghansk klanleder til et av barna om å dra til Norge for å finansiere familien fører til en helt frivillig reise, er et uttrykk for alvorlig kunnskapsbrist om klansamfunnets maktforhold, lover og regler fra forskerens, Universitetets og NRKs side.  

Ifølge et oppslag i VG mener imidlertid statsminister Erna Solberg at Norge har kapasitet til å ta imot langt flere flyktninger – men at integreringen er en utfordring.  Det siste er vi uenig med henne i.  Integrering av alle disse menneskene i et åpent vestlig liberalt demokrati er ikke en utfordring, – det er en umulighet dersom samfunnet skal forbli et åpent liberalt demokrati.

”Jeg mener vi kan mestre å ta imot og bosette 30.000 flyktninger i året, og at dette kan pågå over noen år,” sier statsministeren, men mener likevel at det ligger en stor utfordring i å skaffe nok arbeidsplasser til at alle kan være selvforsørget.  ”Klarer vi å få de i jobb? Klarer vi å gi de et meningsfylt liv? Klarer vi å sørge for at de opplever å bli en del av vårt samfunn? Mange glemmer at det er veldig vanskelig å komme inn i det norske arbeidsmarkedet. … Dersom Norge får mange innvandrere og vi skal sørge for at alle får jobb må vi tenke på at samfunnet vårt vil forandre seg over tid,” sa hun blant annet. 

Det siste har hun utvilsomt rett i.  Samfunnet vårt vil måtte forandre seg.  Det mest bemerkelsesverdige ved den forandringen vil være at den vil bli den mest gjennomgripende omveltningen som har skjedd i nyere norsk historie, og den vil bli gjennomført av landets ledere uten at det norske folk er blitt spurt eller på annen måte vil ha hatt et ord med i laget.  Slike forandringer i samfunnet har også skjedd andre steder i Europa, og vi vet derfor en god del om hvilke forandringer vi har i vente.  Eksemplene og forbildene finner du i europeiske byer som Stockholm, Malmö, Marseilles, Brussel og Paris. 

Vi behøver ikke spekulere over dimensjonene i det som forestår.  Når statsminister Solberg konstaterer at vi kan mestre å bosette 30.000 i året ”over noen år,” og den sittende regjeringen i hvert fall må antas å operere med et lavt anslag som opposisjonen neppe vil være tilfreds med, har vi grunnlag for å forstå hva den annonserte forandringen av samfunnet vil innebære. 

Når vi i et forsiktig anslag tar med virkningen av familiegjenforening som for hver av de mange enslige flyktningene neppe vil bety færre enn ti i tillegg, må vi over en tiårsperiode se for oss at vi i heldigste fall som et absolutt minimum vil måtte oppretteet bysamfunn på størrelse med dagens Oslo, bare for å få dem under tak.  

Vi forstår statsministerens behov for å fortelle dette nå.  Hun vet at om noen år er det noen som vil spørre hvordan dette kunne skje uten at vi fikk vite det i tide og hvorfor ingen la dette spørsmålet ut til offentlig demokratisk debatt mens det ennå var tid.  Statsministeren vil da kunne vise til sin uttalte bekymring om hvorvidt vi klarer å få dem i jobb, gi dem et meningsfylt liv eller sørge for at de opplever å komme i lønnet arbeid og bli en del av vårt samfunn. Statsministeren har nemlig god grunn for sin bekymring.  Det er lite som tyder på at det vil gå annerledes i Norge enn det gikk i Sverige og Belgia. 

Ikke noe sted i Europa har man klart å finne sosialt og politisk akseptable svar på de spørsmålene statsministeren kaller”utfordringer.”  Selv i Norge hvor vi ennå en stund kan operere med romslige sosialbudsjetter, er utviklingen av parallellsamfunn i gang.  Det er kanskje ikke politisk korrekt å snakke om det, men for dem som gjenkjenner symptomene er svaret tydelig: Man kan integrere og endog assimilere enkeltindivider fra mange kulturer, selv i et lite land som Norge.  Men når disse menneskene samler seg i hundretusener på ett eller få steder, vil normal sosial dynamikk over tid føre til dannelse av alternative homogene lokalsamfunn der hvor mange med nært kulturelt slektskap holder til og søker sammen. 

Denne utviklingen vil etter hvert overdøve alle forsøk på ”integrering” fra myndigheters side.  Slike parallellsamfunn vil over tid utvikle sin egen økonomi, institusjoner og lovgivning utenfor myndighetenes kontroll, ofte basert på kriminalitet og utbytting.  Når denne utviklingen har gått for langt oppleves tendenser til å se mellom fingrene på dem og bare la dem leve sine egne liv.  Det er det vi ser eksempel på i byer som Brussel og Malmö, og det er spirene til dette vi har sett eksempler på i Oslo-regionen.  

Et viktig kjennetegn ved den pågående samfunnsendringen som statsministeren glemte å nevne, men som vi opplever i stadig flere europeiske land og storbyer, er at de som er igjen av den gamle velintegrerte jødiske befolkningsgruppen ser seg tvunget til å bryte opp og emigrere til Israel fordi de ikke lenger føler seg velkommen i det endrede samfunnet.»

2 comments to Samfunnsendringen

  • Høyreekstrem?

    Erna Solberg har både som barn og voksen bakgrunn i det småborgerlige sjiktet. Hennes far var disponent i et lite selskap og hennes mann er økonom. Hun er med andre ord høyremann mer av ideoligiske og oppdragende årsaker enn fordi hun har rot i de typiske kapitalistiske beveggrunner. Og som kjent er ideologisk styrte motiver ofte sterkere enn andre insidenter.

    Det hun egentlig sier og vil er å øke arbeidsstyrken i Norge med 30 000 eksterne personer per år. Og det er i realiteten ingenting annet enn en ekstrem politikk som skjuler det egentlige motivet: Å rive ned den samfunnsmodell generasjoner har bygget opp og som fordrer at også typisk høyremenn bidrar til fellesskapet.

    Skal man ha den minste sjanse til å lykkes med Solbergs eventyrpolitikk må man nemlig avregulere arbeidstakers rettigheter og innføre massive skattelettelser for å stimulere til bedriftsetableringer. Det vil skape mange nye arbeidsplasser, men da bør man skifte navn på arbeidere og gå tilbake til den gamle betegnelsen som var slaver. Slavedrift er forøvrig noe vi har fått innført i visse sektorer takket være Solbergs syn på verden.

  • Tusenkunstner

    Endring? Det er sannelig ikke mye som endres paa i Norge. Sosialdemokratiet gaar sin vante gang.

Legg inn en kommentar