Søk

Siste kommentarer

Kategorier

oktober 2016
M T O T F L S
« sep   nov »
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31  

Arkiv


Blogglisten
Bloggurat

Forskning slår beina under barnevernet

barn_grat2«Internasjonal forskning viser at barn som blir tvangsflyttet fra sine biologiske foreldre har en betydelig økt risiko for å ende opp som kriminelle eller få en svært dårlig skjebne på andre måter. Barnevernet viser ingen interesse for slik forskning, men tror at hvis det «går bra med de fleste», er det uinteressant at det går dårlig med langt flere barn med omsorgsovertakelse enn uten» Det sier advokat Sverre Kvilhaug til Norge Idag.

Sverre Kvilhaug er pensjonert advokat med lang erfaring fra barnevernssaker – og han opplevde at det var mye som ikke «stemte». Han reagerte på at den oppfatning sakkyndige og barnevernet hadde, ofte ikke stemte overens med det inntrykk han gjennom kontakt med familiene fikk av saken. Han fikk etter hvert oppdrag fra foreldre i barnevernsaker i alle landsdeler, skriver avisen.

«Sakene hadde ett fellestrekk. Det var at omsorgssituasjonen, muligens med ett unntak, ikke var slik at det framstod som nødvendig å fjerne barna fra familien. For meg som i utgangspunktet var svært positiv til barnevernet, var det tungt å registrere at barnevernet, i stor skala, bedrev unødvendige og skadelige omsorgsovertakelser, og at fylkesnemndene over hele landet godtok det,» sier han i et lengre intervju i den kristne ukeavisen.

«Barnevernet bruker en stor del av sine arbeidsmessige og ikke minst økonomiske ressurser på helt unødvendige saker. Mange barn og familier lider til stadighet under dette, og det er heller ikke bra for samfunnet generelt», sier Sverre Kvilhaug og legger til at det ikke er tvil om at det er mange barn som trenger hjelp, men han legger til at han har merket seg at både nåværende og forrige barneombud stadig snakker om for høy terskel, og mener at «terskelen for å vedta en omsorgsovertakelse er for høy». Det synes jeg er nokså spesielt, for å si det mildt».

«Oppfatningen hos ledende personer, både i barnevernet og institusjoner knyttet til barnevernet, samt hos sentrale myndighetspersoner, har ikke noen som helst rot i virkeligheten. Det er egentlig skremmende å se en slik massiv uvitenhet. Sannheten er at i praksis er situasjonen at «terskelen er for lav» . Det har ført til at omsorgsovertakelse rammer andre enn den som lovgiverne i utgangspunktet hadde i tankene. Det er den feilaktige utvelgelsen av saker fra barnevernets side og fylkesnemndenes mangelfulle evner til å følge loven i disse sakene, som fører til omsorgsovertakelse for barn som burde fått bli hjemme. Og det igjen kan føre til at barn som virkelig lider overlast og derfor trenger å komme i fosterhjem, ikke blir tatt hånd om», sier Kvilhaug til Norge Idag. Han er en av mange advokater som har hjulpet barnevernofre.

Kvilhaug har dessuten skrevet en lang rekke artikler som drøfter denne problemstillingen. Han viser til forskning fra land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, for å underbygge sine synspunkter. Mesteparten av denne forskningen gjelder barns atskillelse generelt fra foreldrene, ikke spesielt omsorgsovertakelse, skriver Norge Idag.

«Det er imidlertid også viktig internasjonal forskning som viser at risikoen for en uheldig utvikling, ofte dramatisk utvikling, for barn som blir tatt fra sine biologiske foreldre, er 2 – 3 ganger høyere enn for sammenlignbare barn, sier han og viser bl.a. til den svenske forskeren Bo Vinnerljung samt de danske forskerne Tine Egelund og Anne-Dorte Hestbæk.

