Søk

Kategorier

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat

Årsdag for den verste forbrytelsen i Europa etter krigen

Srebrenica-150x150I dag, 11.juli for 21 år siden massakrerte bosniskserbiske militærstyrker, inkludert den serbiske spesialstyrken «Skorpionene» under kommando av general Ratko Mladić minst 7475 bosniske muslimer i området i og rundt Srebrenica i Bosnia og Hercegovina. Ofrene var menn og gutter. Massakren skiller seg ut som den uten sammenlikning verste krigsforbrytelsen i Europa etter krigen.

Massakren i Srebrenica var av en størrelse og systematikk som de fleste trodde ikke kunne skje igjen etter nazistenes herjinger under sist verdenskrig. Den kan best sammenliknes med IS sine herjinger i Midt Østen. Den var så grundig gjennomført og planlagt at teoriene om at den ble gjennomført i sinne og raseri av serbere som reagerte på muslimske overgrep mot sivilbefolkningen i området ikke er en forklaring, selv om det ble gjennomført slike overgrep.

De serbiske lederne var lenge tilbakeholdne med å innrømme og beklage massakren. Men i 2013 tok den daværende serbiske nasjonalistiske presidenten, Tomislav Nikolic, bladet fra munnen, og ba personlig om unnskyldning på vegne av sitt folk. Dermed innrømmet han også Serbias medansvar for massakren.

«Jeg kneler og ber om tilgivelse for Serbia for kriminaliteten begått i Srebrenica,» sa Nikolic om nedslaktingen av de i alt hovedsak sivile muslimene i følge Channel News Asia. «Srebrenica er et synonym for en alvorlig forbrytelse begått av noen av mitt folk,» sa Nikolic i et intervju sendt på den nasjonale bosniske TV-stasjonen. «Fra dypet av mitt hjerte. Jeg beklager, jeg beklager … Jeg beklager for forbrytelser begått av enkeltpersoner i navnet til vår stat og vårt folk,» sa han.

I praksis uten noen former for motstand fra FN, rykket serbiske tropper inn i den FN-sikre sonen i byen Srebrenica i Bosnia. 11.juli 1995. FN hadde erklært byen som et trygt sted for flyktninger og satt noen få nederlandske soldater til å beskytte sivilbefolkningen som i tusenvis hadde trukket inn i byen. Denne dagen, skammens dag i europeisk historie, ble den nå ettersøkte krigsforbryteren general Mladic filmet av serbisk TV mens han skålte i champagne med den nederlandske oberstløytnant Karremans i FNs hovedkvarter.

FNs knefall for serberne skulle vise seg å få alvorlige konsekvenser for tusenvis av mennesker, som hadde trodd på FN-generalene og FNs sikkerhetsråds løfter, og flyktet inn i det FN-kontrollerte området. De neste dagene skulle vise seg å bli et mareritt for den bosniske sivilbefolkningen.

Det skjedde for bare 15 år siden, og det skjedde i Europa: 6000 muslimske bosniere ble systematiske avrettet etter samme metoder som nazistene hadde brukt for å avrette jøder i begynnelsen av forrige verdenskrig.

Massakren i Srebrenica må aldri glemmes. Derfor gjentar vi her vår tidligere artikkel om de ufyselige hendelsene i nærheten av vår egen kulturkrets og kun for 15 år siden.

Her er historien om massakren i Srebrenica:

På disse tider for 15 år siden, hovedsaklig melom 10 og 16.juli, fant det sted en massakre på 8000 musliske gutter og menn i byen Srebrenica i Bosnia. Den verste krigsforbrytelsen i Europa etter andre verdenskrig var et faktum. Hvordan skjedde det, og hvordan kunne det skje?

En gammel skranglet lastebil

En gammel skranglet militær lastebil stanser i en skog. Fire gutter i tenårene og to menn i begynnelsen av 20-årene, alle i sivile klær, hopper ned av lasteplanen, fulgt av bevæpnede soldater i uniform. De har armene bundet på ryggen og ser forslåtte ut. De blir stilt opp på linje med ryggen mot soldatene. De fire tenåringene blir skutt, og likende blir liggende i gresset. De to mennene blir kommandert til å hale likene til en grøft i nærheten. Deretter blir også de skutt. Før drapene ble soldatene velsignet av en prest.

Det skjedde ikke 1940 i det tyskokkuperte Polen. De unge mennene som ble meiet ned inne i skogen var ikke jøder. De var bosniske muslimer. Og det var mange av dem. Rundt 8000 ble drept i løpet av noen få dager. Det skjedde i Europa i juli 1995. Med FN-soldater som passive tilskuere. Det var dagene da FN sviktet.

