Jan Simonsens blogg » Privat

Fridtjof Frank er død

Jan Simonsen — Mon, 14 Nov 2011 18:18:45 +0000

Professor og tidligere stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen døde i helgen. Han var uten tvil den mest intelligente representanten på det norske stortinget i den perioden jeg selv var representant. Og en av de mest intelligente representantene i etterkrigstiden. I tillegg var han både liberal og tolerant. Og en god venn.

Fridtjof Frank Gundersen likte mennesker. Hans sosiale intelligens var like sterk som hans kunnskapsintelligens. Han elsket å lytte til ulike typer mennesker, og hadde en utrolig evne til å analyse folk. Han syntes alltid det var spennende å snakke med mennesker med en annen bakgrunn enn han selv, og fant fort ut hvilke kvalifikasjoner de hadde.

Fridtjof Frank Gundersen var forståelsesfull og empatisk, og krasjet derfor til slutt kraftig med Carl I. Hagen, som han hadde kjent og samarbeidet nært med politisk gjennom mange år, helt siden han ble håndplukket av Hagen til å stå på førsteplassen på Fremskrittspartiets stortingsliste i 1981, da han første gang ble valgt inn som stortingsrepresentant.

Men da Carl I. Hagen begynte å ekskludere mangeårige trofaste medlemmer av partiet, som Dag Danielsen og Vidar Kleppe, fikk han nok, og meldte seg ut av partiet. Han gjennomskuet både Carl og Eli og vil bli husket for denne replikken i VG: “Eli Hagen er så ondskapsfull som hennes intelligens tillater”.

For Fridtjof Frank Gundersen var ikke utfordringene som stortingsrepresentant store nok. Det var for lite å gjøre. Derfor spedde han på med å skrive bøker, poliske artikkelsamlinger, faglitteratur om jus til bruk på universiteter og høyskoler, og bøker om EU. Og han underviste på Handelshøyskolen i hele hans tid som stortingsrepresentant, og etterpå.

Han elsker å reise, først og fremst til Frankrike, og trivdes som medlem av Europarådet, en posisjon jeg overtok etter han. En intelligent menneskekjenner, et empatisk og godt menneske, en god venn, en analytiker, en modig politisk provokatør, og et arbeidsjern. Slik var Fridtjof Frank Gundersen.

Her kan du lese mer om Fridtjof Frank Gundersen.Les også:

Strålende service på Akershus Sykehus

Jan Simonsen — Wed, 09 Nov 2011 11:57:31 +0000

En helg på Akershus Sykehus har overbevist meg om at problemene på norske sykehus skyldes norske politikeres manglende evne til å tilføre sykehusene nok ressurser i form av bygninger, moderne utstyr og personell, samt dårlig planlegging fra toppledelsen, og ikke på noen måte innsatsen fra leger, sykepleiere og annet personell. De behandler pasienten som kunder, og gir en fantastisk flott kundebehandling.

Dette er mitt andre sykehusopphold og jeg sitter igjen med samme inntrykk som da jeg i 2006 ble kjørt til Ullevål Sykehus med et akutt hjerteinfarkt og senere ble overført til Lovisenberg Sykehus. Jeg våknet etter operasjonen omgitt av blide og flotte sykepleiere, og fikk topp service helt til jeg ble utskrevet. Det samme skjedde denne gangen.

Årsaken til innleggelsen var en akutt blødning i tarmsystemet. Min arbeidsgiver, Margit Lømo, forstod alvoret bedre enn meg, og fikk ringt etter ambulanse. Den kom på få minutter, og de to sjåførene var både hjelpsomme og hyggelige, og litt engstelige også. De spurte om informasjoner om hva som hadde skjedd, og holdt sykehuset informert. Dermed stod en hel mottakelseskomite parat til å stanse blødningen ved ankomst. Men heldigvis. Da hadde den stanset av seg selv.

