Søk

Kategorier

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat

Et møte med barnevernet

Jan_Inge_Iversen (1)«I en sak hvor undertegnede var utnevnt som fullmektig for en mor med to barn på seks og syv år i en barnevernsak i Stavanger kommune, ble undertegnede nektet adgang til møte mellom begge foreldrene, barnevernet, barnehagen, BUPA og PPT, i et såkalt samarbeidsmøte,» skriver redaktøren for nettavisen Standpunktet, Jan Inge Iversen (bilde). Etterhvert slapp han inn på møtet likevel. Her er hans referat:

«Da barnevernets kontaktperson oppdaget at undertegnede var sammen med foreldreparet, reagerte barnevernets kontaktperson spontant med å gi uttrykk for at undertegnede var uønsket i dette møtet, til store protester fra barnemoren.

Undertegnede hadde ved et tidligere møte med barnevernets kontaktperson, sammen med moren til barna, konfrontert barnevernets kontaktperson med en rekke saksfeil og lovbrudd utført av både barnevernet, og barnehagen som rapporterte bekymringsmeldingen, og som lederen ikke klarte å redegjøre for den gang. Dette var nok sannsynligvis årsaken til at barnevernets kontaktperson ikke ønsket undertegnede som deltaker i møte med resten av møtedeltakerne.

Rått parti

De to stakkars foreldrene, uten advokat,  var i utgangspunktet alene mot 12 andre møtedeltakere, som utelukkende var satt under barnevernets politiske korrekthet. Det vil si at barnevernets kontaktperson (møteleder) hadde tilsynelatende stor makt og autoritet overfor resten av møtedeltakerne, samt stor påvirkningskraft på alle de som var til stede under møtet, slik at det hele falt i sin egen urimelighet overfor de to stakkarslige foreldrene som skulle forsøke å forsvare seg mot 12 andre møtedeltakere.

Nå var det en mager trøst at to av møtedeltakerne ikke kunne møte denne dagen, så de to foreldrene slapp «billigere» unna med å bare kjempe mot et antall angripere, som med unntak av en person, ville utgjort et helt fotballag.

Betingelser og munnkurv

Etter å angivelig ha konferert med de andre møtedeltakerne, ble det likevel besluttet at undertegnede kunne delta i møtet, på to betingelser. Den ene betingelsen var at undertegnede ikke skulle skrive om saken, den andre var at undertegnede som fullmektig, ikke hadde rett til taletid, men bare måtte observere samtalene.

Det gikk imidlertid ikke slik barnevernets kontaktperson hadde anvist undertegnede, da undertegnede midtveis bestemte seg for å ignorere kontaktpersonens oppfordringer om ikke å ta ordet, og undertegnede tok derfor ordet og oppfordret alle deltakerne til å samarbeide med foreldrene, samt dem seg imellom, til barnas beste.

Undertegnede hadde ingen planer om å skrive artikkel basert på denne samtalen i utgangspunktet, men så seg nødt til å gjøre dette grunnet barnevernets kontaktpersons feilgrep i saken. Det lå også til grunn for avgjørelsen om å skrive artikkelen at slike betingelser, oppfattes både urimelig og som et forsøk på å kneble undertegnedes integritet.

Etter kort tid ba barnevernets kontaktperson om at undertegnede ikke skulle uttale seg mer, i løpet av møtet. Dette til tross for at undertegnede skriftlig var utnevnt som fullmektig for den ene av foreldrene.

På et senere tidspunkt kom det frem at barnevernets kontaktperson slett ikke hadde konferert med de andre møtedeltakerne vedrørende undertegnedes deltakelse i møtet likevel, men at barnevernets kontaktperson hadde diskutert dette med sin leder. Lederen har da videre konkludert med at undertegnede ikke kunne nektes adgang.

Lovbrudd

Undertegnede anser likevel det første lovbruddet som fullbyrdet, i og med at barnevernets kontaktperson ga tydelig uttrykk for at undertegnede var uønsket, uten å ha grunnlag for det.

Barnevernets kontaktperson la også lokk på saken og nektet undertegnede å uttale seg på vegne av barnemoren, til tross for fullmektighet.

Barnehagen som også deltok i møtet har også ved flere anledninger begått regelbrudd.