Jugoslavia i oppløsning

Det startet etter at den kommunistiske diktatoren i Jugoslavia, Josip Tito, døde i 1980, og det gamle kommunistiske Øst-Europa begynte å smuldre opp på slutten av 80-tallet. Den jugoslaviske staten, som var sammensatt av flere etniske grupper, hvorav serbere, kroater og muslimer var de dominerende, begynte å gå i oppløsning. Jugoslavia under det kommunistiske regimet til Tito bestod av republikkene Slovakia, Kroatia, Bosnia og Herzegovina, Serbia, Montenegro og Kosovo. De to nordligste republikkene, Slovenia og Kroatia, erklærte seg uavhengige av Jugoslavia 25. juni 1991. Slovenias løsrivelse ble raskt akseptert av de politiske lederne i Jugoslavia, og den jugoslaviske hæren trakk seg ut. I Kroatia, med en serbisk befolkningsminoritet i grenseområdene, forsøkte den jugoslaviske hæren å forhindre løsrivelsen. Krigen mellom Serbia og Kroatia varte gjennom sommeren og utover høsten, før det ble oppnådd våpenhvile.

Da krigen startet i Kroatia ble det sendt ut mobiliseringsordre til den mannlige befolkningen i Jugoslavia, inkludert den mannlige befolkningen i Bosnia og Herzegovina. Ved det første demokratiske valget i denne republikken i november 1990, delte befolkningen seg etter etniske skillelinjer. Partiene som ble støttet av kroater og muslimer fikk samlet et flertall i delstatsforsamlingen. Da den jugoslaviske regjeringen, styrt av serbere, mobiliserte til krig mot Kroatia, motsatte den bosniske regjeringen seg mobiliseringsordren. Resultatet ble at bare noen ganske få bosniske muslimer og kroater møtte opp. På den andre siden var det en betydelig mobilisering blant bosniske serbere. De ble sterkt oppfordret til å delta i krigen mot Kroatia av partiet til de bosniske serberne.

Radovan Karadzic

Det serbiske partiet ble ledet av Radovan Karadzic. En psykolog og poet, født i Montenegro i 1945. Faren hans hadde vært medlem av den serbiske nasjonalistiske geriljabevegelsen, som både kjempet mot nazistenes okkupasjon og Titos kommunistiske partisaner under den andre verdenskrigen. Da kommunistene overtok makten ble han arrestert, og satt i fengsel under det meste av Radovans oppvekst. Radovan vokste opp sammen med sin mor, som har beskrevet sin sønn som lojal, hardt arbeidende, flink til å hjelpe til med husarbeidet hjemme, og til å hjelpe skolekammerater med lekser. En høflig ung gutt, som viste stor respekt for eldre mennesker.

I 1960 flyttet Radovan Karadzic til Sarajevo i Bosnia. Der møtte han sin kone, Ljiljana, tok en doktorgrad og fikk jobb som psykolog ved et lokalt sykehus. Han begynte også å skrive dikt, og kom under innflytelse av en nasjonalistisk forfatter, Dobrica Cosic, som oppfordret han til å gå inn i politikk. Etter en kortere periode i et grønt parti, var han med på å stifte det serbiske demokratiske partiet i Bosnia.

Radovan Karadzics parti hadde fra første stund som hovedformål å bidra til å etablere et Stor-Serbia. Karadzics mente at den eneste måten å ivareta serbiske nasjonale interesser på var å samle alle serbere i den jugoslaviske staten. Da også Bosnia og Herzegovina erklærte uavhengighet fra Jugoslavia gjennom et vedtak i delstatsforsamlingen 15.oktober 1991, gikk serberne imot. Karadzic hadde lenge sett hvilken vei det ville gå. Valget i 1990, som ga muslimsk og kroatisk flertall, gjorde det i praksis umulig å beholde Bosnia og Herzegovina som en del av Jugoslavia gjennom demokratiske prosesser. Allerede våren 1991 begynte derfor Karadzic og det serbiske partiet å organisere et eget serbisk område innenfor den bosniske republikken.

I september 1991, allerede før beslutningen om å løsrive Bosnia og Herzegovina fra Jugoslavia ble tatt av delstatsforsamlingen, proklamerte Karadzics parti, SDS, en egen serbisk region innenfor Bosnia og Herzegovina. Det ble også arrangert eget valg blant serberne i Bosnia og Herzegovina til et eget serbisk parlament, som 9.januar 1992 erklærte en egen serbisk republikk, som skulle innbefatte ”de serbiske regionene innenfor Bosnia og Herzegovina, og andre serbisk etniske områder, inkludert de regionene der serbere er i mindretall som et resultat av folkemordet på serbere under den andre verdenskrigen”. Denne serbiske republikken skulle være en del av Jugoslavia.