Hele fordøyelsessystemet, inkludert magesekk og tarmer, ble raskt sjekket av en meget erfaren, og dessuten svært hyggelig, lege. Som fant en svulst i tarmsystemet, som hadde vokset og grodd gjennom flere år. Det er gode muligheter for at det er en kreftsvulst. Uansett må den opereres vekk. Litt ubehagelig blir jo det, men det må man jo ta med et smil. I alle fall så lenge leger og sykepleiere gjør det beste for at du skal beholde humøret. Overlevelsesprosenten for tarmkreft er 80, så jeg er langt ifra død. Og legenes kompetanse inngir også stor grad av trygghet.

På Akershus Sykehus står smilende og blide sykepleiere på pinner for å hjelpe pasientene. Og sykehuset har en smart ordning med et eget hotell som benyttes både for besøkende og pasienter. Der kan pasienter som kan klare seg uten unødvendig forpleining plasseres. Der er det flotte enkeltrom med TV og trådløs Internett-tilgang, som dessverre ikke er fullkomment, men det er noe IT-selskapet bør se nærmere på. Det er luksusmat fire ganger i døgnet på hotellets restaurant, og utplassert kaffe og drikkevarer i korridorene. For øvrig var maten utmerket også på sykeposten. Og det er sykepleiere på plass som stadig spør om alt går bra, samt besøk av lege flere ganger daglig.

Men nå blir det dessverre dårligere. Mye imot ønskene til de ansatte skal sykehotellet stenges i helgene, for å spare penger. Pasientene skal overføres til de vanlige sengepostene, hvor de sannsynligvis vil bli stuet sammen i korridorene, eller måtte dele rom med mange andre pasienter. Igjen et eksempel på manglende ressurser.

For meg gjenstår noen nye prøver for å finne ut detaljene. Deretter gjenstår det å se om Jens Stoltenberg har sine ord i behold. Vil det ta mindre enn 20 dager før behandlingen begynner. Kanskje, men det er i så fall fordi jeg er heldig og allerede er innlagt. Og dersom det ikke skjer skyldes det ikke de ansatte på sykehuset. De tar seg av pasientene i den rekkefølgen køen og alvorlighetsgraden tilsier, og med de ressursene de har. Må jeg vente lengre, skyldes det politikerne, som har forsømt norsk helsevesen alt for lenge, tross fagre løfter i valgkampene. For selvsagt må jeg som andre vente i en kø, og de alvorligste tilfellene må selvsagt ha fortrinnsrett. Hvorvidt mitt tilfelle er blant disse vet vi ikke enda.

Dette skriver seogher.noLes også:

Brukte skjult mikrofon på mitt kontor

Jan Simonsen — Sat, 24 Sep 2011 22:20:17 +0000

FrPs stortingsrepresentant Bård Hoksrud betalte for sexmassasje i Riga og ble avslørt da han ble filmet i skjul av TV2. Stortingspresidenten har kritisert Bård Hoksrud. Han bør også kritisere TV2. For hvilket samfunn får vi dersom mediene gjør det til vane å spionere på politikere og andre kjendiser når de drar på privat ferieturer, og bruker skjulte mikrofoner og hemmelige kameraer? Ved en anledning benyttet TV2 skjult mikrofon på mitt kontor.

Da Hoksrud dro ut på sin private weekend-tur hadde han ikke brutt noen lover. Han hadde ikke noe rulleblad. TV2 fulgte etter i håp om at han ville bryte en lov, slik at de kunne lage et skandaleoppslag. I stortingsmiljøet bør man spørre seg om hvem som blir den neste representanten som basert på ett eller annet rykte, en eller annen mistanke, ett eller annet tvilsomt tips, risikerer å få TV2 på slep når de er på privat reise med familie eller venner.

For hele stortingsmiljøet bør TV2s handlemåte være en ubehagelig vekker. Ingen kan lenger føle seg trygge for at de kan ha sitt privatliv i fred. Derfor burde også hele stortingsmiljøet med presidenten i spissen protestere mot TV2, og gjøre det klinkende klart at de ikke vil finne seg i den overvåkingen som TV-selskapet legger opp til.