Ved et av tilfellene filmet barnehagen det ene barnet som er omdiskutert i saken, uten foreldrenes samtykke. Ved spørsmål fra moren om de hadde tillatelse til dette, påsto barnehagen at barnevernet hadde gitt dem dette oppdraget for å påvise og dokumentere atferdsproblemer hos barnet, og at det derfor måtte anses som gyldig tillatelse fra barnevernet. Dette nektet imidlertid barnevernet på, og tilbakeviste derfor påstandene. Barnehagen har i ettertid beklaget hendelsen, og innrømmet at de ikke hadde slik tillatelse, som de først påsto.

Dette har ikke blitt anmeldt til politiet til tross for at barnevernet har god kjennskap til overtredelsen. Det var heller ikke nevnt i rapporter på det tidspunktet, så langt undertegnede kjenner til.

Utstillingsvindu

To kvinnelige og en mannlig student har også vært involvert som aspiranter på vegne av barnevernet, i tillegg til de andre partene, uten at foreldrene har blitt spurt eller opplyst om dette på forhånd. Man må regne med at minst et titall barnevernansatte og tilsvarende barnehageansatte, kjenner til saken og dens detaljerte historikk. Det utgjør nærmere tretti personer som mer eller mindre dras inn i saken, uten at foreldrene på noen måte kan påvirke dette i noen retning.

Barna sammen med foreldrene har på denne måten nærmest sittet som utstillingsdukker i et utstillingsvindu, med tilskuere håndplukket av barnevernet. Undertegnede sitter også inne med informasjon om en angivelig lekkasje i denne saken, hvor en tidligere bekjent av barnemoren som jobber i PPT-tjenesten, skal ha diskutert saken med en felles venninne av dem. Den tidligere bekjente venninnen har således hatt tilgang til saken via hennes stilling i PPT, og således tilegnet seg informasjon om de omtalte barna og foreldrene deres.

 

Forspill og etterspill

Forspillet til denne saken bygger på bekymringsmeldinger fra en barnehage som virker noe overtent, etter undertegnedes oppfatting. Den første meldingen gikk på det ene barnets atferdsmønster, mens den siste meldingen gikk på mistanke om seksuelt misbruk. Mistankens grunnlag var at barnet hadde befunnet seg på toalettet med et annet barn av motsatt kjønn, angivelig noe yngre, og at det omdiskuterte barnet hadde dratt buksen opp for å hjelpe det andre barnet med å kle på seg. På spørsmål fra undertegnede om barnehage-lederen hadde sett noe unormalt i så måte, svarte barnehage-lederen at det ikke hadde vært grunn til mistanke om annet enn at barnet bare ville hjelpe det andre barnet med å kle på seg.

Barnehage-lederen var selv den som bevitnet hendelsen og vurderte selv omfanget og betydningen av episoden, og rapporterte likevel i dette møtet at intet uvanlig eller farlig hadde skjedd, til tross for den motstridende bekymringsmeldingen.

Dette kan etter all sannsynlighet, få etterspill for både barnehagen og barneverntjenesten i Stavanger kommune.

Forundrende bekymring

Det mest forundrende i dette møtet var altså at barnehagen selv gikk mot sine egne bekymringer, og at barnehagen videre skylte på at de hadde plikt til å melde ifra i form av rapport til barnevernet, fordi moren til det andre barnet hadde kontaktet dem og fortalt at barnet hennes hadde fortalt om hendelsen. På spørsmål fra undertegnede om ikke barnehage-lederen følte at deres mandat ikke lå i den gaten, og at barnehagen kanskje heller burde henvise moren til politiet eller direkte til barnevernet, nektet barnevernets kontaktperson, barnehagen å svare på spørsmålet.

Det omtalte barnets mor som var under lupen til barnevernet, tok derfor ordet selv. Hun kunne fortelle at barnehagen ved flere anledninger hadde mistet kontrollen over barnet og at barnet hadde stukket av fra barnehagen på egenhånd, slik at barnehagen måtte ringe henne på hennes arbeidsplass for å fortelle henne at hun måtte gå hjem, fordi barnet sto alene på trappen uten tilsyn, hjemme hos familien, og ville inn.