Etter våpenhvileavtalen med Kroatia høsten 1991 ble den delen av den jugoslaviske armeen som hadde kjempet i Kroatia trukket tilbake og plassert i Bosnia og Herzegovina. Samtidig begynte SDS å levere ut våpen til sivile serbere. Etter at parlamentet i den nye serbiske republikken 12. mai 1992 vedtok å opprette en egen hær, ble de jugoslaviske soldatene, som nå var stasjonert i Bosnia og Herzegovina, innlemmet i den serbiske hæren, sammen med de bevæpnede sivile serberne. Offisielt trakk den jugoslaviske hæren seg ut av Bosnia og Herzegovina en uke senere.

Den nye serbiske armeen ble ledet av general Ratko Mladic. En tidligere kommunist, som nå var blitt en overbevist serbisk nasjonalist. Han ble født i den bosniske landsbyen Kalinovik i 1942, vokste opp under Titos Jugoslavia, og ble offiser i den jugoslaviske armeen. I 1991 ledet han de jugoslaviske styrkene som kjempet mot Kroatia. Deretter ble han overført til den største bosniske byen, Sarajevo, før han ble utnevnt som leder for den serbiske hæren.

Serberne i Bosnia og Herzegovina stod nå godt rustet til å gjennomføre sine forsetter: En fullstendig etnisk rensning av muslimer og kroater i de områdene som skulle tilhøre den nye serbiske republikken og fortsatt være en del av Jugoslavia. For å gjøre områdene serbiske måtte muslimene og kroatene fjernes, enten ved deportasjon eller gjennom drap. Deres katolske kirker og muslimske moskeer måtte ødelegges. Og deres eiendommer ødelegges eller overføres til serbere. En ny krig, lokal, men like grusom som andre verdenskrig, var i gang. I Europa.

Terror og etnisk rensning

Overalt hvor serberne vant kontroll, ble bosniske muslimer og kroater samlet opp, og tvunget til å marsjere til samlingssteder hvor de ble videresendt til konsentrasjonsleirer. Tilfeldige personer ble plukket ut fra folkemengden og skutt. Enkelte landsbyer ble totalt jevnet med jorden. Andre steder ble bygningene tatt vare på og bebodd av serbere, etter at eierne var blitt tvunget til å skrive under på at deres hjem ble overført til nye eiere. Kvinner ble systematisk voldtatt. Noen ble deretter drept, men mange fikk leve og føde barn. Hensikten var at barna skulle være av blandingsrase, og dermed undergrave muslimer og kroater som etnisk gruppe. De heldigste ble sendt ut av de serbiske områdene i live, enten til Kroatia eller til områder under kontroll av den internasjonalt anerkjente bosniske regjeringen.

Politifolkene og de militære som opererte konsentrasjonsleirene, der muslimer og kroater ble voldtatt, nedverdiget, ydmyket, slått og utsultet, og soldatene som utførte voldtektene og massehenrettelsene, var alle under direkte kontroll av general Mladic og president Karadzic. Det dreide seg om en godt organisert, disiplinert, og planlagt kampanje som hadde til hensikt å ødelegge en nasjon, etnisk og religiøs gruppe, helt eller delvis. Med andre ord: Et organisert folkemord.

Krigen gikk hardt ut over befolkningen i Bosnia og Herzegovinas hovedstad, Sarajevo, som ble omringet av serbiske styrker som stanset alle forsyninger til byen av mat og medisiner i 44 måneder. I en krigssituasjon er det ikke en krigsforbrytelse å omringe en by, men serberne gjorde mer enn å holde innbyggerne som fanger i deres egen by. Fra høydene i utkanten av byen var det plassert serbiske rakettstillinger, og derfra opererte også serbiske snikskytere med sine Dragunov rifler med teleskopsikte.

En amerikansk journalist som besøkte de serbiske styrkene over den jødiske kirkegården i byen, fikk kikke inn i et slikt teleskopsikte. Han kunne se mønsteret i et gullkjeden som hang rundt halsen til en kvinne. Ja, til og med fargen i øynene til bosnierne i byen. Snikskyterne visste godt at deres ofre var sivilpersoner. De kikket i siktet. Lot en gammel kone passere. Snudde siktet mot en ung jente som sprang gjennom gatene, og skjøt. De plukket ut tilfeldige ofre. Den eneste hensikten var å terrorisere byens innbyggere. Deres liv ble en daglig kamp for å overleve. Uten gass, elektrisitet og rennende vann, måtte folk av og til bevege seg utendørs for å få tak i de mest nødvendige godene de trengte for å overleve. Det var en sport med livet som innsats.

De serbiske styrkene som omringet Sarajevo ble ledet av general Mladic. Ordren om å omringe byen ble gitt av president Karadzic. Beleiringen av Sarajevo varte helt fra 1.april 1992 til 30.november 1995.