«Ingen av disse er i utgangspunktet kritisk innstilt til barnevernet, snarere tvert imot. Man må virkelig undre seg over at det så vidt jeg vet, ikke har medført noen forbedring av barnevernet, verken i Sverige eller Danmark, og heller ikke i Norge».

På spørsmål fra Norge I dag om hva som kan være grunnen til at Barnevernet ikke tar hensyn til forskning som taler dem imot svarer han at han ikke kan si så mye om det, men at det synes å være en mangel på interesse. «De som uttaler seg, er gjerne personer «lenger oppe i systemet», og de bruker å si at «det går bra med de fleste», selv om den mest seriøse forskningen, nesten unisont, er klar på at risikoen for en dårlig utvikling øker 2 – 3 ganger. At det går bra med de fleste, blir derfor en høyst usaklig uttalelse. Det er riktig at det går bra med de fleste, men det gjør det også uten barnevernets inngripen. Tanken bak en omsorgsovertakelse er vel helst at det skal gå bedre, ikke sant? Ikke dårligere eller like bra,» spør Kvilhaug retorisk.

Kvilhaug er ifølge Norge Idag klar når han kritiserer barneministre, uavhengig av partitilhørighet, og mener at det har vært motvilje mot å gjøre noe med lovverket på dette området. Det skyldes nok at informantene som blir lyttet til, presenterer en feilaktig virkelighetsforståelse, mener han.

«Ingen lovendring har hatt som mål å hindre unødvendige omsorgsovertakelser, for eksempel ved å presisere vilkårene og begrunnelsesplikten. Ikke minst plikten til å konkretisere hvorfor og hvordan omsorgsovertakelsen skal skje. Og hvordan samværsordningen i hvert tilfelle vil være til barnets beste på kort og lang sikt. Ingen lovendring har hatt som mål å sikre barn og foreldre en god samværsordning. Folk flest ville være forskrekket om de visste hvor dårlige samværsordningene er i saker som jeg kaller unødvendige. Det har ikke blitt gjort noen endringer som i positiv grad har økt foreldres mulighet til å få prøvd saken sin for domstolene. Snarere har disse mulighetene blitt kraftig redusert», slår han fast i samtalen med Norge Idag.

«Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at dette ikke utelukkende dreier seg om barnevernet. I mange av sakene engasjerer barnevernet psykologer som sakkyndige, og min erfaring er at de færreste av disse psykologene bidrar til at hensynet til barnets beste ivaretas. Når barnevernet engasjerer psykolog, har barnevernet i nesten 100 prosent av tilfellene allerede bestemt seg for omsorgsovertakelse, men vil være sikker på at saken går gjennom i fylkesnemnda. Dette vet selvsagt psykologen, og det er naivt å tro at psykologen, gjerne uten å være klar over det selv, lar barnevernets forventninger styre hans eller hennes rapport. Som advokat har jeg sjelden møtt en sakkyndig psykolog som jeg har kunnet betrakte som en reell sakkyndig», forteller han.

«Det er innført en kontrollnemnd som skal gjennomgå rapportene fra de «sakkyndige» – og det arbeid jeg har sett fra den kanten, har jeg oppfattet som svært slett,» legger han til.

I intervjuet med Norge Idag nevner Kvilhaug også fylkesnemndene som avgjør hvorvidt barnevernets ønsker om omsorgsovertakelse skal tas til følge.

«I fylkesnemnda sitter det i tillegg til lederen, som er jurist, som regel også en psykolog. Ofte er psykologene også engasjert av barnevernet i andre saker, noe som gjør at man kan stille spørsmål ved rettssikkerheten. Etterhvert blir selvsagt fylkesnemndlederen godt kjent med psykologene – og også med representantene for barnevernet. Dette medfører at det oppstår noe som nærmest kan kalles en universell inhabilitetstilstand – selv om det merkelig nok ikke forholder seg slik i juridisk forstand. Det er derfor ikke til å undres over at nesten alle saker i fylkesnemndene fører til medhold for barnevernet», sier han.