Det er ikke første gang TV2 opptrer med hemmelige mikrofoner og skjulte kameraer. Etter at jeg i 2001 ble hengt ut av TV2 i et TV-program som senere er knust i en doktoravhandling, følte jeg behov for å vurdere injuriesøksmål mot personer som hadde snakket usant i TV-programmet. Jeg ba en av dem om å komme på mitt kontor for å diskutere om vi kunne finne en minnelig løsning i stedet. Han hadde løyet på TV, men jeg hadde egentlig ikke lyst til å gå til søksmål, for jeg følte han var lurt av TV2. Men jeg hadde behov for å ta det opp med ham.

Han kom på mitt kontor, og vi diskuterte saken i en times tid. Han ville ikke beklage offentlig, men jeg bestemte meg likevel for ikke å gå til sak. Senere fikk jeg ved en tilfeldig vite at han før han kom til mitt kontor hadde vært innom TV2 og fått satt på seg en skjult mikrofon. Alt det vi sa ble tatt opp på bånd, noe som senere ble innrømmet av TV2.

Ingen må i etterkant fortelle meg noe annet enn at den skjulte mikrofonen kun hadde en eneste hensikt: Dersom jeg i løpet av den timelange samtalen hadde hevet stemmene bare en eneste gang, blitt sint, som jeg jo hadde grunn til å være, og sagt noe i retning av: “Dette kommer du til å angre på”, og ment at det ikke ville være bra for ham å bli trukket for retten, eller rett og slett at han ville få dårlig samvittighet og derfor føle seg dårlig, – ville disse orden blitt plukket ut av sin sammenheng, og toppoppslaget på TV2-nyhetene ville være: “Simonsen truet TV2-vitne”.

Heldigvis hevet jeg aldri stemmen, ble aldri sint, og oppførte meg så høflig og normalt som jeg pleier. Derfor ble ikke opptaket benyttet. Men å påstå at det ikke var hensikten å bruke det, er ikke troverdig.

Slik jobber TV2. Hvilke konsekvenser får det for vårt politiske system når mediene arbeider med skjulte kameraer og mikrofoner og spionerer på politikere i forsøk på å finne muligheter til å henge dem ut? Alle mennesker har behov for et privat liv som bare er deres, en trygg havn. Og politikere har behov for å kunne snakke på tomannshånd og av og til være mer åpne enn det de tør å være i offentlige sammenhenger. Hele denne trygghet blir sparket vekk av TV2s simple metodebruk. TV2 bør settes i gapestokken, ikke en stortingsrepresentant som brøt en mindre alvorlig, relativt ny og sterkt omstridt lovparagraf og fikk en bot for det.

ps: Bildet til denne artikkelen er tatt i Stasi-arkivet, men kunne kanskje like godt vært tatt på kontoret til en TV2-journalist?Les også:

Verdens billigste musikkvideo?

Jan Simonsen — Sat, 24 Sep 2011 22:14:09 +0000

5.oktober kan du kjøpe Thomas&Camilla sin nye singellåt So High. Musikkvideoen er allerede lansert. Det tok kun 2 timer å produsere videoen, og det kostet kun ca. 50 kr å produsere den ved hjelp av en iphone. Penger som ble brukt til å dekke cafe latte til de to artistene, samt parkeringsutgifter. Thomas Borgvang mener at det må være den billigste musikkvideoproduksjonen i verden. Og det er kanskje riktig, i alle fall med en slik standard.

Thomas og Camilla utgjorde tidligere duoen i Reset, og kom i desember 2009 ut med låten “Just Say Yeah”. Undertegnede spilte en hovedrolle i musikkvideoen, som hadde et helt annet budsjett, og der filming alene tok flere dager.