FN-sikre soner

For å oppnå målet om et sammenhengende etnisk rent serbisk område, som skulle slåes sammen med Serbia, var det viktig for serberne å få kontrollen over et lite område med stort muslimsk folkeflertall. Dette området het Prodrinje, og den største byen i området var Srebrenica. Området lå som en muslimsk enklave midt inne i et rent serbisk område. Hit flyktet mange muslimer etter hvert som serberne tok kontroll over andre områder. I januar 1993 tok serberne kontroll over flere landsbyer i området og reduserte det regjeringskontrollerte området rundt Srebrenica til 150 kvadratkilometer. Sivilbefolkningen søkte tilflukt i byen som vokste ytterligere til en størrelse på mellom 50 000 og 60 000 innbyggere.

Forholdene i Srebrenica begynte å bli uutholdelige. Byen var voldsomt overbefolket De serbiske styrkene som omringet byen hadde ødelagt vannforsyningen, slik at det nesten ikke var rennende vann igjen. Primitive generatorer ble laget for å produsere et minimum av elektrisitet. Det manglet mat og medisiner. Befolkningen var livredd de serbiske styrkene som nærmet seg.

MorillonI denne situasjonen besøkte den franske generalen Philippe Morillon fra FNs fredstyrker byen. Han holdt en offentlig tale på torget, og lovet de skrekkslagne innbyggerne at de skulle beskyttes av FN. Deretter organiserte han en evakuering av mellom 8000 og 9000 bosniere, til protest fra den bosniske regjeringen i Sarajevo, som mente at FN på den måten bidro til etnisk rensning av området. I ettertid skulle det vise seg at de muslimene som rømte byen i mars og april 1993 hadde all grunn til å takke FN. Mange andre, som stolte på generalens løfte og ble igjen i byen, fikk det ikke.

13.april 1993 fikk FN beskjed av serberne at Srebrenica ville bli angrepet to dager senere, med mindre bosnierne overga seg og godkjente å bli evakuert. Tre dager senere fulgte FNs sikkerhetsråd opp løftet fra den franske generalen, og vedtok at området rundt Srebrenica, sammen med to andre bosniske enklaver, Zepa og Gorazde, skulle beskyttes av FN. 18.april kom den første gruppen med FN-soldater til Srebrenica. I første omgang forhindret det et serbisk angrep mot byen, men det var bare foreløpig.

Omringet

Srebrenica var omringet av mellom 1000 og 2000 disiplinerte serbiske soldater, godt utrustet med tanks, panservogner, artilleri og raketter. De bosniske styrkene som var igjen i enklaven var verken godt organisert eller godt utrustet. De manglet et effektivt kommunikasjonssystem. Soldatene brukte gamle jaktgevær, eller var uten våpen, og nesten ingen bar uniform.

Serberne rundt byen forsøkte å forhindre internasjonale hjelpeorganisasjoner å komme inn i Srebrenica med mat og medisiner. FN-styrkene ble nektet å få inn våpen og utstyr. I tillegg var det sporadiske angrep fra serbiske soldater inne i byen. På den andre siden beordret FN de bosniske styrkene i Srebrenica til å trekke alt bevæpnet personell ut av den FN-sikre sonen. Det var meningen at den skulle være demilitarisert. Bosnierne nektet. De ville ikke gå rundt ubevæpnet mens mer enn 1000 godt bevæpnede serbiske soldater omringet byen. Bosniske helikopter overtrådte FNs flyforbud over området og fløy inn våpen, og bosniske soldater skjøt mot serbiske styrker i utkanten av byen. Serberne klaget og påstod at den FN-sikre sonen ble brukt av bosnierne til å planlegge en offensiv mot de serbiske stillingene utenfor byen.

Samtidig ble det stadig vanskeligere å få gjennom forsyninger. Selv FN-styrkene begynte å få problemer med mat, medisiner, bensin og ammunisjon. De måtte begynne å patruljere til fots. Nederlandske FN-soldater som forlot byen, ble nektet av serberne å ta seg inn igjen, og antallet ble derfor etter hvert redusert fra 600 til 400.

I mars og april 1995 oppdaget FN-soldatene en styrkeoppbygging av serbiske soldater i områdene rundt et par av FNs observasjonsposter i utkanten av byen. Samtidig ga president Radovan Karadzic ordre til sine soldater om ”å skape en uholdbar situasjon av total usikkerhet uten noe håp om å overleve for innbyggerne i Srebrenica”. 6.juli begynte serberne å sende raketter mot byen. Tre dager senere rykket serbiske styrker fire kilometer inn i den bosniske enklaven, og stanset først en kilometer fra Srebrenica. De møtte ingen motstand fra bosniske soldater, og det kom ingen reaksjoner fra FN. Stimulert av den manglende motstanden ga Radovan Karadzic ordre til general Mladic og hans serbiske styrker om å rykke inn i byen.