«Skulle det en sjelden gang opptre en psykolog fra «utenfor kretsen», for eksempel en psykolog som foreldrene har engasjert, blir denne psykologen ofte «avkledd enhver ære og faglig dyktighet», til tross for solide kunnskaper og solid arbeid. Derfor er det vanskelig å få noen nøytrale psykologer til å påta seg å være privatoppnevnt sakkyndig» legger Kvilhaug til.

For noen år siden eliminerte man langt de fleste overprøvingsmulighetene for domstolene. Foreldre har imidlertid rett til en runde i tingretten, skriver Norge Idag.

«Problemet er at også her sitter det ofte en eller to psykologer med samme bakgrunn som de forannevnte psykologene, enten som sakkyndige meddommere eller som rettslig sakkyndige som avgir sin sakkyndige vurdering av saken. Dommeren har ofte en sterk tendens til å bøye seg for psykologenes vurderinger – og mitt inntrykk er, selv om jeg ikke har undersøkt dette nærmere, at barnevernet også her i svært stor grad får medhold. Selv dyktige dommere lar seg altfor lett dominere av de sakkyndige meddommerne og de rettsoppnevnte sakkyndige. Jeg har også merket meg, både fra barnevernets saksutredning, de sakkyndiges rapporter, fylkesnemndenes vedtak og domstolenes dommer, at vurderingen av om omsorgsovertakelse er til barnets beste, i stor grad er fraværende. Man nevner pliktskyldig lovbestemmelsen, men sløyfer den konkrete drøftelsen og begrunnelsen, noe som også viser at man egentlig ikke har vurdert spørsmålet,» sier den pensjonerte advokaten til Norge Idag, og fortsetter:

«Noen unntak forekommer, men etter min vurdering er avgjørelsene også mangelfulle med hensyn til konkret å begrunne hvorfor de spesielle vilkårene i barnevernloven, som omsorgsovertakelsesvedtaket eller dommen som det formelt begrunnes med, er oppfylt. Dette forutsetter også at man må tilkjennegi hva som konkret ligger i lovens vilkår, og det har jeg knapt sett i noen avgjørelse. Følgene av dette blir at fylkesnemnda eller retten i vedtaket/dommen ramser opp mesteparten av det negative som barnevernet og de sakkyndige har anført. Det fører til at man konkluderer med at det er nødvendig med omsorgsovertakelse, uten at man har drøftet konkret på hvilken måte det negative faller inn under lovens vilkår. Man drøfter heller ikke hvordan man tenker seg at barnets velvære og utvikling vil bli bedre i et eller annet fosterhjem. Det spesielle er at barnet ofte allerede er plassert i et fremmed beredskapshjem, hvor det skal tilbringe noen måneder, før de blir plassert i et fosterhjem. På dette tidspunktet vet man ennå ikke hvilket.»

På spørsmål fra Norge Idag om å utdype hva han mener om samarbeid mellom barnevernet og barnets foreldre sier Kvilhaug at det er hans erfaring som advokat at barnevernet i praksis definerer samarbeid som at foreldrene, så vel som resten av familien/slekten ukritisk skal gjøre det barnevernet forventer. «Gjør man ikke det, er man ikke samarbeidsvillig, hvilket framstilles som svært negativt og som ytterligere begrunnelse for omsorgsovertakelse. Og fylkesnemndene og domstolene vurderer det i stor grad på samme måte», sier han.

