Søk

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat

Mot «folkevalgt diktatur» i Tyrkia

Rachel21-135x1502-1-135x150«Etter det operetteliknende statskuppet i Tyrkia hvor utenverdenens første reaksjon var at dette kunne president Erdoğan godt ha gjennomført på egen hånd for å befeste sin makt, kan vi slå fast at det tyrkiske regimet ikke bare har innført et folkevalgt diktatur (det har skjedd før i historien), men at Erdoğan-regimet også har kommet styrket ut av striden om det politiske og militære hegemoniet i Midtøsten,» skriver dr. Michal Rachel Suissa, og fortsetter:

Tyrkia har dessuten tatt grep om et alvorlig svekket Europa, – et grep som i sin virkning ikke er så ulikt et politisk kvelertak.

Erdoğan har i lang tid truet Europa.  Strømmen av flyktninger til de greske øyene kunne ikke ha skjedd uten tyrkiske myndigheters medvirkning.  EU fikk i februar et krav fra den tyrkiske regjeringen om seks milliarder euro over to år for å ta tilbake flyktninger de har sendt til Hellas og i stedet sende et tilsvarende antall kvoteflyktninger til Europa.  De hardt pressede EU-lederne godtok denne utpressingen.   

Realiteten i situasjonen er at maktbalansen i området er endret.  Europa er på retrett overfor et stadig mer kravstort Tyrkia hvor tegnene i flere år har vært mer enn tydelige på at det regjerende islamistpartiet til president Erdoğan har til hensikt å gjenreise landets politiske storhet fra det ottomanske imperiets glansdager.   

Erdoğan legger ikke skjul på sin hensikt selv om vestlige medier og politikere fortier den.  Allerede for et år siden, under hans feiring av 562-årsdagen for erobringen og ødeleggelsen av den kristne hovedstaden Konstantinopel, oppfordret han til islamsk erobring av Europa gjennom innvandring og erklærte at ”denne erobringen vil ha mot, fasthet og skarpsinn nok til å trosse hele verden …”  Under årets feiring av ødeleggelsen av Konstantinopel kritiserte Erdoğan vestmaktenes nærvær i Syria.  Disse feiringene har en særskilt symbolsk brodd mot Europa. 

Tyrkias endrete rolle i Midtøsten og den åpenbart fiendtlige holdning den nå eneveldige president Erdoğan åpent legger for dagen overfor Vesten, har skapt en helt ny strategisk og geopolitisk situasjon i regionen, – et forhold som Vestens ledere ennå ikke har våget å ta inn over seg.  Men både for USA, Europa, NATO og Israel bør de dramatiske endringene som nå finner sted i Tyrkia måtte få konsekvenser for holdningene til og samarbeidet med landets myndigheter. 

For Israel er maktbalansen i Midtøsten og forholdet til dominerende land som Tyrkia ikke bare et spørsmål om politiske preferanser, – det er et forhold som også berører landets eksistensielle situasjon.  I likhet med forholdet til Iran, Egypt og Jordan, berører forholdet til Tyrkia Israels sikkerhet på en direkte måte. 

For Israel har det som nå skjer i Tyrkia først og fremst betydning fordi det endrer Tyrkias forhold til USA og Europa.  Europa, og spesielt EU, har gjennom mange år vist at når det oppstår et problem i forhold til landene i Midtøsten, har fristelsen alltid vært stor til å sette søkelys på Israel og å hevde at det er den arabisk-israelske konflikten som er opphav til problemene i Midtøsten, til tross for at dette åpenbart ikke stemmer.  Helt siden oljekrisen i 1973 har denne tendensen til å ofre Israel til fordel for arabisk gunst vært fremtredende.  Også i norsk Midtøsten-politikk har vi sett denne atferden, ikke minst i kjølvannet av Oslo-prosessen.  Igjen er denne tendensen synlig. 