10.juli ba den nederlandske oberstløytnant Karresman, lederen for FN-soldatene som skulle forsvare byen, om luftstøtte fra NATO-fly. Han fikk ingen respons før ved 14.30-tiden dagen etter, da NATO bombet noen få serbiske tanks som kjørte fremover mot byen. Da de serbiske styrkene truet med å drepe nederlandske FN-soldater, som de hadde tatt til fange under fremrykkingen, og med å sende raketter mot FN-soldatenes hovedleir i Potocari i utkanteren av Srebrenica, stanset NATO flystøtten.

I praksis uten noen former for motstand fra FN, kunne serberne rykke inn i den FN-sikre sonen. 11.juli 1995 ble general Mladic filmet av serbisk TV, mens han skålte i champagne med oberstløytnant Karresman i FNs hovedkvarter.

FNs knefall for serberne skulle vise seg å få alvorlige konsekvenser for tusenvis av mennesker, som hadde trodd på FN-generalene og FNs sikkerhetsråds løfter, og flyktet inn i det FN-kontrollerte området. De neste dagene skulle vise seg å bli et mareritt for den bosniske sivilbefolkningen.

Massakrene

Det var en spent stemning i Srebrenica 10.juli 1995. Ryktene om den serbiske fremrykkingen hadde nådd den hovedsakelig muslimske befolkningen i byen. Noen av byens innbyggere gikk fortvilet frem og tilbake i byens hovedgate. Noen var bevæpnet. De fleste innbyggerne beveget seg mot FNs hovedkvarter i Potocari, for å sikre seg den lovede beskyttelsen fra FN-soldatene. Andre, hovedsakelig voksne menn, bestemte seg for å organisere en gruppe som skulle forsøke å ta seg ut av området til fots.

Om kvelden 11.juli var så mange som mellom 20 000 og 25 000 flyktninger kommet frem til FN-leiren. Noen tusen hadde klart å ta seg helt inn i leiren, mens de fleste slo seg ned i forlatte fabrikkbygninger, eller utendørs i områdene rundt FN-leiren. De klamret seg til håpet om at de ikke ville bli angrepet så nær FN-leiren. Eller drømte om at FN-soldatene ville sette seg til motverge mot de serbiske soldatene. De aller fleste var kvinner, barn, pensjonister eller handikappede, ettersom de fleste mennene hadde tatt seg opp i skogen i et forsøk på å komme ut av området. Inne i selve FN-leiren ble det anslått å være rundt 900 menn. Det var en kaotisk situasjon. Julivarmen var kvelende, og det var lite vann og mat.

Neste morgen kunne flyktningene se serbiske soldater sette hus og høystakker i området i brann. Serbiske soldater blandet seg med sivilbefolkningen utenfor leirområdet. Soldatene fortalte flyktningene at de måtte reise vekk. Dette var serbisk land. Vitner har i etterkant fortalt at det forekom flere drap på bosniske sivile i området. Et vitne så mellom 20 og 30 lik liggende i en haug bak en transportbygning, ved siden av en traktor. Ett annet vitne så en soldat skjære opp en ung gutt midt i en flokk med mennesker. I et område bak en sinkfabrikk ble mer enn 100 bosniere skutt, og likene slengt opp på en truck.

Frykten sprer seg

Det var ikke lett å få sove da mørket falt på om kvelden 12.juli. Flyktningene i leirområdet kunne høre skrik og geværskudd. Soldater gikk rundt mellom flyktningene og plukket ut tilfeldige personer fra folkemassen, som de førte bort. Noen kom tilbake. Andre ikke. Et vitne så tre brødre i tenårene bli ført bort av soldater. Da moren gikk for å lete etter sine sønner, fant hun dem med strupen skåret over. En nederlandsk FN- lege var vitne til at serbiske soldater voldtok en ung jente på en blodig madrass. –”Etterpå ble hun fullstendig gal”, fortalte legen senere. Alt foregikk foran øynene til de FN-soldatene som skulle ha forsvart sivilbefolkningen, men som ikke engang løftet på geværene.

Allerede morgenen 12.juli ankom flere busser til Srebrenica og Potocari. Serberne separerte de gjenværende gutter og menn som var eldre enn 12 år fra kvinnene, og plasserte kvinnene og de minste barnene i bussene som kjørte dem ut av området og i sikkerhet. Ratko Mladic dukket opp i egen person sammen med det serbiske TV-teamet. Han delte ut drops til ungene, og kom med følgende uttalelse til folkemassen: ”Jeg er general Mladic. Ingen kan redde dere. Ikke Gud. Ikke FN. Bare jeg kan redde dere.” Dessverre var det ikke alle generalen ønsket å redde.