«Det blir imidlertid sjelden gode løsninger av slikt. Når barnevernet bestemmer alt, har det ofte en tendens til å ende opp med omsorgsovertakelse, fordi man i stor grad ikke tar inn over seg familiens behov,» legger han til, og gir den kristne avisen et eksempel fra egen praksis:

En mor slet med å komme seg opp om morgenen, få barna til barnehage/skole etter en god frokost. Barnevernet satte etter hvert inn en konsulent som hjelpetiltak som skulle lære moren gode rutiner om stell av huset, etc.  Det viste seg etter hvert at moren var bipolar og slet med depresjon. Det moren trengte var følgelig ikke opplæring, men praktisk hjelp til å ta seg av hjemmet og barna og hjelp til å komme seg til lege. Da hun forstod at hun trengte legehjelp, fikk diagnose og medisin, ble barna hentet ved hjelp av politiet ved hastevedtak og plassert i beredskapshjem. Det forelå ikke noen situasjon som loven hjemler hastevedtak for. I stedet burde man ha gitt familien støtte og praktisk hjelp slik at barna kunne fortsette å bo hjemme.

«Det er dessverre mange lignende saker», understreker Sverre Kvilhaug overfor Norge Idag. «Ofte foreligger det gode løsninger innenfor slekten. Det ville gjøre omsorgsovertakelsen lettere for barna. Problemet er at barnevernet som hovedregel aldri er reelt interessert i slike løsninger, selv om det både ut fra sunn fornuft og ut fra norsk forskning gir bedre framtidsmuligheter for barna», understreker han.

Kvilhaug sier til Norge Idag at han ikke mener at omsorgsovertakelse med langvarig fosterhjemsplassering er galt i alle tilfeller. «Det er ikke alltid skadelig. Men det er skadelig på det vi kan kalle «gruppenivå». Det er ikke minst derfor det er så viktig at alle aktørene ifølge loven skal vurdere om tiltakene er til barnets beste. Når et tiltak som å skille barna fra foreldrene i utgangspunktet er skadelig, må situasjonen for barna i hjemmet være alvorlig for at man skal velge omsorgsovertakelse. Terskelen må altså være høy – og praktiseres slik, noe den ikke gjør i dag», mener han.

De danske forskerne Tine Egelund og Anne-Dorte Hestbæk understreker i sin forskning at barn som har vært anbrakt utenfor sitt eget hjem, har en tidoblet risiko, sammenlignet med jevnaldrende, for å utvikle en selvdestruktiv atferd, skriver Norge Idag.

«Ekstra stor risiko for skade medfører åpenbart det forholdet at Barnevernet (og fylkesnemnder og domstoler, inklusive såkalte sakkyndige) har den oppfatningen at barn under omsorgsovertakelse har best av å ha minst mulig kontakt med foreldre og andre slektninger. De samværsordninger som foreligger i saker der foreldrene vil det beste for barna, mens barnevernet mener de ikke klarer det, vil jeg karakterisere som katastrofale og uforståelige. Foreldre som ikke har utnyttet barna seksuelt, som ikke har mishandlet barna, men er sterkt opptatt av barna, blir gjerne avspist med et kort samvær under tilsyn 4 ganger i året. Tenk litt på det,» kommenterer Kvilhaug.

«En annen viktig faktor for skade er den svært uheldige praksis som har økt betraktelig de ti seneste årene, eller kanskje lengre. Det innebærer at barnevernet i stedet for å avvente en fylkesnemndbehandling, går inn i familien og henter ut barnet. Dette gjør de ved å selv lage et hastevedtak og hente ut barnet fra skole eller barnehage uten å varsle foreldrene på forhånd,» sier han, og fortsetter:

«Det hender også at man henter barnet i hjemmet med bistand fra politiet. Det stakkars barnet som hentes i barnehage eller skole, får ingen anledning til å snakke med sine foreldre i den svært dramatiske situasjonen, men kjøres direkte til et såkalt beredskapshjem der det blir overlatt til fullstendig fremmede mennesker. Ofte går det også lang tid etterpå uten at foreldrene får møte barnet – under tilsyn. Ethvert fornuftig menneske skjønner at det er svært traumatisk for barnet, og derfor er det også lovens forutsetning at dette kun skal skje i meget begrensede unntakstilfeller. Likevel bryter barnevernet dette i stor skala uten at det får noen følger for de ansvarlige».