Tyrkias nye rolle i Midtøsten og presset mot EU, som hittil har vært skeptisk til tyrkisk medlemskap og kravene om visumfrihet for tyrkiske borgere i Europa, vil lett kunne få som konsekvens at EU enda en gang prøver å selge Israel i bytte mot lettelser i forholdet til Tyrkia.  Når lederne i EU står frem og sier at det ikke kan bli aktuelt med tyrkisk medlemskap i nær fremtid, men at man opprettholder forhandlingsprosessen, kan det blant tyrkere neppe tolkes på annen måte enn at maktbruken overfor EU virker: Medlemskap er fremdeles mulig. 

Like forut for det tyrkiske kuppet inngikk Israel en såkalt forsoningsavtale med Tyrkia for å rette opp igjen det dårlige forholdet som oppsto etter bordingen av den tyrkiske blokadebryteren Mavi Marmara i 2010.  Mange i Israel var imot denne avtalen, inkludert familier til israelske terrorofre.  Vi vet ikke hva som ligger bak denne bemerkelsesverdige avtalen som belønner terrorister og deres familier, men et punkt som er fremhevet ved flere anledninger er at Tyrkia omsider fjernet sin innsigelse mot å la Israel få åpne et nærmere samarbeid med NATO.   

Reaksjonene fra både Hellas og Kypros tyder på at man der er bekymret for Tyrkias økende maktutfoldelse i området.  Også i det kurdiske området er man bekymret over en mulig tilnærming mellom Israel og Tyrkia.  Bekymringen blant Israels regionale venner er blitt desto mer forståelig når vi nå ser Tyrkia utvikle seg raskt i mer autoritær retning.  Denne utviklingen kan styrke Tyrkias maktposisjon i regionen på kort sikt, men de langsiktige konsekvensene peker snarere mot langvarige og tiltakende nabokonflikter, noe som Israel neppe kan ha interesse av å være innblandet i. 

Fremdeles kan vi ikke med sikkerhet slå fast hvem som stod bak det underlige kuppforsøket i Tyrkia.  Det er vanskelig å tro på at den mektige tyrkiske arméen, som har lang tradisjon og erfaring både med statskupp og maktovertakelse, var involvert i et såpass useriøst forsøk.   

Erdoğans reaksjon på kuppet vitner om at mye av det som skjedde under motkuppet var planlagt og innøvd lang tid i forveien.  På rekordtid ble 50.000-70.000 mennesker arrestert eller avsatt fra sine offentlige stillinger.  Titusentalls dommere, lærere, journalister, generaler og andre tjenestemenn ble fjernet etter oppsatte lister som må ha foreligget lenge.  Universiteter, skoler, institusjoner, nyhetskanaler og militærbaser ble stengt i en imponerende velorganisert aksjon.  Ingen bør tro at dette var en spontan reaksjon på et uventet kuppforsøk.

Erdoğans utrenskninger og omorganisering av den tyrkiske hæren til en lojal milits for regimet har pågått i mange år.  I likhet med alle de øvrige despotene i den islamske verden har også han nå fått sin lojale ”revolusjonsgarde” væpnet av NATO, og denne utviklingen støttes nærmest ukritisk av Vestens ledere og forties i Vestens medier.   

Det er knapt noen vestlig journalist som rapporterer om Tyrkias overgrep mot kurdere.  Kurderne har alltid betalt en høy pris mens Vesten tier og fremdeles insisterer på at Tyrkia er et demokratisk land.  Men Vesten burde huske at også europeiske despoter har befestet sin makt gjennom demokratiske valg og ”riksdagsbranner.” 

Reaksjonene fra Europa, NATO og Europarådet var som ventet uhyre forsiktige eller bent frem positive til det nye despotiet i Tyrkia.  Vesten med EU og NATO har inngått et forbund med Tyrkia som ingen har evne eller styrke til å stå imot.  Ved å støtte de tyrkiske islamistene uten å forstå at de arbeider for helt andre interesser enn europeisk demokrati, har vi satt oss i en situasjon hvor det nå er en tyrkisk diktator som setter vilkår for fred og velstand i Europa. 