Mens kvinnene ble kjørt til den bosnisk kontrollerte byen Kladanj, ble mennene plassert i en bygning i Potocari, og senere kjørt til landsbyen Bratunac. Samtidig var mellom 10 000 og 15 000 bosniske menn på vei gjennom skogen for å ta seg ut av området. Blant disse var soldater fra den bosniske hæren. Bare noen ganske få av dem var bevæpnet. Kolonnen av flyktende menn og gutter, ble angrepet av serbiske styrker. Noen klarte å komme seg ut av det serbisk kontrollerte området, men de fleste ble tatt til fange og ført til oppsamlingsleiren i Bratunac.

Fra oppsamlingsleiren ble grupper av menn ført til tomme skolebygninger eller varelagre. Der måtte de vente i noen timer, usikre på deres videre skjebne. Etter en stund kom flere busser og lastebiler, som ble fylt opp med fanger, ofte med bind for øynene og hendene bundet på ryggen. På markene i skogsområdene utenfor Srebrenica ble de dyttet ut av bussene og lastebilene, delt opp i små grupper, tvunget til å stille seg opp på en linje med ryggen mot soldatene, og skutt. Deretter sjekket soldatene om noen fortsatt var i live. De fikk et nytt skudd i hodet, ofte etter at serberne hadde latt de ligge og blø en stund.

Øyenvitner

Øyenvitner har fortalt flere detaljer om massehenrettelsen, slik at vi vet noe om hvordan det skjedde, og hvor. Ved elven Jadar klarte eksempelvis en bosnisk mann, som ikke ble truffet skikkelig av geværskuddene, å hoppe i elven og svømme vekk. Han fortalte at 17 menn ble plassert ved elvebredden og skutt. Mellom 1000 og 1500 menn og gutter ble plassert i et varehus. Da det ikke var plass til flere startet soldatene å kaste granater og å skyte inn i menneskemassen. Vakter som var stasjonert utenfor bygninger skjøt alle som forsøkte å rømme gjennom vinduene. Et vitne som ble plukket ut fra bussen med kvinner og barn, ble plassert i en lastebil sammen med 22 andre bosniske menn og gutter, med hendene bundet på ryggen. Bilen stanset og soldatene gikk bak bilen og begynte å skyte mot fangene, mens de fremdeles befant seg på lasteplanen.

En av de best organiserte massehenrettelsene fant sted utenfor byen Orahovac. Fanger ble fraktet med 30 kjøretøyer fra oppsamlingsleiren i Bratunac til en skole i Orahovac, tidlig på morgenen 14.juli. Det kom nye fanger til skolen hele dagen. Til slutt var den fylt med rundt 2000 bosniske muslimer, deriblant unge tenåringer og gamle pensjonister. Plutselig dukket Ratko Mladic opp. Han henvendte seg til fangene og sa: ” Vel. Deres regjering vil ikke ha dere, og det er min oppgave å ta vare på dere”. Deretter forsvant han, for igjen å dukke opp i skogsområdet utenfor byen. Dit ble fangene ført i grupper og skutt. Gravene ble dekket til med jord med hjelp av gravemaskiner.

Et vitne som overlevde ved å spille død, så plutselig en rød bil dukke opp ved et av henrettelsesstedene. Ut av bilen kom general Ratko Mladic. Han så på mens flere muslimer ble henrettet, før han satt seg i bilen og kjørte bort.

Fanger fra Bratunac, som ikke ble kjørt til Orahovac, ble i fraktet med busser til en skole i landsbyen Pilica, hvor de ble holdt i to dager. De fikk verken vann eller mat, og det var svært varmt i skolen. Mange fanger døde på grunn av varmen og dehydrering. 16.juli ble de overlevende ført ut i skogen og skutt.

Mønsteret var det samme overalt. Til sammen ble over 8000 gutter og menn henrettet i områdene rundt Srebrenica i juli 1995. Det var den største nedslaktningen av sivile i Europa etter krigen. Det var ingen tilfeldige drap fordi soldater gikk amok. Det var en grundig planlagt og disiplinert gjennomføring av en ordre gitt av den militære ledelsen. Av Ratko Mladic. Hensikten var å tilintetgjøre den mannlige muslimske befolkningen i området.

Konsekvensene

Massakrene av sivile i Srebrenica ville ikke ha funnet sted dersom FN hadde holdt de løftene som ble gitt i 1993, både av den franske FN-generalen Philippe Morillon på torget i Srebrenica, og av FNs sikkerhetsråd. I praksis lokket FN sivilbefolkningen i en felle. Mange sivile bosniske muslimer trakk inn i Srebrenica for å bli beskyttet av FN. Deretter lot FN serberne slippe gjennom, og stod som passive tilskuere til en av etterkrigstidens verste krigsforbrytelser.

