Søk

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat

75 år siden jødemassakren i Bagdad

Stormuftien1-150x150I dag, 1.juni, er det nøyaktig 75 år siden Farhud, den to dager lange progromen som kostet flere hundre jøder livet i Bagdad, og som markerte begynnelsen på slutten for 2 600 år med jødisk liv i Irak. Men den største gjerningsmannen i dramaet kom ikke fra Irak, men fra Jerusalem, skriver Torbjørn Karfunkel, som har skrevet denne beretningen om hva som skjedde i Bagdad for 75 år siden. Artikkelen ble publisert i SvD.se for fem år siden.

”Mitt under den brennende verdenskrigen skjedde en massakre som har havnet i historiens skygge. Det nøyaktige hendelsesforløet og antallet døde er ikke klarlagt, ettersom massakren fant sted i britisk kontrollerte Irak. Verken irakiske eller britiske makthavere hadde interesse av å utrede hendelsene – irakerne fordi de var genuint uinteressert, og britene fordi de hadde en verndeskrig å utkjempe, og ikke ville hisse opp araberne for noen jøders skyld.

I 1941 var Irak politisk turbulent. Frem til første verdenskrig hadde Irak vært en del av det ottomanske imperiet. Etter at krigen sluttet ble Storbritannia tildelt mandatet over Irak av Folkeforbundet, og i 1921 plasserte de Faisal som konge av Irak. I 1941 var Faisals 6-årige sønnesønn konge. På grunn av hans laver alder fungerte hans onkel Abd-Ila som formynderregent.

Landet var formelt alliert med Storbritannia under krigen. Samtdig drev den tyske ambasaden i Bagdad gjennom flere år en antisemittisk propaganda, dels gjennom avisen Al-alam-arabi, som de hadde kjøpt, og dels gjennom å publisere en arabisk oversettelse av Mein Kampf. De hadde også hjulpet til med å grunnlegge al-Futuwa, en fascistisk ungdomsorganisasjon med Hitler Jugend som modell.

Fra mars 1940 var nasjonalisten Rashid Ali statsminister, noe som førte til konfrontrasjoner med britene. Han tillot ikke britiske tropper å passere gjennom Irak på vei til fronten, vegret seg mot å bryte forbindelsene til Mussolinis Italia og forhandlet om tysk støtte til hans regjering. Etter økonomiske sanksjoner og britisk militær fremgang i Nord Afrika mistet hans regjering støtte, og han ble tvunget til å gå av i januar 1941.

Sammen med fire ledende offiserer iscenesatte Rashid Ali et kupp i april, i den hensikt å alliere Irak med Tyskland, og regenten flyktet fra landet. Den lovede tyske støtten til kuppmakerne uteble – kun 26 tyske militærfly ble satt inn, uten resultat – og i løpet av noen uker ble Rashid Alis kuppmakere beseiret av britiske tropper i samarbeid med den arabiske legionen fra Transjordan.

31.mai ble det undertegnet en våpentilstand. Rashid Ali flyktet til Iran, og da Iran senere samme året ble innvadert av briter og russere, flyktet han videre til Berlin, der han ble godkjent som leder for Iraks eksiregjering, og der ble han boende resten av krigen. Da våpenhvileavtalen ble undertegnet stod de britiske troppene utenfor Bagdad. De gikk ikke inn i byen før to dager senere, og det var i løpet av disse dagene at den store progromen skjedde.
Hvordan progromene startet råder det delte meninger om, men de fleste synes å være enige om at det første angrepet skjedde ved broen al-Khurr i en muslimsk del av vestre Bagdad. Enkelte hevder at synet av jøder som feiret høstfesten Shavout av fascistene ble tolket som at de feiret at statskuppet mislyktes. Ifølge denne versjonen var det jødene som passerte broen på vei til øverstepresten Joshuas grav som ble progromens første offer. En annen versjon går ut på at det var jødiske myndighetspersoner på vei tilbake fra en mottakelse for den hjemvendte regenten som først ble angrepet.

Uansett hvem som var de første ofrene, så virket det som om progromen var godt planlagt. Dagene før hadde ungfascistene i al-Futuwa merket av jødiske hjem med røde håndavtrykk. På butikker som ble eid av muslimer hadde de skrevet ”muslim”, slik at de ikke skulle bli plyndret, og antisemittisk budskap var skrevet på vegger og ble spredt i arabiske radiosendinger. Dessuten hendte det første angrepet samme dagen som muslimene ble oppviglet til antisemittiske angrep i al-Gaylanimoskeen, en av Bagdads største og eldste moskeer, lokalisert i nærheten av der det første angrepet skjedde.