På spørsmål om hvordan hun hadde kommet seg dit, svarte barnehageassistenten som var deltaker i møtet, at barnet plutselig bare sprang av sted og at assistentene ikke klarte å stoppe henne. Det fremgikk som om at ingen av de ansatte i barnehagen likevel fulgte etter henne. Det hører også til historien at det er en sterkt trafikkert vei barnet har benyttet seg av, for å komme hjem. Barnemoren fortalte videre at hun ble oppfordret av barnehageassistenten om å avslutte arbeidsdagen og å komme hjem, for, sitat: «hun er ikke ferdig enda» hadde barnehageassistenten uttalt til moren i telefonen. På spørsmål fra barnemoren og undertegnede om ikke barnehagen hadde bedre kontroll på barna når de var i barnehagen, og om ikke barnehagen også burde respektere at barnemoren hadde arbeidsforpliktelser overfor sin arbeidsgiver på hennes arbeidsplass, brøt barnehageassistenten i sammen og gråt.

De to i fra barnehagen begynte straks etter dette å gi uttrykk for at de ikke likte denne vinklingen av saken, og at de begge to syntes dette var ubehagelig.

Sviktende grunnlag og dårlig dømmekraft

På spørsmål fra undertegnede om ikke barnevernet også syntes det var et syltynt grunnlag for barnehagen å opprette en bekymringsmelding vedrørende mistanke om seksuelle overgrep, og å videre oppskake en hel familie med dette, ble spørsmålet direkte avfeiet av barnevernets kontaktperson. Undertegnede fulgte opp med nytt spørsmål om ikke barnevernet burde vurdere melderens troverdighet og ikke minst kvalitetssikre de opplysningene som fremkom i saken, men ble avfeid på ny.

Saken kom ikke noe særlig videre, og det var tydelig at både de to fra barnehagen og barnevernets kontaktperson, var svært misfornøyd med møtets utvikling.
Det ble derfor besluttet å avslutte møtet og møtet ble derfor hevet.

Etter undertegnedes egne vurderinger, er ikke Stavanger kommune tjent med å ha en ordning som denne, og oppfordrer derfor Stavanger kommune om å rydde opp i forholdene.

Undertegnede frykter at Stavanger kommune vil forsøke å undergrave fakta med å stemple Standpunktet som en useriøs nettavis, med grunnlag i denne artikkelen, men vil ikke fravike redaksjonens retningslinjer. Det understrekes at Stavanger kommune foreløpig ikke har uttalt seg enda, og at dette derfor kun bygges på mistanke og ikke et endelig ståsted.

Denne artikkelen kan også anses som en endelig rapport og et møtereferat fra det aktuelle møtet.»

5 comments to Et møte med barnevernet

  • Jasper

    A hidden dictaphone can be pretty helpful. This should be legal in order to collect evidence for suspected criminal offense — abuse of authority in such cases.

    If there is no evidence, the recording has to be erased and not be used. If it provided evidence make a copy and give the original to the police, attached to a report on reasonable suspicion of abuse of authority…

    •   
      It is completely legal to use a microphone, even a hidden one, to record conversations in which you take part yourself. Likewise to record a telephone conversation you have, without telling the other person that you are recording.

      It is not necessary to erase the recording, even if there is nothing relating to crime on it. You can e.g. record a conversation you have with a social worker and use it, say in court or otherwise, to show what the person has said. In case it is defamatory for the person, you may have to prove just cause, but if the person is acting in an official capacity, he must in principle put up with what he says and does being considered official.

      It is not legal to record conversations etc when you are not yourself taking part in them.
        

      • Jasper

        In this case I strongly recommend to anyone involved, to make recordings with a dictaphone for all meetings with Barnevernet when unvoluntary care order is already there or is a possible option.

        It is also a good idea to have a proxy or even better a lawyer there.

        And it is also good idea to motion hearing the children as well, at the same tribunal. In case Barnevernet finds it necessary, first with parents outside of the room, but with the proxy/lawyer present, representing the parents and free to ask questions to the children. And of course, proxy/lawyer using dictaphone at that time as well.

        If Barnevernet does not warrant a due process, this is the way how you can ensure it on your own…

  • Anonym

    Ikke rart at barnevernet er livredde for innsyn, og klamrer seg til «taushetsplikten».

    Det tåler f**n meg ikke dagens lys det som foregår bak lukkede dører i barnevernet!

  • enra

    Barnas alder forteller meg at det som har skjedd ikke kan noe alvorlig. Det er først når voksne blander seg inn at det blir alvorlig.

Legg inn en kommentar