Norsk politikk

Norge er et konstitusjonelt arvelig monarki. Regjeringen, som består av statsminister og statsråd, er nominelt valgt av monarken med Stortingets godkjenning, landets lovgiver. Inntil 2009 fungerte Stortinget som et bikammer, selv om de fleste saker ble behandlet i plenum. Først ved stemmegivning ble Stortinget delt inn i to kamer. En fjerdedel av medlemmene ble valgt til å utgjøre Lagting eller overhuset, mens de resterende medlemmene utgjorde Odelstinget. I 2009 ble Lagtinget oppløst, og Stortinget ble til ett permanent kammer.

stortinget

Norges grunnlov, utarbeidet i 1814 da Norge forlot 434 års union med Danmark, ble påvirket av britiske politiske tradisjoner, USAs forfatning og franske revolusjonære ideer. Endringer kan gjøres med to tredjedelers flertall i Stortinget. I motsetning til mange parlamentariske former for lovgivningen kan Stortinget ikke oppløses i løpet av dets fireårige mandatperiode Dersom et flertall av Stortinget stemmer imot en sak, trekker det ansvarlige parti eller hele regjeringen seg. I lovgivningsmessige forhold har monarken en suspensjonsrett til vetorett, men siden den 91-årige union med Sverige ble oppløst i 1905, har dette vetoet aldri blitt utøvd.

Politisk prosess

osloValg av det 169 medlemmers store Stortinget holdes hvert fjerde år. Alle borgere på minst 18 år er kvalifisert til å delta, og setene i Stortinget er fylt med proporsjonal representasjon. Norges politiske liv fungerer gjennom et flerpartisystem. Før nasjonale valg, nominerer politiske partier sine kandidater på medlemsmøter i hver av fylkene. Hvert fylke velger en rekke representanter (tallet bestemmes av fylkets befolkningstall i forhold til landets samlede) til Stortinget, med partirepresentasjon tildelt på grunnlag av prosentandelen av avstemningen.

Arbeiderpartiet, regjeringspartiet fra før andre verdenskrig til midten av 1960-tallet, fronter en moderat form for sosialisme. Selv med sine mange år i regjering har de bare gjort noen få store industrielle selskaper til statseide selskaper. Høyre (det konservative partiet), som tradisjonelt har vært det store alternativet til Arbeiderpartiet, godtar velferdsstaten og anerkjenner økonomiske forskjeller i samfunnet og statens kontroll av økonomien.

Mellom 1945 og 1961 ble regjeringen dannet av AP, som vant klare majoriteter i Stortinget. Etter 1961 var det imidlertid ikke noen parti som kunne få flertall i lovgiveren, og Norge ble styrt av en rekke koalisjoner og minoritetsregjeringer. Siden slutten av 1980-tallet har Fremskrittspartiet, som er opptatt av å begrense både innvandring og velferdsstaten, blitt en solid aktør i norsk politikk. Andre politiske partier som spilte viktige roller, inkluderer Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk venstreparti og Venstre (det liberale partiet).

I begynnelsen av det 21. århundre var en tredjedel og to femtedeler av Stortingets representanter kvinner; andelen kvinner i et nasjonalt styresett er blant de høyeste i verden. Gro Harlem Brundtland ble Norges første kvinnelige statsminister i 1981 og fungerte i tre perioder.

Rettssystemet

Før sivil saker vanligvis kan tas til retten, må de først sendes til forliksråd, som avgjør mange saker uten bruk av mer formelle rettslige skritt. Forliksrådets vedtak kan appelleres til domstolene, og Norge har også et formelt system for appelrett. Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». Rettighetene til borgerne er også bevart av ombudsmenn, som handler på vegne av dem som mellommann i saker med offentlige administratorer.