Søk

Kategorier

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat

Terrorens hellige måned‏

Rachel1Mens Europa samler seg til mesterskap i fotball, sliter norske muslimer med kravet til faste under deres hellige måned, Ramadan.  Fordi det kan være stridt å arbeide uten mat i sommervarmen, er det foreslått at norske muslimer heller bør ta ferie for ikke å måtte sløyfe fasten.  Da bør man kanskje også vurdere å føye til en ekstra bestemmelse for muslimer i ferieloven.  

I Frankrike er det noe helt annet man tenker på i den hellige måneden.  Det er avslørt omfattende forsøk på smugling av våpen og sprengstoff til bruk under fotballmesterskapet.  Det var snakk om slike kvanta at våpnene neppe bare var til eget forbruk.  Dette har satt hele kontinentet i alarmberedskap, og både USA og Storbritannia har gitt sine borgere advarsler mot å reise til Europa i sommer.  Også Utenriksdepartementet helgarderer seg med forsiktige reiseråd 

Vi har fått et inntrykk av at denne månedens hellighet har noe å gjøre med terroristers tilbøyelighet til å slå til akkurat da.  Politikere vil sikkert ile til med forsikringer om at dette årvisse sammentreffetikke har noe med islam å gjøre, men det skjer også innrømmelser fra kompetent hold, – at islamsk terror nettopp har med islam å gjøre. 

Det er ikke bare i Bryssel og Paris det terroriseres nå om dagen.  Den 8. juni smalt det igjen i Tel Aviv, og fire israelere mistet livet.  Terroristene, – to nære slektninger fra traktene omkring Hebron, – var utstyrt med hjemmelagde våpen og slo til mot en fullsatt restaurant, slik ”frigjøringskampen” mot sivilbefolkningen i Tel Aviv også tidligere har vært praktisert fra palestinsk side.  Terroristene som hylles av ledelsen i Hamas for sine gjerninger ble begge arrestert.  Saken har skapt sterke internasjonale reaksjoner, men vestlige land følger gamle opptrukne spor.  Det har ennå ikke gått helt opp for Vesten at en ny realitet er i emning i Midtøsten hvor det er nye maktkonstellasjoner som gir Israels politikk støtte.

Til forskjell fra tidligere terrorhandlinger, tok det et døgn før det vanlige ekkoet fra Utenriksministeren kom om at han fordømmer denne terrorhandlingen.  Han uttalte at ”… ingenting kan legitimere vold mot uskyldige sivile,”  Men, finnes det skyldige sivile?  Hva er de skyldige i og hva legitimerer i så fall vold mot dem?  Hva er det i det hele tatt utenriksministeren mener kan legitimere vold, – eller slår han bare om seg med departementale floskler? 

Selv om vi heller ikke skal legge for mye i slike fordømmelser, som jo er helt uforpliktende, er dette likevel en detalj i bildet.  En alvorlig terrorhandling i den samme byen hvor Utenriksdepartementet har valgt å gjemme bort sin ambassade, er tross alt bemerkelsesverdig, spesielt ettersom det bare ernoen få dager etter at Utenriksministeren var i Paris for å forsøke å gjenopplive den fredsprosessen som både palestinerne og israelerne for lengst har skrinlagt. 

Det spørsmålet som reiser seg så vel for den jevne israeler som for myndighetene i landet er hvilke nye tiltak som må iverksettes for å redusere eller kontrollere terrorfaren.  Vi øyner et mønster som likner intifadaen vi hadde for 15 år siden hvor det viktigste langsiktige forsvarstiltaket var en sikkerhetsbarriere mot de områdene hvor terroren mot Israel har sitt arnested.  Men ingen slike tiltak kan gi garanti mot terror.  Det som derfor også i fortsettelsen vil måtte bli israelske myndigheters valg, er å forsterke de tiltakene som allerede er iverksatt, og belage seg på å måtte holde fast på denne politikken i all overskuelig fremtid.  

Å forestille seg at man i en slik situasjon kan skape fred basert på en tostatsløsning er en farlig illusjon.  Dette er israelske myndigheter smertelig klar over.  Det finnes ikke noen myndighet eller organisasjon på palestinsk side som tilnærmelsesvis vil være i stand til å kontrollere islamsk terror mot den jødiske staten.  Det palestinske samfunnet er, i likhet med alle andre arabiske samfunn, splittet opp i grupperinger som holder fast ved sine tradisjoner for stamme- og klantilhørighet, hvor uenighet gjøres opp gjennom blodfeider heller enn ved demokratiske valg.  Det finnes erfaringsmessig bare én samfunnsmodell som klarer å kontrollere dette sosiale og politiske kaoset, nemlig et militært sterkt og brutalt diktatur som har tilslutning fra dominerende lokale stammehøvdinger og krigsherrer.  Norske politikere og mediefolk har aldri forstått dette. 

Det er denne uunngåelige og allestedsnærværende realiteten Israels regjering til enhver tid må forholde seg til.  En fredsavtale med en palestinsk ”president” vil ikke ha annen legitimitet enn den han personlig og på vegne av sin egen organisasjon kan gi avtalen.  Slik forholdene på palestinsk side er, ville en fredsavtale måtte reforhandles hver gang en ny ”president” med en annen organisasjonsmessig maktbase overtar ledelsen.  

De ”statsbyggende” tiltakene som er gjort for å kvalifisere de palestinske selvstyremyndighetene til å forvalte en palestinsk stat, har vært velmente fra de landenes side som har støttet prosessen, og de er ikke nødvendigvis alle sammen like bortkastede.  Israels oppgave vil imidlertid i årene fremover være å utvikle en form for konfliktkontroll som både vil gjøre tilværelsen mer levelig i Israel og som en gang i en mulig fremtid vil kunne frigjøre det palestinske samfunnet fra den islamistiske terrorismens jerngrep og lede framtidige generasjoner av folket inn på et fredelig spor.  Det vil blant annet kreve at bevilgende myndigheter i land som Norge begynner å stille strenge krav til hva deres humanitære bistand faktisk brukes til av de palestinske myndighetene.

4 comments to Terrorens hellige måned‏

Legg inn en kommentar