Deretter ble volden spredt fort. Hvor mange som ble myrdet vet ingen. Sifrene varierer mellom 180 og 600. En overlevende som klarte å gjemme seg beretter om gravide kvinner som ble voldtatt for senere å bli sprettet opp, og om hvordan irakiske soldater tok småbarn fra deres foreldre og slet armene av småjenter for å stjele deres armbånd. Sykehus nektet å gi jødene hjelp, og jødiske sykepleiere har vitnet om at særede jøder ble forgiftet med overlegg etter ordre fra dekanus ved det medisinske fakultetet. Volden pågikk fra søndag formiddag til mandag kveld, da britene innførte unntakstilstand. Minst 586 jødiske butikker ble plyndret og 99 hjem ble brent ned. De sanne tallene er sannsynligvis enda høyere.

Som i alle liknende historier finnes det også her helter. Mange jøder ble reddet av sine muslimske naboer. En overlevende forteller at naboen som gjemte dem ba om unnskyldning for at hun ikke kunne tilby dem kosherkjøtt.

En svært sentral person i denne uhyggelige historien er Mohammad Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem. Han tilhørte en av de to mektigste klanene i Jerusalem på tidlig 1900-tall – Husseini og Nashashibi. Da det var tid for å velge ny stormufti i 1921 fikk Mohammad Amin færrest stemmer av alle fire kandidatene. De øvrige kandidatene var Nashashibier. Han ble likevel utropt til stormufti av Storbritannias kommisjonær Herbert Samuel, ettersom Samuel ville balansere det foregående års skifte av borgermester fra en Husseini til en Nashashibi.

Husseini var antisemitt på fingerspissene, noe han fikk utløp for allerede i 1929.

Da det ottmanske riket falt og britene fikk mandat over Israel/Palestina av Folkeforbundet ble de forpliktet til å holde Status Quo ved klagemuren, jødenes helligste plass. Den muslimske loven påbød at jødene som ville be ved klagemuren skulle be lydløst, de fikk ikke sitte ned, og de fikk ikke skille mellom menn og kvinner. På Forsoningsdagen, jødenes helligste dag, i 1928 tok jødene med seg benker for å sitte på og en skjerm for å skille menn fra kvinner. Det opprørte muslimenes følelser fra India til London, og Husseini innkalte til en konferanse i Jerusalem mot jødenes rett til å sitt ned ved klagemuren.

Han sørger siden for at bønneutroperne i størst mulig grad forstyrret jødene ved klagemuren, og tillot at muldyr ble fraktet forbi muren, med avføring og latrinelukt som uunngåelige resultat. Da jødene enda en gang satt seg på benker under den jødiske høytiden Tisha Be’av 15.august 1929, var målet nådd. En bølge av vold feide gjennom det britiske Palestinamandatet. Det begynte i Jerusalem med det vanlige slagordet ”Itbach al-Yahood” (slakt jødene). Kniver, klubber og økser ble brukt som våpen. Engelskmennene ba om forsterkninger fra Bagdad, men det hjalp lite. Den 23-24. august ble Hebron rammet, der ble 67 jøder myrdet. Selv i Jerusalem og Safed skjedde det progromer.

Stormuftien var den drivende motoren bak progromene i 1929, og han stod også bak det arabiske opprøret mot britene i 1936 til 1939, noe som til slutt tvang ham til å flykte fra Jerusalem. Hans første oppholdssted ble Bagdad, der han sammen med ca. 400 velutdannede landsmenn – leger og politikere – i flere år bedrev en ekstrem antisemittisk propaganda i samarbeid med den tyske ambassaden.

I likhet med Rashid Ali ble Husseini tvunget til å flykte til Iran etter at kuppforsøket mislyktes, og også han havnet deretter i Berlin. Husseini tok derimot på seg en større rolle enn Rashid Ali under krigen. Husseini rekrutterte bosniske muslimer til SS, og sammen med den kroatiske Ustasa-bevegelsen førte de en stygg utrydningskrig mot sigøynere, jøder og fremfor alt serbere. Han inspiserte sågar utryddelsesleirene, og laget radiosendinger over hele Midtøsten via en sender i den italienske byen Bar.