Vi kan ikke forutsi Europas fremtid, men vi håper at i hvert fall Israel leser kartet grundig og forbereder seg på hva den syke mann i EU kan finne på under den målbevisste president Erdoğans innflytelse».

7 comments to Mot «folkevalgt diktatur» i Tyrkia

  • Høyreekstrem?

    Halvparten av det europeiske folk er neddopet av alkohol, billig svinekjøtt, TV-serier, gratis nettporno m.m. I denne neddopete tilstanden kan Erdogan si åpent hva han vil med Europa, uten at europeeren løfter på et øyelokk.

    I den andre halvparten finner man de påståtte islamofobe, de høyreekstreme, kort fortalt de som ikke uten videre legger seg på rygg, men er seg noe mer bevisst konsekvensene til den gjeldene politikk.

    Problemet for eliten er at de myke konsekvenser begynner å få konkurranse med de hardere. Terror, i ulike varianter, får selv neddopete til å stille seg noen enkle spørsmål: Kan det være jeg har blitt lurt? Hvem har egentlig rett? Hvem er egentlig ekstrem her?

    Og for enhver med normal iq og gangsyn gir svaret seg selv. Den som har advart mot en utvikling som de facto har oppstått kan ikke være ekstrem. Vedkommende har bare en bedre analyse, basert på en større kunnskapsflate, og ikke minst; uten å ta hensyn til hva som er politisk korrekt for tiden.

    • Anonym

      Har du noen gang lurt på hvorfor Europa er verdens mest krigsherjede kontinent?

      Tror du alle kriger tok slutt i 1945?

      Vi er på vei inn i en ny krig, som kanskje vil ødelegge Europa for alltid. I alle fall Vest-Europa.

      Siden vi skriver 2016 skal visstnok ikke noe vondt kunne skje. Neste år er «argumentet» 2017.

  • Anonym

    Hvorfor utfordrer ikke en eneste vest-europeisk politiker EU om innvandringen av ikke-vestlige som vil ha en bit av velferdsstaten vår, og som kommer til å knekke den? Hvorfor har vi i vest-Europa ikke en eneste selvhevdende politiker, som arbeider for de folk som betaler lønnen deres, nemlig vest-europeerne?

  • Anonym

    Det er ikke riktig at våre politikere skal arbeide for fremmende folk fra den andre siden av jordkloden.

  • Denne Erdogan arbeider i allefall for Tyrkia og tyrkere generelt.
    Mens søpla her hjemme arbeider for globale banditter,der de betaler gildet ved og svike sin egen befolkning.
    Og hadde Norge hatt en leder type som ivaretar norske interesser,så hadde ikke Erdogan vært noe og snakke om i det hele tatt.

  • T.O.Glas

    Til ettertanke.
    Tall fra (nest siste nummer) der Spiegel:
    Tyskland har ca 300 Kampfpanzer (tanks)
    Frankrike ca 200
    Tyrkia ca 2500!
    England (UK) ca 300
    Er vi prisgitt Serbia eller Putin?

  • Suissa har ett argument som jeg ikke uten videre er med på:

    «Fremdeles kan vi ikke med sikkerhet slå fast hvem som stod bak det underlige kuppforsøket i Tyrkia. Det er vanskelig å tro på at den mektige tyrkiske arméen, som har lang tradisjon og erfaring både med statskupp og maktovertakelse, var involvert i et såpass useriøst forsøk.»

    Selv om den tyrkiske arméen har foretatt kupp før, og har vært en mektig politisk kraft, kan sånt forandre seg. Det er ikke de samme personene nå som i 1960; det er fullstendig nye generasjoner. Landet er forandret, kulturen, økonomien, befolkningens holdninger; det berører også dem som sitter i militære stillinger. Og utfallet av kupp eller krig er som regel uvisst – hvis det var lysende klart fra starten, ville det blitt langt færre av dem. At man har vunnet én krig eller oppstand, betyr ikke at man vinner den neste; hadde det vært slik, ville verdenshistorien og de nåværende statsgrenser sett vesentlig anderledes ut.
      

Legg inn en kommentar