De nederlandske FN-styrkene, som var satt til å beskytte byen, skyldte på manglende flystøtte og for få soldater. Sikkert med rette. Nederland tok likevel på seg et ansvar. Nasjonalforsamlingen opprettet en granskningskommisjon, og regjeringsmedlemmer måtte gå av. I FN-systemet skjedde det ingenting. Bortsett fra at FN få år senere ble tildelt Nobels Fredspris av den norske Nobelkomiteen.

6 comments to Årsdag for den verste forbrytelsen i Europa etter krigen

  • Anonym

    Regnet i antall døde er denne hendelsen en bagatell ift hva de så kalte menneskerettighetsforkjemperne har på samvittigheten. Knokkelhaugene etter demokratispredningen deres kan beskues i stort sett alle verdensdeler.

  • Christen Krogvig

    Denne saksfremstillingen avviker svært mye fra fremstillingen i filmen om Screbrenica av Olav Flygum. https://www.youtube.com/watch?v=QfhEe3UU03k

    I Flygums film hevder blant annet Screbrenicas politisjef at han deltok på et møte med muslimenes president Izebegovich. Icebegovish skal i følge politisjefen ha sagt at det var viktig at det ble skapt en massakre i Screbrenica. Hvis det skjedde hadde Bill Clinton lovet ham at NATO ville bombe serberne.

    Det er også en rekke andre vitner i denne filmen som kommer med utsagn som bygger opp under teorien om at det hele var planlagt fra Izebegovich og hans allierte.

    En person som ikke deltar i Flygums film, er CIA-mannen Robert Bear, som arbeidet i Jugslavia den gang. Av en eller annen merkelig grunn forteller også han mye som støtter opp om teorien om at det hele var planlagt fra CIA.

    «Srebrenica is an exaggerated story and unfortunately many people are being manipulated. The number of victims is the same as the number of Serbs and others killed but Srebrenica is political marketing. My boss, who was formerly a US Senator, stressed repeatedly that some kind of scam would go down in Bosnia. A month before the alleged genocide in Srebrenica, he told me that the town would be headline news around the world and ordered us to call the media. When I asked why, he said you’ll see. The new Bosnian army got the order to attack homes and civilians. These were of course citizens of Srebrenica. At the same moment, the Serbs attacked from the other side. Probably someone had paid to incite them!

    Then who is guilty of genocide in Srebrenica?

    Srebrenica should be blamed on Bosnians, Serbs and Americans – that is us! But in fact everything has been blamed on the Serbs. Unfortunately, many of the victims buried as Muslims were Serbs and other nationalities. A few years ago a friend of mine, a former CIA agent and now at the IMF, said that Srebrenica is the product of agreement between the US government and politicians in Bosnia. The town of Srebrenica was sacrificed to give America a motive to attack the Serbs for their alleged crimes.»

    http://steigan.no/2015/12/28/ex-cia-agent-vi-fikk-millioner-for-a-odelegge-jugoslavia/

    Denne saksfremstillingen støttes for øvrig også av Kristian Khars som jobbet for Det norske forsvaret i Jugoslavia den gang. Og andre jeg har snakket med som jobbet der nede.

    Hva kan årsaken være til at Robert Bears historie bekrefter historiene til Flygum og hans vitner?

    Hvis Jans fremstilling av begivenhetene er sann, må man konkludere med at serberne var veldig dumme i og med at resultatet ble at de selv ble bombet.

    Jeg gjentar fra Bear: «A few years ago a friend of mine, a former CIA agent and now at the IMF, said that Srebrenica is the product of agreement between the US government and politicians in Bosnia. The town of Srebrenica was sacrificed to give America a motive to attack the Serbs for their alleged crimes.»

    Hvis CIA-mannen Bear snakker sant, var det hele der i mot veldig smart ettersom det muliggjorde bombing.

    Det hele koker ned til et enkelt spørsmål: Var arkitektene bak denne massakren veldig smarte, eller veldig dumme?

    • Christen: «Hvis Jans fremstilling av begivenhetene er sann, må man konkludere med at serberne var veldig dumme i og med at resultatet ble at de selv ble bombet.» Det er vel en misforståelse. NATO-bombingen av Serbia var vel et resultat av krigen i Kosovo, og ikke av krigen i Bosnia.
      Det som gjerne skiller konspirasjonsteorier ut fra teorier med mer hold er er gjerne 1: At de faller på sin egen urimelighet. 2: At mediene er godt kjent med teorien, men unnlater å blåse den opp,til tross for at det, dersom den var korrekt, ville vært en sensasjon med enormt salgspotensiale.
      I dette tilfellet må det vel også nevnes at massakrene i Srebrenica er grundig etterforsket av flere granskningskommisjoner og at massakren er grundig belyst av den internasjonale straffedomstolen, uten at slike påstander som fremkommer i denne filmen er funnet troverdige. Min fremstilling er bygget på det som er kommet frem gjennom disse granskningene og er den fremstillingen som er allmenn i alle seriøse internasjonale medier.
      Under alle omstendigheter er det jo ingen tvil om at massakren ble gjennomført av serbere, og ikke av muslimer. Og at den var planmessig og grundig gjennomført.