Her er begge videoene, først «Just Say Yeah» og deretter «So High»

http://www.youtube.com/watch?v=M8zqVVyxgXs

http://www.youtube.com/watch?v=mLhwap6y8S8

Les også:

Endelig under 80 kilo

Jan Simonsen — Sat, 18 Jun 2011 21:25:33 +0000

Så har jeg endelig klart det: Å komme ned i en vekt på under 80kg. For første gang siden 1990. Men da trente jeg meg ned gjennom et hardt treningsopplegg i stortingets treningsrom, fra 84-85 kg og ikke fra 96 kg som jeg veide for et halvt år siden. Etter et liv med jojo-slanking har jeg funnet løsningen, som jeg med glede deler med alle andre som finner det helsemessig fornuftig å veie noen kilo mindre: Nokas slankeprodukter.

Jeg har aldri dirkete mistrivdes med min vekt, selv om den til tider har nærmet seg faretruende 100 kg. Men det har vært viktig for meg å bremse vektøkningen.

Eneste muligheten er da å treffe noen beslutninger som kan få deg ned i vekt, eller i det minste stabilisere vekten. Og det er liten tvil om at det er greit å kunne spasere lettere i oppoverbakker, og sunt å bevege seg mer. Minst en halv time daglig, sa legene mine etter et hjerteinfarkt i 2005. Og det er langt enklere å gjennomføre når du veier noen kilo mindre.

Denne gangen tok jeg beslutningen om å gå ned i vekt i begynnelsen av desember i fjor, Da var vekten oppe i ca. 96 kg. Et halvt år senere passerte jeg altså 80 kg, på vei ned mot normalvekten i forhold til høyden min, som er 75kg. Der vil jeg nok stanse, før venner av meg begynner å spørre om jeg er syk og har fått kreft.

Jeg leste om Ingeborg Sørensens suksess med Nokas slankeprodukter i Se og Hør, men hadde friskt i minnet at jeg selv i flere år i begynnelsen av 90-tallet brukte Nutrilett med jevne mellomrom. Det hjalp noe, men jeg syntes ikke sjokolade milkshaken deres smakte noe særlig godt. Så tenkte jeg på mine tidligere stortingskollegaer Carl I. Hagen og Anita Apelthun Sæle som en periode hadde stor suksess med den såkalte Fedon-metoden, den etter hvert så kjente lavkarbohydrat kuren. Det passet godt også, å slanke seg på å spise fet mat, men unngå poteter, brød og ris, når det er jultider. For første gang kunne jeg spise den fete julematen med god samvittighet. Kuren hjalp, men jeg ble lei av den fete maten, og det var dyrt.

Så etter å ha slanket meg 3-4 kg på fet og dyr mat, hoppet jeg over til den vesentlig billigere Noka. Og nå smakte det mye bedre enn det Nutrilett gjorde på 90-tallet. Å slanke seg på nydelige milkshaker med varierende smaker som jordbær, blåbær og sjokolade, kremete supper med smak av sopp og grønnsaker, nudelsupper, konfektstenger med smak av banan og karamell, og såkalte crisp-bars, er jo ren luksus, og langt bedre enn fett kjøtt.

En annen stor fordel med Noka er nettopp disse crisp-bars og konfektstengene. De kan du putte i lommen, ta med på jobben og spise som lunsj, eller spise på toget, trikken eller bussen, eller i en pause under et møte. Veldig praktisk.

Noka-slankingen var ren luksusslanking, og jeg gikk ned 6-7 kg til på et par uker. Så stanset jeg litt opp, og kombinerte Noka-produkter med en tomatsuppe til lunsj og fisk eller kylling til middag, med lavt bruk av poteter, og gikk langsommere, men sikkert og behagelig nedover og nedover i vekt, til jeg denne uken passerte 80 kg. 15-16 kg i vektreduksjon på ca, et halvt år, og det kunne ha gått raskere, dersom jeg kun hadde holdt meg til Nokas luksusslankeprodukter, men det var jo ikke nødvendig. De kan lett variere med vanlig sunn mat.

Og nå er jeg nesten blitt avhengig av den nye vanen med disse produktene. Jeg tenker jeg fortsetter med langsom slanking og blanding av sunn vanlig mat og Noka, med noen få utskeielser innimellom, til jeg når 75 kg, og deretter vil jeg prøve å stabilisere vekten også ved noe bruk av Noka.