«Hvis barnet på grunn av dette traumet mister faktiske og praktiske ferdigheter det hadde før dette skjer, er min erfaring at barnevernet og den sakkyndige alltid beskriver det slik at barnet ikke hadde tilegnet seg disse ferdighetene i hjemmet. Dermed inngår dette utrolig nok som et ytterligere bevis for at det foreligger grov omsorgssvikt. Fra min egen praksis kan jeg nevne en slik sak der jeg kunne dokumentere at barnet «innehadde» alle disse ferdighetene mens barnet bodde hjemme. Normalt er foreldrene ute av stand til å dokumentere slike ting fordi fylkesnemndene normalt ikke vektlegger vitneutsagn fra familie som vitner til foreldrenes fordel, men i dette tilfellet hadde barnehagen laget utførlige rapporter om barna en tid før barna ble hentet. Til tross for slik ekstern dokumentasjon gjorde det ikke inntrykk på fylkesnemnda, forteller han. Nemnda brydde seg ikke engang med å omtale dokumentasjonen i vedtaksbegrunnelsen og holdt seg til barnevernets oppfatning uten nærmere begrunnelse. Saken illustrerer godt hvordan fylkesnemnda forholder seg til barnevernet og hvordan den forholder seg til foreldrene,» sier han.

Kvilhaug understreker at det utvilsomt fins mange barn som har det svært vanskelig og direkte uholdbart i sine hjem. Noen blir utsatt for vold, andre for seksuelle overgrep. Derfor mener han at vi trenger et barnevern som kan fange opp disse barna og sørge for at de blir plassert i gode fosterhjem. «Men,» sier han, «ut fra min erfaring, både fra egen advokatpraksis der jeg har opplevd barnevernet og fylkesnemndene både i nord og sør, øst og vest, og ut fra andre saker som jeg har fått detaljerte beskrivelser om fra pårørende og fra andre advokater, er det imidlertid store likhetspunkter som dessverre viser at barnevernet og fylkesnemndene over hele landet helst velger å overta omsorgen for barn som verken har det svært vanskelig på grunn av foreldrenes atferd, eller har blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep».

«Mange har problemer hjemme og på skole/barnehage som man ikke forstår, og som man derfor anklager foreldrene for. Mange av foreldrene har også bedt barnevernet om å få hjelp til barnet, gjerne etter forgjeves å ha søkt hjelp i helsevesenet og andre steder, og opplever at de får hjelpetiltak som ikke er tilpasset barnets egentlige behov. Barnets problemer forsvinner derfor selvsagt ikke, men øker kanskje, og resultatet blir at barnevernet i stedet for å tenke at de har satt inn et uegnet hjelpetiltak, blir styrket i troen på at det er foreldrene som har skylden for barnas problemer, og da er veien kort til fylkesnemnda, ofte etter først å gjøre et hastevedtak og fjerne barnet fra hjemmet uten støtte i loven,» fortsetter den pensjonerte advokaten i intervjuet med Norge Idag, og legger til:

«Mange av disse barna har hatt en udiagnostisert ADHD-problematikk, matintoleranser eller andre diffuse lidelser, noe som i stor grad påvirker både humør, atferd og konsentrasjon. Dessverre har helsevesenet spilt på lag med barnevernet i mange av disse sakene, fordi kunnskapen i stor grad på disse områdene har vært fraværende hos dem».

Han etterlyser et mer konkret lovverk: «Jeg tror vi trenger et lovverk som er adskillig mer konkret når det gjelder vilkår for omsorgsovertakelse. Et slikt lovverk må kunne kreve at fylkesnemndene og domstolene må være svært konkrete med hensyn til hva det er med foreldrenes omsorg som rammes av hvert enkelt vilkår og hvorfor det gjør det. Det bør også i loven kreves at det skal begrunnes utførlig ut fra hensynet til barnets beste hvorfor og hvordan barnet vil få en bedre tilværelse under barnevernets omsorg enn ved fortsatt å bo hjemme, både som korttidsvurdering og ikke minst på lang sikt,» sier han til Norge Idag.