Da Farhud skjedde utgjorde jødene ca 3 prosent av Iraks befolkning, omtrent 140 000 mennesker. Deres utspring finner man alt i babylonernes erobring av Israel og ødeleggelsen av tempelet år 586 f.kr, det såkalte ”babylonske fangenskapet”. I århundreder var Irak selve senteret for jødedommen. Her finnes hellige graver og den babyloniske Talmud ble skrevet her århundreder før Muhammed.

Historikeren Bernard Lewis fremhever i sin bok Jews of Islam at det meste som skrives om toleranse og intoleranse i den muslimske verden har vært dominert av to stereotype bilder. Det ene bildet er det av en fanatisk arabisk kriger som stormer frem til hest med koranen i den ene hånden og sverdet i den andre, og tvinger sine offer til å velge mellom de to. Det andre bildet maler en utopi der menn og kvinner av ulike raser og tro lever side om side i en ubrutt harmoni, har like rettigheter og muligheter og arbeider sammen for å fremme sivilisasjonen. Begge disse bildene er absurde forvrengninger, men begge inneholder elementer av sannhet. Interessant nok, påpeker Lewis, at begge disse stereotypiske bildene er kommet til relativt sent, og de har ikke sitt utspring i muslimske land, men i Vesten.

For både kristne og muslimer er toleranse en ny dyd, og intoleranse en ny forbrytelse. Helt frem til moderne tider har det kristne Europa verken satt pris på eller praktisert toleranse, og tok ingen større anstøt av andres intoleranse. Islam anklagdes ikke for at deres lære ble påtvunget mennesker med vold – det ble sett på som normalt og naturlig – men for at læren var falsk. På samme måten er det først i den senere tid at islams følgere begynte å hevde at ikke-muslimer var likestilte med muslimer under islamsk styre. Tradisjonelle muslimske samfunn verken aksepterte slik likestilling, eller lot som om de gjorde det. I virkeligheten ble slik likestilling betraktes som en misforståelse.

Fysisk forfølgelse, som under Farhud, var uvanlig, men langt fra unik. Fra Mashhad (Iran) i øst til Marrakesh i vest har jøder fått sette livet til. I det for sin toleranse så høyt oppskrytte moriske samfunnet i Spania skjedde en av de verste massakrene år 1066, som krevde flere tusen jødiske liv. Men massakrer tilhørte fremdeles uvanlighetene.

Som regel gjaldt ulike grader av underordning, og hvilket uttrykk det ga varierte med tid og sted. Generelt gjaldt det at ikke-muslimer ble tvunget til å betale en ekstra skatt, jizya, men skatten ga aldri noen garanti for sikkerhet.

Avhengig av innfall fra herskerne fantes det andre regler – deres bygninger fikk ikke være høyere enn muslimenes bygninger, enker ble fratatt sine barn, kvinner ble tvunget til å ha ulik farge på skoene, å ride på hest eller kamel var forberholdt muslimer, osv. Den gule jødestjernen var heller ikke en europeisk oppfinnelse, men et lån fra tidlige islamske regler. Alt i 807 innførte kalifen Harun al-Rashid en lov om gule tøymerker for jøder og blå for kristne.

Antisemittismen i den arabiske verden har endret karakter. Tradisjonelt ble jøder sett på som underlegne og harmløse, men idag har det europeiske stereotype bildet av jødisk makt og konspirasjon fått fotfeste.

I Irak har jødisk liv blomstret i 2600 år, men fra Iraks selvstendighet i 1932 ble situasjonen stadig vanskeligere. I 1934 ble mange jøder avskjediget fra offentlige stillinger, og deres tilgang til høyere utdanning ble begrenset. Nasjonalismens spredning i den arabiske verden ble slutten for jødisk liv. Fra de franske koloniene i Nordafrika flyttet mange jøder til Frankrike, men de fleste flyktet under trusler til Israel, der deres etterkommere utgjør omtrent halvparten av den jødiske befolkningen. Hjem og eiendeler ble nasjonalisert eller plyndret av naboer.

På 1940-tallet fantes det mellom 850 000 og 1 million jøder fra Marokko til Afghanistan. I dag finnes det bare noen få igjen. Flest finnes det i Iran, der det lever ca. 20 000 jøder. I Marokko finnes det kanskje 5000 igjen av det som for 70 år siden var over en kvart million. Av Iraks 140 000 jøder var det for tre år siden kun et halvt dusin igjen i Bagdad, og en håndfull i Kurdistan. Her kan du lese mer.

Legg inn en kommentar