Jeg har prøvd mange metoder på å gå ned i vekt gjennom årene, som ikke har lykkes, og noen delvis utilsiktede metoder, som lyktes for en stund, før vekten gikk tilbake, eller rettere sagt opp, til flere kilo enn noen gang tidligere. En lang periode på Stortinget spiste jeg kun frokost og en suppe til middag. Det stabiliserte vekten noe, men førte ikke til noen vektreduksjon. Jeg satt nok for mye på kontorpulten. Og tok trikk eller bil til jobben, mens jeg burde ha spasert. Så selv om jeg også spilte mye bordtennis og drev lettere trening i Stortingets trimrom ble jeg ikke slankere. Bare lei av supper.

En tur til Pakistan påsken 1994 hjalp imidlertid betraktelig. Jeg ble matforgiftet, og klarte kun, og etter legens anbefaling, å spise kjeks med salt på og drikke farris, i et par måneder etter hjemkomsten. Da gikk jeg ned til i alle fall i nærheten av 80 kg. Men kjeks og farris blir man jo også lei av, og da jeg igjen kunne spise normalt varte det ikke lenge før vekten var over 90 kg igjen.

Mer enn 80 kg

Den neste virkelig store slankekuren kom da jeg ble invitert til å være med på Robinson VIP i 2005. Jeg dro sammen med Ole Klemetsen, Jannicke Jarlum, og de andre norske, svenske og danske deltakerne til Malaysia sommeren 2004 for å gjøre opptak. Det hjalp å leve på ris og vann i en måned. Jeg ble temmelig sjokkert da jeg så de første TV-bildene av meg selv i badeshorts og med bar overkropp fra de første programmene, men godt fornøyd da det siste programmet ble sendt. Her og Nå dro meg med til et badeland i Fredrikstad en tid senere, og fotograferte meg sammen med Lene Aleksandra Øyen. Det ble gode bilder. Men hvor sunt der er i lengden bare å drikke vann og spise ris, er vel et åpent spørsmål. Og jeg gikk raskt opp i vekt igjen.

Så ble jeg fattig etter å ha tapt en rettsak, og måtte leve på eksistensminimum fordi kreditorene tok toppen av inntekten. Og det var bra: For slankingen mener jeg. Igjen gikk jeg ned i vekt, på usunt og billig brød og “first price”-produkter. Og igjen gikk jeg raskt opp i vekt igjen, da jeg fikk litt bedre økonomi, om enn ikke god.

Det var da jeg begynte med Noka. I forhold til vanlig mat er det ikke dyrt. Og jeg føler meg tryggere enn ellers på at jeg får i meg riktig balanse av karbohydrater, fett og vitaminer og alt det andre kroppen trenger. Det er jo vitenskapelig beregnet. Det er ikke fordelingen i den maten jeg ellers tyller i meg.

Så takk til Noka for en sunnere og slankere kropp.Les også:

Et flott program om en flott dame

Jan Simonsen — Sun, 06 Mar 2011 23:12:54 +0000

Lørdag viste NRK det siste programmet i serien “Ting jeg vil gjøre før jeg dør”. Denne gangen handlet det om Margit Lømo, lederen for Landsforeningen for Voldsofre, som bortadopterte sin sønn ved fødselen, og som fikk hjelp av Tore Strømøy til å finne igjen sønnen, og samtidig også fant sitt barnebarn. Det ble et flott program om en av Norges flotteste kvinner, – en dame som har viet sitt liv til å kjempe for voldsofrene og deres rettigheter.

Margit Lømos utrettelige kamp for å sikre bedre ordninger for voldsofre kjenner de fleste som har drevet med justispolitikk de siste 20 årene til. Hun har fortalt sannheten om dårlige ordninger, og mangelfull, til tider håpløs, saksbehandling, til samtlige statsråder, og hun har møtt utallige stortingsrepresentanter. Og enda viktigere: Hun har lyttet til hundrevis, kanskje tusen, voldsofre, og gitt dem trøst og gode råd. Men før lørdagens program var det nok de færreste som forstod hva det har kostet.