      • Christen Krogvig

        Nei. Det var bombing av Serbia i forbindelse med operasjonen i Kosovo. Men det var også bombing av serbiske styrker i Bosnia etter Screbrenica.

        https://en.wikipedia.org/wiki/Operation_Deliberate_Force

        «Operation Deliberate Force was a sustained air campaign conducted by the North Atlantic Treaty Organisation (NATO), in concert with the United Nations Protection Force (UNPROFOR) ground operations, to undermine the military capability of the Bosnian Serb Army (VRS), which had threatened and attacked UN-designated «safe areas» in Bosnia and Herzegovina during the Bosnian War with the Srebrenica and Markale massacres, precipitating the intervention. The operation was carried out between 30 August and 20 September 1995, involving 400 aircraft and 5,000 personnel from 15 nations. Commanded by Admiral Leighton W. Smith,[4] the campaign struck 338 Bosnian Serb targets, many of which were destroyed. Overall, 1,026 bombs were dropped during the operation, 708 of which were precision-guided.»

        Og

        «On 25 July, the North Atlantic Council authorized military planning aimed at deterring an attack on the safe area of Goražde, and threatened the use of NATO air power if this safe area was threatened or attacked. On 1 August, the Council took similar decisions aimed at deterring attacks on the safe areas of Sarajevo, Bihać and Tuzla. On 4 August, NATO aircraft conducted air strikes against Croatian Serb air defence radars near Udbina airfield and Knin in Croatia.[5] On 10 August, the Commanders of Allied Forces Southern Europe (CINCSOUTH) and UNPROFOR concluded a memorandum of understanding on the execution of airstrikes.[13]»

        Hvis man skal to politisjefen i Scrbrenica og CIA-mannen Robert Bear var formålet med det å skape Screbrenica-massakren nett opp å lage et politisk klima for bombing. Det hele var uhyre smart dersom man forutsetter at det var Bill Clinton som sto bak det hele.

        Det at ingen domstol angriper verdens mektigste menn burde ikke overraske noen. Det er taperne av kriger som blir tiltalt. Ikke vinnerne.

        Jeg kan ikke vite med med 100% sikkerhet hva som var bakgrunnen for denne massakren. Men dersom det var Bill Clinton som sto bak, har man en troverdig forklaring på hvorfor Robert Bear og vitnene til Flygum sier det de sier. Da finnes også et rasjonelt motiv for massakren.

        • Christen: Det ser jeg du har rett i. Det var begrensede NATO angrep også i Bosnia. Uten at det beviser at den bosniske presidenten, Izebegovich, ønsket en massakre av sin egen sivilbefolkning. Fremfor en gjetning på at Izebegovich skulle ha ønsket å fremprovosere en slik massakre, og sågar fått støtte for det fra Bill Clinton, en gjetning som fallet på sin egen urimelighet, er følgende teori mer sannsynlig:
          Izebegovich ønskt å involvere FN og NATO på sin side i krigen. Derfor kan han ha støttet, initiert eller stiltiende akseptert muslimske angrep på serbiske sivile, med utgangspunkt i Srebrenica, i håp om å fremprovosere et serbisk angrep mot byen, som jo skulle forsvares av FN-soldater fra Nederland. Det ville kunne utløse flystøtte fra NATO, en støtte nederlenderne da også ba om da serberne angrep, men som de ikke fikk tidsnok til å forhindre massakren.
          Et serbisk angrep mot Srebrenica ville bringe Serbia i krig med FN, støttet av NATO. Bill Clintom kan ha fortalt Izebegovich på forhånd at USA ville stille seg og NATO-alliansen bak FN dersom FN-soldatene ble angrepet.
          En slik teori som tilsier at Clinton lovet å forsvare bosnierne dersom Srebrenica ble angrepet, og at den bosniske presidenten derfor bevisst forsøkte å fremprovosere et serbisk angrep betyr ikke at verken han eller Clinton så for seg en massakre av sivile.
          Men heller ikke denne spekulasjonen er det ført bevis for av granskningskommisjonene så langt jeg vet. Den er dog ikke helt usannsynlig.

  • Charles Nielsen

    godt klaret.
    Usa hjalp så muslimerne og som tak for det, røg WTC.

    Havde serberne været den svage part, havde muslimerne fået lov til at myrde løs, som de gør endnu over vandtro. Og det har de såmænd gjort i snart 1400 år.

    Jo Jo: Historien gentager sig. !

Legg inn en kommentar