Kvilhaug mener også at det vil være fornuftig å ikke operere med sakkyndige psykologer i barnevernet, i fylkesnemndene og i domstolene. «Hvis ikke omsorgssvikten og dens betydning for barna er så pass alvorlig at man kan begrunne omsorgsovertakelse uten bruk av sakkyndige, bør det ikke skje noen omsorgsovertakelse, sier han og understreker at familien i stedet bør få garanti for at det ikke blir omsorgsovertakelse og bli tilbudt hjelp som virker, selv om hjelpen trengs helt til barna er voksne, ikke pådyttede hjelpetiltak som ikke er tilpasset det reelle behovet,» sier han.

Han er skuffet over både barneministrer og barneombud: «Det er lite som tyder på at noen av dem vet særlig mye om realitetene i barnevernet og i fylkesnemndene. Særlig reagerer jeg på barneombudet. Jeg skrev engang til det forrige barneombudet og spurte når ombudet skulle bli et ombud også for de barna som unødvendig blir utsatt for å bli fjernet fra familien. Svaret var det rene tøvet. La meg derfor nevne at vi trenger et reelt barneombud som skjønner at det finnes mange barn med problemer, men som minst av alt trenger å bli fjernet fra familien sin, og at det finnes mange andre barn som virkelig trenger å bli fjernet fra familien uten at de blir det, fordi barnevernet bruker tid og penger på å få de førstnevnte barna inn i fosterhjem og beholde dem der for enhver pris. Det er ofte snakk om svært store summer», sier han, «og det er i grunnen ganske utrolig at det mangler reell demokratisk kontroll med slik pengebruk. Det reelle problemet er barnevernets utvelgelse, støttet av en gruppe psykologer som ofte har størstedelen av sin inntekt fra slike oppdrag, og fylkesnemndenes psykologiske binding til barnevernet».

3 comments to Forskning slår beina under barnevernet

  • Jasper

    Fylkesnemndene er helt feil hvis de tror deres jobb er å gjennomgå rapporter om ekspertene.

    Deres jobb er å vurdere legevakt for seg selv, i en juridisk måte. Er det tilstrekkelig bevis, som er overbevisende uten ingen tvil om at lysere tiltak enn legevakt for var ikke tilfredsstillende ?

    Her barnevernet bærer byrden for å gi bevis. Expert rapporten kan være en del av indirekte bevis, blant andre.
    Ved enhver rimelig tvil, bør legevakt for erklæres ugyldig, ellers grunnleggende menneskerett for familien er krenket av den norske stat.

  • Jasper

    Jeg har funnet noen interessant artikkel om en lokal barnevernet der familieråd bidratt til å redusere akutte plasseringer med 90%.

    http://www.fagpressenytt.no/artikkel/familier%C3%A5d-ble-redningen-barnevernet-i-kongsberg

    Hva er dette familieråd – er det en lettere hjelpetiltak ? egentlig rettet mot å redusere fosterhjem?
    Eller er det også en måte å overvåke og å bedre forberede for en nødsituasjon omsorgsovertakelse?
    (Mest sannsynlig er det avhengig av lokal barnevern ansatte)

  • Jasper

    En annen interessant artikkel er
    http://fontene.no/fagartikler/barnehagene-ma-melde-til-barnevernet-6.47.395646.3c37233475

    Artikkelen sier bare 5,5% av bekymring meldingene kommer fra barnehager og konkluderer med at de er for få. Men det kan være at det er for mange bekymring meldinger som kommer fra andre kilder, og den muligheten er ikke undersøkt i det hele tatt …

    Derfor denne artikkelen høres ut som en propaganda artikkelen. Det vil alltid være et område med en lav prosentandel , selv om det var altfor mange gjelder meldinger fra alle kanter.

Legg inn en kommentar