Margit Lømo ble slått som barn og knivstukket som voksen. Men astma, lungeproblemer, hodeverk, kronisk ryggsmerter og mareriter til tross. Hun har stått på med en viljestyrke som knapt overgås av Petter Northug og Marit Bjørgen, og for noe som er enda viktigere enn VM og OL-gull: Støtte til mennesker som har det vanskelig. All ære til Margit Lømo, og også til Tore Strømøy. Godt at det finnes journalister lager program som er til hjelp, nytte og glede.

Les også:

Takk til alle som gratulerte meg med min fødselsdag

Jan Simonsen — Fri, 04 Mar 2011 10:59:57 +0000

Når jeg først drifter min egen nettblogg gir det meg en mulighet til en person bloggartikkel innimellom. Denne gangen vil jeg benytte anledningen til å takke alle de 628 personene (dersom jeg har klart å telle riktig) som sendte gratulasjonshilsen i forbindelse med min fødselsdag i går, på Facebook. Facebook blir omtalt som et av våre sosiale medier, og er det åpenbart også. Jeg feiret kun min 58 års dag, og lar vanligvis slike dager passere i stillhet. I vår Facebook-tid er ikke det mulig.

Alle disse hilsenene, fra gode venner, gamle venner, hyggelige bekjentskaper opp gjennom årene, og ikke minst hundrevis av helt ukjente mennesker, som bruker et par minutter for å glede en annen person med en hyggelig hilsen, viser det jeg alltid har ment: Nordmenn flest er gode mennesker. I dette lille landet har de fleste av oss omtanke for hverandre.

Og til de ca. 2400 Facebook-vennene mine som ikke sendte en gratulasjon: Ingen grunn til dårlig samvittighet av den grunn. Jeg har ikke sendt en eneste fødselsdagshilsen til noen av dere. De som tok seg tid, og overrasket meg med en hyggelig hilsen fortjener likevel en takk, og jeg velgere å gjøre det på denne måten.

Skuespilleren Geir Børresen, som jeg snakket med i går kveld, sa at han hadde takket hver enkelt da han fikk liknende hilsener, Han visste ikke om noen andre måter og gjøre det på. Men jeg håper at alle forstår at det er det vanskelig for meg å få tid til. Jeg drifter fire nettsteder og arbeider for Landsforeningen for Voldsofre, så tiden strekker ikke til.

Og hva jeg gjorde på min fødselsdag? Det kan dere lese i referatet under denne artikkelen. Jeg var på medlemsmøte i Norsk Israelsk Handelskammer. Feiringen skal derimot skje i morgen, hjemme hos min gode venninne og arbeidskollega, Margit Lømo, blant annet sammen med Ingeborg Sørensen. Vi er invitert dit for å se et TV-program på NRK om Margit Lømo, som i fjor ble gjenforent med sin sønn som ble adoptert bort som spebarn, og kombinerer det med en bedre middag og feiring av noe som det egentlig ikke er grunn til å feire: At jeg er blitt 58 år gammel.

Mange av mine Facebook-venner sendte musikkhilsener til meg i går. Her er noen av dem, til glede og gjenbruk for leserne:

Jan Inge Iversen er en god venn av meg, som bor på Jæren. Han har i mange år produsert musikk og spilt i band. Denne låten, der han selv synger, laget han til en av hans hans andre venner i forbindelse med en fødselsdag:

httpv://www.youtube.com/watch?v=zSN1o8OpS6o

Husverten min, Ivar, har gått sammen med sine tyske venner og laget denne låten. (Ivar først i bildet i innledningen av låten, sammen med sin russiske kone):

httpv://www.youtube.com/watch?v=ElRKGZkXilE

Min gode venn Ole Johan Svorken, som i dag redigerer et vinblad, og som i mange år har jobbet innen journalistyrket, har jeg kjent i mange år, helt siden vi som FrP-medlemmer dro på heisa-tur sammen til Hamburg, og havnet opp i opptil flere forviklinger. Han er fortsatt en festløve, og sendte meg derfor denne passende hilsenen:

httpv://www.youtube.com/watch?v=Ci4N7kKMihU

Og her er noen flere hilsener:

httpv://www.youtube.com/watch?v=60dJ-peFey8

httpv://www.youtube.com/watch?v=3GwjfUFyY6M

httpv://www.youtube.com/watch?v=Vx4aO4-nr0c&feature=feedfLes også:

En jul med de ensomme

Jan Simonsen — Mon, 27 Dec 2010 08:05:35 +0000

Henning Holstad har gjort det igjen. For 43. gang har han tilbudt de narkomane i Oslo tak over hodet i julen, samt julemat av høyfjellshotellstandard, underholdning og flotte julegaver. På julaften mellom kl. 16.00 og 23.00 var 800 mennesker gjester på Holstads ”åpne hus” i Oslo sentrum. Han hadde leid Folkets Hus. Mindre lokaler duger ikke lenger for dette kjempearrangementet.

Mens de fleste er mest opptatt av pakker og familiehygge i julen så finnes det tusenvis av mennesker som sliter. Noen er alene, andre sliter med rusproblemer og noen er hjemløse. De trenger en glede i en av og til alt for trist hverdag. Og Holstad får det til, år etter år. Han har drevet med dette arrangementet siden han var 17 år gammel. Heldigvis har han fått nødvendig hjelp fra hundrevis av frivillige og gode sponsorer.

Jeg vet at det finnes en rekke liknende arrangementer i Oslo og rundt omkring i Norge i julen, men Holstads arrangement er nok både det største og det tøffeste å arrangere. All ære til de mange som arrangerer jul for enslige og gamle, men det er ikke like enkelt å arrangere jul for heroinister.

Jeg hadde gleden av å delta i år som i fjor, sammen et par gode venner og min tvillingbror som var kommet fra Bergen for å delta. Tidligere juler har mine juletradisjoner vært å få besøk av min tvillingbror, som er ekspert på å lage pinnekjøtt og julegrøt, og feire sammen med ham og noen gode venner. I år valgte vi å sove på julaften for å være uthvilte til å prate med Holstads mange gjester natt til første juledag.

Jeg trives jo med å prate med ukjente mennesker. Det har jeg selvsagt lang trening med som politiker. Så for meg ble det en hyggelig natt å være en av de mange vertene med ansvar for å prate med gjestene, og rydde av bordene.

Da Holstad startet for over 40 år siden var gjestene først og fremst hjemløs. Mennesker som sov utendørs, og var plaget av alvorlig alkoholisme eller narkotikamisbruk. Etter hvert har andre mennesker dukket opp som gjester. Denne julen var det en salig blanding av narkomane, alkoholikere, ensomme uførepensjonister, utlendinger uten kontaktnett i Norge, og andre mennesker som rett og slett følte et behov for å hygge seg sammen med andre mennesker på julaften.

Det er trist å se mennesker ødelagt av narkotika, men det var også lyspunkter: En narkoman jente som med begeistring og stolthet fortalte meg at hun i tre måneder hadde klart seg med subotex. En svært ressurssterk gutt som hadde brukt heroin i tre år, men nå var helt ute av problemene, og prøvde å hjelpe andre til å lykkes like bra. En gammel bekjent som havnet opp i uføret da han ble lokket til å kjøpe amfetamin for rundt ti år siden og deretter gikk over til heroin, som plutselig dukket opp i live og med god tro på at han skulle klare å holde seg vekke fra heroin fremover.

Jeg hadde også en interessant samtale med en trivelig palestinsk asylsøker som hadde bodd i Tyskland i 17 år uten å få fast oppholdstillatelse og ikke kunne reis tilbake til Jenin fordi han var statsløs og uten pass, men som mestret de fleste språk, hadde en positiv holdning til å arbeide og var negativ til Hamas og andre terrorister.

I julen er det viktig å ta med lysglimtene og håpet. Og selv å forsøke å gi litt håp til mennesker som sliter. All ære til Henning Holstad.Les også:

En andreplass er ikke alltid et nederlag

Jan Simonsen — Sun, 05 Dec 2010 22:09:49 +0000

Alita Dagmar Kristensen (25) vant etter en tåredryppende Robinson-finale. Med vinnerpengene skal hun gi ut barnebok, skriver VG. Gratulerer. Stian Alexander Schie ble nummer to. Han må finne andre måter for å betale gjeld og finansiere sitt videre arbeid som filmregissør og manusforfatter. Slik jeg også måtte da jeg ble nummer to i Robinson VIP i 2005.

”En andreplass er et nederlag” sa skøyestjernen Knut Johannesen en gang på 60-tallet. Det er han husket for, og det er sikkert også en god holdning å ha for idrettsstjerner. Men en andre plass føles ikke alltid som et nederlag. Jeg vet ikke om Stian følte at det var bittert ikke å vinne Robinson, og gå glipp av 300 000 kroner i siste sekund. Jeg syntes ikke det. Premien den gangen var for øvrig 500 000 kr. Jeg var med for gøy. Og gøy var det.

Å delta i Robinson er på mange måter en vinn-vinn-situasjon. Du kan være med lenge, og nå helt frem til finalen. Det er spennende, og du får dessuten markert deg lenge på TV-skjermen. Eller du kan ryke ut tidlig, og dermed bli sendt til et ferieparadis med gratis mat, sandstrender, varmt vær og badebasseng. Selv for meg som har reist mye, besøkt mange land, og overnattet på noen av verdens mest eksklusive hoteller, var Robinson-ferien en av de mest vellykkede. Det var gøy å delta. Selv om jeg til slutt tapte mot en svenske. En søt svenske. Skuespilleren og modellen Tilde Frøhling.Les også:

Et besøk i landet som kommunistene ødela

Jan Simonsen — Sun, 10 Oct 2010 09:24:41 +0000

I 1996 besøkte jeg Nord Korea sammen med en delegasjon under ledelse av stortingspresidenten. Under besøket hadde vi blant annet et møte med Hwang Jang-yop, som ifølge VG døde forleden dag, 87 år gammel. Han fortalte at han haddevært i Oslo. Ikke lenge etter at vi var kommet tilbake til Norge fikk vi høre at han hadde hoppet av i forbindelse med et besøk i Japan. Hwang var kjent som en nær medarbeider av Kim il Sung. Sammen utviklet de ideen om nasjonal selvberging. En ide, som blandet sammen med kommunistisk planøkonomi, er selve hovedårsaken til dagens nød.

Vi besøkte også mausoleet der landets diktator lå begravet. En kjempediger bygning, som nå kun inneholdt et balsarmert lik, og avdødes viktigste eiendeler. Først og fremst en Mercedes og en togvogn, som han hadde brukt på sin berømte reise til Sovjetunionen.

Erik Soheim, Kjell Magne Bondevik, Marit Nybakk, Håkon Blankenborg og flere andre norske stortingsrepresentanter marsjerte fire og fire på rekken langsomt i retning av en statue av Kim Il Sung. Det ble spilt sørgemusikk fra høytalere. Foran statuen måtte vi bukke ærbødig til landets store sol.

Vi bukket til mange statuer de få dagene vi var i Nord Korea i 1996. Vi ble vist mange marmorpalasser. Vi fikk høre at Kim Jung Il, landets nåværende diktator egenhendig hadde bygd en dike som skilte saltvann fra ferskvann, og sikret vannforsyning til risdyrkerne. Og vi ble vist glade barn som danset og sang patriotiske sanger mot USA og Sør Korea.

Vi ble ikke vist befolkningen på landsbygden som var i ferd med å sulte i hjel, eller konsentrasjonsleirene for opposisjonelle. For de finnes, utrolig nok, i et land der bare diplomatene og partipampene vet at det finnes bedre land å leve i, utenfor Nord Koreas grenser.

VG: Trues av kjemiske våpen

VG: Kritiserer maktskiftet

VG: Internett-tilgang under feiringen

VG: Militærparade i Nord Korea

VG: Landet der fuglene ikke syngerLes også: